Kirkegården for radioaktive kjøretøy

Klokken 01.26 den 26. april 1986 gikk brannalarmen ved Tsjernobyl-kraftverket i Ukraina. Det hadde gått tre minutter siden eksplosjonen. Brannbiler med 186 brannmenn fra 37 ulike brannstasjoner strømmet til atomkraftverket. Et livsfarlig slukningsarbeid pågikk hele natten og hele neste dag. Til liten nytte. Denne brannen lot seg ikke slukke med vann. Ikke engang om alle brannbiler og brannmenn i hele verden hadde hjulpet til.

Det eneste som kunne hjelpe var å slippe en gjørmeblanding av sand, leire og bly så nært eksplosjonssåret som mulig. 5000 tonn av blandingen trengtes, og flere titalls helikoptre skulle fly i skytteltrafikk og gjøre til sammen 1800 slipp.

Og hva med menneskene som bodde rundt atomkraftverket? Fra Kiev kommer det 1200 busser på rad og rekke for å hente 48 000 av nærmeste naboer.

Siste utrykning

Både flyvende og rullende kjøretøy som ble brukt i evakuering, slukking og opprydning, ble samlet da alt var over. Fartøyene var så innsauset og gjennomboret av radioaktive partikler, at de ble livsfarlige for mennesker. Selv militærkjøretøy ble utsatt for så høye nivåer av radioaktivitet at de rett og slett brøt sammen. Den pansrede vesttyske måneroboten, The Joker, som ble tatt i bruk for å rydde selvlysende grafitt fra taket på atomreaktoren, døde nærmest umiddelbart.

Ingen visste helt hva som måtte gjøres med de mange tusen, sterkt radioaktivt forurensede kjøretøyene, annet enn å spyle dem og deretter begrave dem eller plassere dem på trygg avstand fra folk.

Mange ble dumpet i enorme massegraver og deretter skjult under sand og betong. Ute av syne, ute av sinn.

I dag fremstår massegravene som store, ujevne og tilsynelatende fredelige gressletter, utstyrt med små varselskilt fordelt utover.

Parkert

Fartøyene som ikke ble gravd ned, ble i stedet sendt ut på sin siste utrykning til store åkrer. Her ble de plassert side om side, som et gedigent gjestebud for tidens tann. På menyen står brannbilene, som inntil nylig hadde jobbet uten stans, døgnet rundt i et hjelpeløst forsøk på å begrense skadeomfanget etter ulykken.

Og helikoptrene, som natt og dag fløy skytteltrafikk til og fra det åpne eksplosjonssåret i reaktor 4. Også sykebilene som fraktet overlevende til sykehus, og de 1200 bussene som hentet innbyggerne i byen Pripjat, har fått sitt siste hvilested her. Det samme fikk personbiler, lastebiler og militære kjøretøy.

Da reaktor 4 eksploderte, ble enorme mengder radioaktivt materiale slynget opp i lufta med voldsom kraft. I ukene som fulgte fortsatte eksplosjonssåret å pøse ut radioaktivt støv og aske fra brannen. Og som kjent; what goes up, must come down.

Alt dekket

Professor i kjernekjemi ved Universitetet i Oslo, Jon Petter Om-
tvedt, forklarer at absolutt alt som befant seg i nærheten av reaktoren var sterkt utsatt for slikt nedfall:

– Ettersom de fleste biler suger inn luft utenfra, for eksempel til forbrenningsmotoren og aircondition, vil radioaktivt støv også samle seg i bilens luftkanaler.

300 års venting

Selv om det har gått mer enn 30 år siden Tsjernobyl-ulykken, må vi fremdeles vente veldig lenge på at strålingen skal forsvinne.

En av hovedbestanddelene i forurensingen er Cesium 137, en radioaktiv nuklide som sender ut høyenergi gammastråling og betapartikler. Halveringstiden er 30 år. Først etter ca. 300 år er mengden på rundt en tusendel av hva det er nå. 

I tillegg vil det være andre og enda mer seiglivede radionuklider i støvet, som etter hvert vil overta som de farligste bestanddelene. 

Ifølge Omtvedt ville videre bruk av bilene ha utsatt fører og passasjerer for en betydelig helserisiko. Både med tanke på faren for å få radioaktivt materiale inn i kroppen, men også fordi gammastrålingen fra radioaktiviteten som sitter fast på og i bilen ville utsette brukerne for ekstrem strålefare.

– Å vaske bilene helt rene ville vært en gigantisk jobb, og man vil uansett aldri kunne garantere at man får vekk alt det radioaktive støvet. Vaskejobben ville helt sikkert kostet mer enn det koster å kjøpe en ny bil, noe som bilkirkegården jo bekrefter. Man deponerte i stedet bilene på permanent basis.

Han legger til:

– Jeg er ikke overbevist om at det ville være livsfarlig å kjøre en av disse bilene i dag. I alle fall ikke hvis man hadde brukt beskyttelsesdrakt og luftmaske. Men særlig smart er det nok ikke.

Dyr opprydding

Professor Omtvedt forklarer at til tross for at det har gått mer enn 30 år siden ulykken, må vi fremdeles vente veldig lenge på at bilene skal bli rene av seg selv; 300 år omtrent.

– Bilkirkegården i seg selv utgjør en potensiell kilde til fri­slipp av radioaktivt materiale. Særlig når kjøretøyene går i stykker, og radioaktiviteten vaskes vekk av vær og vind. Hva skjer for eksempel med regnvannet fra plassen de lagres på? Uansett tror jeg neppe bilene utgjør noe større forurensningsproblem enn alt annet som befant seg rundt reaktoren i tiden etter eksplosjonen. Men en eller annen gang må man jo rydde opp – det blir dyrt, sier professoren.

Bare se, men ikke røre

Den radioaktive spøkelsesbyen Pripjat har blitt en turistmagnet. Det er imidlertid strengt forbudt å besøke området på egen hånd. Reisebyrået Chernobyl Tours har siden 2003 tatt i mot turister fra hele verden for guidede turer.

Alle som kommer hit må følge strenge sikkerhetsregler. Klærne man har på må dekke hele kroppen; shorts, skjørt og sandaler er forbudt. Skoene skal helst ha tykke såler. Den noe barnslige regelen «Bare se, men ikke røre» gjelder i høyeste grad. Det er lov å filme og fotografere, men ikke å legge fra seg fotoutstyr på bakken. Man får kun lov å sette seg ned på angitte steder. Men aldri på bakken.

Yuri er en av flere sertifiserte turistguider for Chernobyl Tours. Han forklarer at de først og fremst tar i mot små, gjerne private grupper på omvisning innenfor sikkerhetssonen. Noen mer celebre enn andre.

– I 2014 hjalp vi Pink Floyds filmteam under innspillingen av musikkvideoen til låten Marooned. De tre siste minuttene viser bilder fra Pripjat, før og nå.

Han kjenner godt til bilkirkegårdene, men tar aldri med turister dit:

– Fremdeles er det ikke trygt for folk å nærme seg dem, derfor er det strengt forbudt å besøke disse områdene.

Forsvunnet

Til tross for risikoen, har mange av kjøretøyene forsvunnet på mystisk vis i løpet av årene. Ved en anledning skal noen ha forsøkt å stjele med seg et av MI8-helikoptrene, for å restaurere det og bruke det som kafé. Ifølge ryktet havnet kafégründerne i stedet i arresten. Det fryktes også at radioaktivt metall er hentet ut og solgt til skraphandlere, men det er uvisst i hvilket omfang dette har skjedd.

Turistguide Yuri kan hverken bekrefte eller avkrefte historien om helikopteret, men sier at slike tyverier vil være vanskelig å gjennomføre med dagens vakthold.

– Det kan ha skjedd. Men nå patruljerer vakter og politi Pripjat-området jevnlig. For å komme innenfor sikkerhetssonen må man ha spesialtillatelse, og man vil til enhver tid være fotfulgt av en sertifisert guide. De to største Tsjernobylkirkegårdene er Rassokha og Buryakivka. Man anslår at kjøretøyene som ble forlatt bare i Rassokha hadde en verdi på svimlende 46 millioner dollar i 1986-valuta.

Kilder:

Jon Petter Omtvedt, professor i kjernekjemi v/Universitetet i Oslo

Chernobyl Tours, http://ukrainianweb.com/chernobyl_ukraine.htm

Sivilforsvaret.no

Miljøstatus.no, https://www.miljostatus.no/Tsjernobyl-ulykken/

Chernobylplace.com

http://www.chernobylgallery.com/chernobyl-disaster/timeline/

Wikipedia

Store Norske Leksikon

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn