I framtiden trenger vi ingen sjåfør

Populærkulturen er stappfull av fantasifulle framtidsvisjoner, som flyvende biler, romheiser og drivstoff av luft eller vann. Mens det på enkelte områder har skjedd mer enn noen av oss kunne drømme om, har det dessverre ofte vist seg at framtiden slettes ikke har vært like spennende når det gjelder kjøretøy og framkomstmidler. Men nå kan det være ting som begynner å skje.

Biler som styrer seg selv, tog drevet av vakuum og romskip drevet av seil er noen av tingene som har kommet mye lenger enn du kanskje skulle ha trodd. Og muligens blir det noe av de flyvende bilene og romheisene, samt noen spennende muligheter innen drivstoff også.

I passasjersetet

Når det gjelder framtidsbilene har det aller meste handlet om biler som kan fly. Og selv om aviser og nettaviser med ujevne mellomrom til stadighet melder at «nå kommer den flyvende bilen» så har det altså vist seg at det tar lenger tid enn vi kanskje hadde grunn til å tro fra film på 1980-tallet.

Nærmest akkurat nå er det nok slovakiske Aeromobil som er. 4.0-versjonen av bilen, eller flyet, trenger 230 meters rett strekning for å ta av og 50 meter for å lande, vil ha en rekkevidde på 700 km og en toppfart på 200 km/t når den er i lufta (160 km/t på bakken). Oppfinner og designer Stefan Klein var svært optimistisk med tanke på at bilen skal kunne bli tilgjengelig for kommersielt salg innen få år etter at prototypen var klar i 2014, men drømmen fikk et tilbakeslag i mai 2015, da bilen begynte å spinne og gikk ned. Stefan Klein fikk bilen ned i mer eller mindre hel stand ved hjelp av kjøretøyets fallskjerm, men måtte en tur på sykehus etter kræsjlandingen. Prosjektet ble imdidlertid satt flere år tilbake på grunn av komplikasjonene.

Det forteller jo også om en av de virkelig store utfordringene for drømmen om den flyvende bilen, det er langt farligere å få motortrøbbel flere hundre meter oppe i lufta enn om du bare må svinge inn på en veiskulder på motorveien. Og hva skjer når en haug av disse kjøretøyene etter hvert potensielt skal opp i lufta? Det er nok fortsatt et godt stykke igjen før veldig mange av oss får muligheten til å lette med bilen.

Computerkraft og sensorer

Imidlertid er det på andre områder ekstremt mye spennende som er i ferd med å skje med bilene. Flere og flere har for lengst begynt å bruke ulike varianter av «park assist», der bilen ved hjelp av computerkraft og sensorer lukeparkerer bilen for deg. Dette er selvsagt svært dårlig nytt for den eldste vitsen i bilkjøringens historie, om jenter som lukeparkerer.

Og det er selvsagt ikke bare lukeparkering denne teknologien åpner for. Snart kan du sette deg inn på passasjersetet og la bilen kjøre deg helt hjem for egen maskin. Google har i mange år hatt en håndfull Toyota Prius-er på veiene i området omkring Los Angeles og San Francisco, som til sammen har loggført over en millioner kilometer og som kommer seg rundt ved hjelp av sensorer og GPS. Bare to ganger har det skjedd noe galt, begge ganger har det vært mindre hendelser og i begge situasjonene har det faktisk vært teknikeren som har grepet inn som skal ha vært skyld i situasjonen. I 2015 begynte de å teste ut en prototype på veiene, som kom uten ratt og pedaler, og i desember i fjor ble det startet opp et kommersielt selvkjøringsprosjekt i Phoenix, der man kan bli hentet og fraktet av den førerløse bilen ved hjelp av en app. Prosjektet som nå heter Waymo, planlegger privat salg av bilen allerede neste år.

En rekke forskningsmiljøer jobber med å utvikle lignende prosjekter, og Belgia, Frankrike, Storbritannia og Italia er blant landene som arbeider med førerløse transportsystemer, mens Tyskland, Nederland og Spania har åpnet for å slippe til robotstyrte biler i trafikken. Audi har i tillegg en prototype som testes ut i Silicon Valley, mens Mercedes-Benz robotbil kjører omkring i San Francisco. Og alle venter i spenning på hva som kan komme fra Elon Musk og Tesla.

At det er denne veien der bærer, synes det imidlertid å være liten tvil om. Man tror at 75 % av alle kjøretøy vil være førerløse innen 2040.

Den femte måten

Når vi først er inne på Tesla-sjef Elon Musk kommer vi selvsagt ikke unna Hyperloop. Her snakker vi skikkelig framtidstransport. Ved hjelp av luftputer og luftrykk, induksjonsmotorer og et slags vakuumsystem vil man kunne sende vogner med mennesker gjennom rør i hastigheter på oppimot 1200 km/t. Med en snitthastighet på like under 1000 km/t håper man å kunne frakte passasjerer fra Los Angeles til San Francisco på denne måten på under 35 minutter. Til sammenlikning tar det over fem timer å kjøre bil mellom de to byene, og over en time å fly.

Dette rørpostaktige framkomstmiddelet har blitt kalt en femte transportmetode, ved siden av bil, båt, fly og tog, og selv om infrastrukturen alene vil kreve vanvittige summer å få opp, er det stadig flere som begynner å tro at dette faktisk kan komme til å bli en realitet. Elon Musk har sin vante tro selvsagt gjort hele prosjektet åpent, slik at hvem som helst kan bygge på det og utvikle det.

I følge Forbes er det minst tre ulike selskaper som jobber med ulike prosjekter knyttet opp mot Hyperloop-teknologien, deriblant en ambisiøs løsning for frakt som skal kunne sende 30 tonn last over hele verden, i rør under bakken og på havbunnen. Musk selv ønsker å finansiere en testbane i Texas, der ulike selskaper vil kunne teste ut Hyperloop-teknologien.

I lufta

26. november 2003 foretok Aérospatiale-BAC Concorde sin siste supersoniske flygning mellom Europa og USA. Dette etter en fatal ulykke i 2000, og en generell krise i flybransjen som en følge av 9/11-terroraksjonen. Concorde bidro imidlertid til en rekke teknologiske nyvinninger som har funnet veien til dagens passasjerfly, men etter 2003 kan det virke som om fokuset i flybransjen tilsynelatende har vært på billettpriser og forurensing. Og der selskaper som Ryanair og andre billigselskaper ønsker å «revolusjonere» med enda trangere plass til beina, eller kanskje til og med fjerne setene helt til fordel for ståplasser, så er det spennende ting på trappene når det gjelder «grønnere» luftfart. Sveitsiske Bertrand Piccard og André Borschberg gikk ikke akkurat for å slå fartsrekorder da lettet med Solar Impulse 2 fra Abu Dhabi i mars 2015, og etter å ha tilbakelagt den lengste etappen mellom Japan og Hawaii i juni samme år, måtte det mange måneder med reperasjoner før man kunne fortsette, og flyet kom seg ikke tilbake til De arabiske emirater før juli 2016. Det var uansett første gang et fly reiste jorden rundt med fornybar energi. For å komme seg de 35.000 kilometerne haddeS flyet noen kolossale vinger som er dekket med 17.000 solcellepaneler. Dette flyet har selvsagt ingen direkte relevans til hvordan luftfarten kommer til å se ut i framtiden, men det forteller noe om hva som er mulig å få til og har absolutt vært med på å skaffe oppmerksomhet rundt grønn teknologi.

Også elfly kan komme til å bli en masseprodusert realitet i framtiden. Riktignok vil nok heller ikke de komme som store passasjerfly, E-Fan Airbus som var ment å komme i salg fra 2017, skulle for eksempel bare ha plass til to og må lades opp etter omtrent en time. Produksjonen er satt på vent foreløpig, men skulle det bli noe av den så har den ikke noe utslipp, lager knapt en eneste lyd og har allerede fått økenavnet «Skyenes Tesla».

Noe av den mest spennende forskningen i lufta skjer imidlertid selvsagt hos NASA. Det er ofte litt mer fokus på prosjektene som foregår ute i verdensrommet, men den første a-en i NASA - National Aeronautics and Space Administration - viser til at oppgavene også er knyttet opp til en «langsiktig utvikling av fly». I deres forskningsavdeling har de fokus på alt fra førerløse fly og grønnere flyfart til raskere, bedre og større fly, og gjennom samarbeid med en rekke produsenter, som Boeing og Lockheed Martin, har de utallige framtidsprosjekter på trappene. Her tenkes det utenfor boksen. N3-X er tenkt som et såkalt «hybrid wing body»-fly, der designet på flyet skal gjøre det ekstremt aerodynamisk. Prosjektene kombinerer ting som design med nye materialer, ulike motorer og generatorer, som er gjenstand for utstrakt computersimulering og utprøving av modeller i vindtunneler. Det er altså langt fra ide til ferdig produkt, men NASA har råd til litt prøving og feiling, og de jobber bokstavelig talt på mange plan parallelt.

Det er også en rekke supersoniske prosjekter på blokka, både hos NASA og fra andre aktører, og kanskje kan du snart gjøre unna Paris – New York på tre timer igjen, kanskje til og med enda raskere.

På vannet

Også i det våte element er det noen spektakulære muligheter. Også her er det et visst fokus på grønn teknologi, den solenergidrevne yachten Tûranor PlanetSolar har allerede vært jorda rundt i 2012. Båten er 31 meter lang og 25 meter bred, har plass til fire og toppfart på ca 26 km/t, og kom med en prislapp på 15 millioner euro da den ble laget i 2010. Det er imidlertid ikke det grønne aspektet som har vært det viktigste på vannet, seilbåter har som kjent allerede eksistert i en årrekke, og dermed er det to retninger som er toneangivende når det gjelder vannet: fart og plass.

I 1978 oppnådde australske Ken Warby å få båten Spirit of Australia opp i ufattelige 511,12 km/t, som fortsatt den dag i dag er det raskeste noen har hatt en båt. Flere har dødd i forsøket på å slå denne rekorden, men det hindrer ikke flere i å ville forsøke. Hele fire større prosjekter er på trappene for å forsøke å kjøre enda raskere, britiske Quicksilver, American Challenge, Aussie Spirit og K777 Team for Great Britain.

Royal Caribbean Internatinal bygger det som kommer til å bli verdens største cruisebåt, 362 meter lange Harmony of the Seas. Når den blir satt på sjøen neste år vil den ha 2394 ansatte om bord, det til tross for at bartenderen i en av barene, Bionic Bar, er roboter.

Med en stadig økende befolkningsmasse og et hav som etter alle solemerker kommer til å stige i årene framover, er det flere og flere som har begynt å se på muligheten av å bygge på havet. Og da snakker vi ikke om å mudre opp eller bygge på stylter, som de har gjort i Venezia, men heller bygge flytende, selvdrivende byer. Amerikanske The Seasteading Institute er blant dem som ønsker å ta sivilisasjonen et skritt videre ved å åpne for byer som kan flyttes, eller flytes, etter vær og vind.

I litt mindre skala, og mer i tråd med temaet for denne artikkelen, nemlig kjøretøy, finner vi forskningsskipet SeaOrbiter, populært kalt «haifinnen». Skipet er under konstruksjon i disse dager, og et morsomt poeng er at en av initiativtakerne bak båten er Jacques Piccard, faren til Bertrand som flyr solcelleflyet omkring verden. Han døde imidlertid i 2008, og fikk aldri se havet fra nedre dekk på SeaOrbiter, eller tatt i mot sønnen i Abu Dhabi. Planene om å lage en kommersiell utgave av SeaOrbiter er også på bordet.

I verdensrommet

Vi kommer ikke langt ut i verdensrommet før den godeste Elon Musk dukker opp igjen. Mr Tesla og Hyperloop er vel så kjent for å være involvert i SpaceX, en amerikansk romfartsvirksomhet som har et mål om å redusere kostnadene med å sende last opp i rommet, gjøre verdensrommet mer tilgjengelig for folk flest og samtidig øke sikkerheten. De har holdt på siden 2002, og har stått bak en rekke vellykkede prosjekter, deriblant to rakettetter, Falcon 1 og 9, og romkapselen Dragon. SpaceX ble første private aktør til å sende en rakett i bane rundt jorda, de var først ute med å skyte opp og lande en romkapsel, og er også eneste private selskap som har sendt et romskip (Dragon) til Den internasjonale romstasjonen. Elon Musk har tidligere i år uttalt at målsetningen til SpaceX er å gjøre koloniseringen av Mars enklere og billigere, og han har lovet mer informasjon om mars-transporten senere i år. Han mener at en kolonisering av den røde planeten kan være essensiell for å sikre menneskehetens eksistens. I mellomtiden fortsetter SpaceX å utvikle raketter, drivstoff og romkapsler, i tillegg til at de allerede har lagt planer om å skyte opp 4000 satelitter som skal sørge for Internett-tilgang på Mars.

Men igjen er private initiativ barnemat i forhold til det som skjer på NASA. Vi snakker tross alt om en av verdens desidert største budsjetter. NASA ligger da selvsagt heller ikke på latsiden. Noe av det mest spennende, som vi også har skrevet om tidligere i Vitenskap & Historie, er 3D-printere og roboter stasjonert i verdensrommet. Det betyr at man vil kunne bygge romdeler, antenner og strukturer ute i verdensrommet. På sikt vil man kunne bygge og skyte opp raketter herfra, noe som vil være ekstremt mye mer effektivt og kostbesparende enn å sende dem opp gjennom atmosfæren.

NASA har også utviklet planer om å sende astronauter til Venus, og har kommet opp med noen Zeppelinaktige romskip som skal være lettere enn luft. På den måten vil to astronauter kunne oppholde seg i den øvre atmosfæren av planeten, og NASA mener den skal være langt enklere å kartlegge enn Mars.

I tillegg kommer de mange ideene om å reise ut av vårt solsystem, på leting etter såkalte exoplaneter vi kan bosette oss, men det er enda et stykke fremover i tid.