Rømte med topphemmelig fly
Stjal Sovjets superjager
Da den sovjetiske elitepiloten hoppet av til Vesten for 40 år siden tok han med seg verdens raskeste jagerfly som gave til CIA.
Ingen kunne forutsi den utrolige hendelsen for 40 år siden ved den sivile flyplassen i Hakodate på den nordligste øya i Japan.
Ut fra det lave skydekket skjærer plutselig et enormt jagerfly med kurs nedover. Det unngår så vidt passasjerflyet som akkurat hadde tatt av i motsatt retning før det fortsetter ned mot rullebanen som er altfor kort for et høyhastighets jagerfly.
Piloten står på bremsene etter at hjulene treffer landingsbanen. I en sky av blå røyk fra dekkene ser han bane-enden nærme seg før ett av hjulene eksploderer. Så fortsetter flyet et stykke videre som et løpsk terrengkjøretøy før det stanser i siste liten rett før rekken av antenner.
Kald krig
Det er midt under Den kalde krigen, og det er ikke uvanlig at avhoppere fra Østblokken stikker av når de får sjansen. Men den 29 år gamle piloten, løytnant Viktor Ivanovitsj Belenko, er ingen vanlig avhopper. Han har med seg det mest avanserte kampflyet Sovjetunionen noensinne har konstruert. Det er også det mest hemmelige. Frem til landingen.
For den amerikanske militæretterretningen er Mig-25 avskjæringsjageren en gave som overgår deres villeste drømmer.
Supersonisk buss
Rundt 1970 hadde spionsatellittene som hang over de sovjetiske basene oppdaget en ny flytype som ble utprøvd i hemmelighet. De så ut som enorme jagerfly – nesten like lange som bombeflyene fra Andre verdenskrig. To ting uroet analytikerne mest. Så store jetmotorer hadde ingen sett før. Og vingene var også digre. Store motorer betød høy hastighet og store vinger kunne bety gode manøvreringsegenskaper.
På dette tidspunktet ble høy hastighet sett på som en effektiv måte å gjøre strategiske bombefly usårbare. Mach 2-bombefly som B-58 Hustler var allerede i bruk, og USA eksperimenterte med XB-70 Valkyrie, et langtrekkende bombefly som skulle oppnå Mach 3, i tillegg til spionflyet SR-71 – som fløy over Mach 3.
Russerne måtte svare på utfordringen så raskt som mulig. Men å få et jagerfly til å oppnå hastigheter rundt Mach 3 krevde et stort teknologisk sprang. I slike hastigheter vil friksjonsvarmen fra luftmolekylene skape enormt med friksjonsvarme, nok til å smelte aluminium.
Lenger enn en buss
SR-71 løste problemet med å benytte titanium som kombinerer stålets styrke med aluminiumens lave vekt. Men det er dyrt og krevende å jobbe med. MiG-designer Rostislav Belyakov valgte den nest beste løsningen. Skroget ble sveiset sammen som en diger stålkonstruksjon. Med sine 20 meter var det mye lengre enn en buss og nesten like voluminøst.
Størrelsen var nødvendig på grunn av de to tørste Tumanski-motorene, hver på 11 tonns skyvkraft, som krevdes for å dytte flyet opp i en slik fart. For å oppnå en akseptabel rekkevidde måtte MiG-25 kunne ta med over 13 tonn drivstoff inne i skroget, mere enn totalvekten til en F-16. De digre vingene ga slett ikke flyet gode manøvreringsegenskaper skulle det vise seg. De var påkrevd bare for å holde flyet i lufta.
I mars 1971 kom det alarmerende meldinger fra Midtøsten da israelsk varslingsradar plukket opp et mystisk sovjetisk fly som fløy fra Egypt med en hastighet på Mach 3,2 – over tre ganger lydens hastighet på 20 000 meters høyde. I ettertid skulle det vise seg å være fotorekognoseringsutgaven av MiG-25, og hastigheten hadde vært høyere enn motorene tålte, de var begge skadet da flyet landet.
De mystiske overflygingene fortsatte jevnlig uten at Israelske jagerfly klarte å komme i nærheten av inntrengerne. Først i november klarte de israelske pilotene å gjennomføre et bakholdsangrep mot ett av mysterieflyene. På kurs rett imot fikk de fyrt av missilene sine, men det var nytteløst. Høydeforskjellen på 10 000 meter og hastigheten til inntrengeren på nesten tre ganger lydens gjorde at den var langt utenfor faresonen da missilene eksploderte.
Pentagon la sammen to og to, og kom frem til at Sovjetunionen plutselig hadde overtaket i lufta med et jagerfly som kunne fly ifra alt og skyte ned selv de mest avanserte amerikanske flyene, inkludert spionflyet SR-71 som hittil hadde vært usårbart. For amerikanerne var den nye superjageren plutselig blitt en av Den kalde krigens største trusler.
Gavepakke
Lt. Viktor Belenko var en av de få utvalgte jagerpilotene som hadde gått karrierestigen helt opp til MiG-25. På basen Tjsugujevka i nærheten av Vladivostok på Stillehavskysten levde han, kona og den unge sønnen et høystatusliv etter sovjetisk standard med egen leilighet, god lønn, egen bil og muligheten til å handle i egne butikker.
Flere år senere skulle han fortelle amerikanske medier at nettopp på grunn av stillingen sin var i stand til å innse at når sovjetpropagandaen beskrev USA og Vesten som korrupte stater på sammenbruddets rand, var sannheten den stikk motsatte. Men istedenfor å stille kritiske spørsmål som kunne fått ham arrestert, spilte han rollen sin godt på vei oppover i militærsystemet. En dag skulle verdens mest avanserte kampfly bli billetten hans til friheten.
Belenko tilhørte 513. jagerregiment. Fra basen lengst øst i Sibir var en av oppgavene å avskjære amerikanske SR-71 Blackbird spionfly som av og til passerte over Vladivostok hvor den russiske Stillehavsflåten holdt til. Bare MiG-25 hadde mulighet til å komme i skuddposisjon bak en SR-71 som passerte på 80 000 fots høyde, nesten 40 km over bakken, med en teoretisk mulighet til å skyte den ned med de seks meter lange R-40-R missilene.
Diplomatisk nøtt
MiG-25 Foxbat jageren til Belenko skapte diplomatiske utfordringer for Japan. Flyet ble til slutt returnert til Sovjetunionen, men ikke før amerikansk etterretning hadde demontert maskinen og gjennomgått den i detalj. Funnene de gjorde var stort sett beroligende. Dette var et fly som var i stand til å fly raskt over kortere avstander, men manglet manøvreringsevnen som skulle til for å gjøre den virkelig avskrekkende. Senere ble MiG-25 etterfulgt av MiG-31 som har tilsvarende utseende og ytelser, men langt mer moderne avionikk. Dette flyet brukes fortsatt av det russiske flyvåpenet. Viktor Belenko fikk politisk asyl og flyttet til USA hvor han fortsatt jobber som konsulent for det amerikanske forsvaret.
Det var en katt og mus lek hvor amerikanerne prøvde å regne ut den optimale flygeprofilen ut ifra hva de antok var ytelsene til MiG-25, mens russerne prøvde ut forskjellige avskjæringsprofiler for, om bare en eneste gang, å kunne klare å skyte ned SR-71 slik de hadde klart å skyte ned U-2 ti år tidligere.
Å finne ut mest mulig om MiG-25 sine egenskaper hadde derfor første prioritet for amerikanerne. Dersom han kunne gi dem en slik gavepakke, regnet Belenko med å få en ny identitet og et bekymringsfritt liv i USA som belønning.
Flukten
Den 6. september 1976 tok Belenko av på rutinemessig treningsoppdrag med kollegaene sine. For å forhindre at ingen sovjetisk pilot skulle bli fristet til å forlate fedrelandet, ble alltid flyene tanket opp knappest mulig for å begrense rekkevidden.
Løytnant Belenko hadde forberedt seg. På toktet dagen før hadde han overrapportert drivstofforbruket slik at flyet hans fikk tanket opp større drivstoffmengde enn ellers før avgang. Det skulle være akkurat nok til å fly de 650 kilometerne til Japan.
Ingen la heller merke til at han smuglet med seg flymanualen om bord med de detaljerte beskrivelsene av flyet. Da han studerte et gammelt kart over Hokkaido under forberedelsene, hadde flybasen Chitose ved Sapporo pekt seg ut som den eneste mulige å lande på.
På vei ut til øvingsområdet hadde alt gått som normalt. Mens han gjennomførte 360 graders svingen som var forventet før luftkampøvelsene så han de andre MiG-25 jagerne med missiler i samme område. Han visste at når han rettet opp fra svingen, måtte han enten fortsette det fastlagte opplegget, eller satse alt på friheten og kanskje døden.
Nå kan bare et mirakel redde ham.
Belenko behøvde ikke betenkningstid. Da nesen pekte rett øst kastet han flyet ned i et stup fra 19 000 fots høyde med kurs mot dalbunnen lenger fremme. Først på 30 meters høyde flatet han ut. Han hadde aldri fløyet MiG-25 flyet så lavt før og inntrykket var skremmende i den vanvittige hastigheten.
Selv om jageren var risikabel å fly under 1 000 fot, var den minimale høyden nødvendig for å unngå å bli sett på luftforsvarsradaren. Samtidig skrudde Belenko på nødpeilesenderen i et halvt minutt før han skrudde av alt av egne radarer og radioen. Forhåpentligvis trodde alle at han hadde styrtet istedenfor å prøve å forfølge ham.
To minutter senere brølte flyet ut over havet med kurs mot Japan. Nå innså han at flyet slukte drivstoff i et foruroligende tempo i på lav høyde. To ganger måtte han svinge brått for å unngå kollisjon med fiskebåter, og Belenko innså at det var bedre å ta en sjanse enn å møte den sikre død. Så trakk han i stikka og fløy opp i skyene på det han antok var kursen mot Hokkaido. Nå var han synlig på både russisk og japansk radar. Hvordan dette ville ende, var fortsatt helt åpent. Belenko håpet at Japanerne ville scramble Phantom-jagerne sine raskt. Han gamblet på at de som hadde vært motstanderne hans tidligere nå ville bli reddende engler som kunne vise vei til Chitose.
Varselskudd
Kamerat, du har nesten ikke drivstoff igjen. Nødssituasjon!
Den myke russiske kvinnestemmen overrasker Belenko. Flykonstruktørene har bygget inn den syntetiske stemmen for å gi alvorlige beskjeder uten å skremme pilotene. Men han har aldri hørt den før, og den virker bare irriterende. Foran seg har han den Japanske kysten, men bare to minutters drivstoff igjen. Den bensinkonserverende nedstigningen har brakt ham ned i 600 meters høyde, samtidig som han innser at han aldri vil finne Chitose som ligger bak de skydekte fjellene foran.
Nå kan bare et mirakel redde ham. En rett veistrekning eller et jorde. Å skyte seg ut og totalhavarere MiG-25 jageren er ikke noe alternativ for ham.
På 250 meters høyde kommer han ut av de mørke skyene, og det første han ser er en flyplass. Men rullebanen er bare en tredel av lengden han var vant med. En sivil B727 er i ferd med å ta av, men han har ikke mulighet til å ta en ny ventesving, for bensinmåleren viser null.
Instinktivt drar han i stikka så krapt det er mulig for å gå klar av passasjerflyet før han stuper ned i bratt vinkel mot rullebanen. Med 400 km/t får det briste eller bære når han setter understellet nedpå.
Når støvskyen legger seg, innser Viktor Belenko at han har klart det, å komme seg uskadet med flyet til Vesten. Men han rekker ikke å kjenne lettelse eller glede før treningen slår inn.
På motorveien rett utenfor flyplassgjerdet har mange biler med skuelystne stoppet opp av det merkelige synet. Flere knipser også i vei med kameraene sine.
Belenko får øye på dem mens han klatret ut på vingen. Griper instinktivt tjenestepistolen og fyrer av to vareselskudd i lufta. Flyet er topphemmelig og må beskyttes for nysgjerrige blikk. Japanerne blir vettskremte. Noen river til og med filmen ut av kameraet og kaster den på bakken. Så går det opp for Belenko at han kan senke skuldrene. Han har kommet frem.
Kilde: John Barron: MiG Pilot
Fly-avhopperne
Viktor Belenko er langt fra den eneste avhopperen under Den kalde krigen som flyktet med flyet sitt. Før ham hadde fire andre russere stukket av til Østerrike, Vest-Tyskland og Iran. I 1989 utførte kaptein Aleksandr Zujev en spektakulær flukt over Svartehavet i en MiG-29 fra Georgia til Tyrkia. På forhånd hadde han bedøvet bakkemannskap og kollegaer med sovemiddel i en bløtkake. Allikevel ble han overrasket av en væpnet vakt som prøvde å forhindre han i å stjele flyet. Med brukket tommel og skuddsår i armen klarte han allikevel å gjennomføre flukten. Det på tross av at han ikke hadde fungerende instrumenter ettersom han ikke klarte å fjerne dekslene før avgang. Noen piloter har også flyktet motsatt vei. I 1969 unnslapp en DDR-pilot til Bornholm i et treningsfly. To år senere stakk en vesttysk flykadett av til Øst-Tyskland i en Cessna 172. I alt tre militærpiloter har også hoppet av fra USA. Det skjedde i 1962, 1963 og 1967. Alle stakk av til Cuba. Sistemann var major Richard Harwood Pearce som var dekorert fra Vietnamkrigen.