Sårene etter en borgerkrig

Det ligger blomster rundt lyktestolpen. På gjerdet er det tagget «Join IRA». En pansret politibil ruller forbi. «Hun ble drept av et vådeskudd», forteller en forbipasserende. Drapet på journalist Lyra McKee torsdag 18. april i år utløste et ekko fra en mørk fortid. Det var utbrytergruppen «Det nye IRA» som tok på seg skylden. Skudd avfyrt mot politiet under en demonstrasjon traff den unge journalisten i hodet. Hun døde av skadene. Det var også her, i Derry (Londonderry på britisk) at konflikten kjent som «The Troubles» ble utløst for 50 år siden. På mange måter er det også her det fort kan gå galt igjen. Derry er den nest største byen i Nord-Irland og ligger kun noen kilometer fra grensen til republikken Irland.

Kampen for likeverd

– Bymurene du ser i dag utgjorde den protestantiske høyborgen Derry, og befolkningen er fortsatt segregert, forteller guiden Lára. Nedenfor muren ligger det katolske distriktet Bogside. I gaten som fører ned dit henger et irsk flagg. En vegg er dekorert med et maleri kalt «Unfinished revolution» som hyller IRA og minner om at «The Troubles» kanskje ikke er over ennå.

Uavhengighetskampen tok fem år før republikken Irland ble selvstendig i 1921, men seks av de ni grevskapene som utgjør provinsen Ulster, forble på britiske og dermed protestantiske hender. Det var stor misnøye over løsningen blant katolikkene, særlig i Derry. Bogside var den gang det fattige arbeiderstrøket hvor katolikkene bodde.

– Da borgerrettighetskampene flammet opp i USA på 60-tallet, identifiserte folkene her seg med den undertrykte sorte befolkningen. I 1968 startet de borger­rettighetsmarsjer for like rettigheter mellom katolikker og protestanter, sier Lára mens han ser nedover Rossville Street.

– Katolikkene ble diskriminert på arbeidsmarkedet. De hadde vanskeligheter med å skaffe seg bolig, og ved valg telte ikke stemmene like mye som protestantenes stemmer. Borgerettighetsmarsjene ble forbudt, og møtt med konfrontasjoner fra Royal Ulster Constabulary (RUC) (den protestantiske politistyrken).

De enkle arbeiderklasse­boligene er nå borte. Det er vanskelig å kjenne igjen området fra de nærmere 50 år gamle historiske bildene. Men husveggene er prydet med malerier som påminnelser om den politiske kampen som satte fyr på hele Nord-Irland konflikten.

Gnisten i Bogside

Den 12. august 1969 marsjerte
15 000 medlemmer av den protestantiske foreningen The Apprentice Boys til minne om det vellykkede protestantiske forsvaret av Derry under katolikkenes beleiring i 1669. Mens det altså var nedlagt forbud mot borger­rettighetsmarsjer, fikk protestantene lov til å marsjere. Politiet advarte dem mot å gå for nær Bogside, men til ingen nytte. Da de kom nærme ble de møtt med rasende tilrop, og ganske snart brøt det ut gatekamper. Politi­styrkene fra Royal Ulster Constabulary (RUC) gikk inn for å roe ned gemyttene, men ble møtt med murstein og bensinbomber fra den katolske befolkningen. Politiet svarte med gummikuler og tåregass. Situasjonen var ute av kontroll.

Opprøret spredde seg til andre deler av Nord-Irland, spesielt Belfast. Den britiske hæren måtte settes inn da den ble oppfattet som mer nøytral enn politiet av katolikkene. Etter tre dager var opprøret slått ned. Men det fortsatte å ulme da det viste seg at hæren var mer opptatt av å opprette ro og orden enn å engasjere seg i å beskytte den katolske befolkningen mot overgrep fra protestantene.

Radio Free Derry

– Alle kan skrive på veggen nå. Den er blitt et Bogsides offentlige tavle.

Lára peker på den hvite veggen med påskriften «You are now entering Free Derry». Kanskje det mest kjente monumentet i Bogside. Under protestbølgen på slutten av 1960-tallet organiserte Bogside seg som en fristat. Innbyggerne barrikaderte området og bevæpnet seg med jernstenger. Det ble en «no go» sone for politiet og hæren. Den hvite veggen var aktivistenes møtested. Den hemmelige radiostasjonen «Radio Free Derry» spilte opprørslåter og oppmuntret til motstand.

I 1972 ble barrikadene slått inn og fjernet, men følelsen av å befinne seg i en fristat lever fortsatt når en går ned Rossville Street. All veggpropagandaen gir den et unikt preg, og det er beboerne selv som setter sitt preg på området.

Blodig søndag

Søndag ettermiddag 30. januar 1972 gikk mer enn 10 000 håpefulle demonstranter i tog nedover Bogside med kurs for Guildhall. Det var fortsatt håp om at kampen for like rettigheter kunne oppnås gjennom fredelige midler. Fra Creggan Street gikk toget ned til William Street hvor den britiske hæren hadde stasjonert seg. De åpnet ild mot demonstrantene. Panikken brøt løs, demonstrantene la på sprang og spredte seg over et stort område. De britiske soldatene tok opp forfølgelsen. Bernard McGuigan (41) gjemte seg bak en vegg, men kom frem igjen for å hjelpe noen sårede. Han viftet med et hvitt lommetørkle. Det hjalp ikke. Han ble truffet av et skudd i bakhodet og falt, akkurat her hvor jeg står 50 år senere.

McGuigan var en av de 14 ubevæpnede demonstrantene som ble massakrert denne søndagen. Det som døde samtidig var håpet om en fredelig løsning på konflikten. At den britiske hæren kunne skyte med skarpt mot sivilbefolkningen utløste et politiske jordskjelv. Borgerettighetsmarsjene opphørte, og IRA opplevde den største rekrutteringen i sin historie.

Oppe i «The Fountain» den protestantiske enklaven, kun 15 minutters gange fra åstedet for «den blodige søndagen», ser virkeligheten annerledes ut. Veggene skriker sånt som «Support Soldier F» og «Londonderry still under siege». Brostein i det britiske flaggets farger dominerer bybildet. Soldier F var trolig den mest aktive av de britiske soldatene under «blodige søndag»-­massakren. I dag, over 47 år senere, blir han straffeforfulgt, men saken utsettes stadig ettersom han ikke møter opp i rettssalen. Så lenge han ikke er dømt, beholder han sin anonymitet.

The dead center

Mandag 20. mars 1972 advarte en anonym telefonoppringning om at en bombe ville gå av i Belfast sentrum. Tretten minutter senere eksploderte 45 kilo nitroglyserin i en bil parkert utenfor avisen News Letter. Syv personer ble drept. IRA sto bak.

1972 var det dødeligste året i «The troubles», og Belfast ble omgjort til en sikkerhetssone kalt «ring of steel». Guiden Gabe forteller: – Hver dag ble sentrum stengt av klokken 18. Den eneste grunnen til at folk trakk ned dit var at de skulle på jobben eller handle. Alle puber og klubber flyttet ut. Resultatet ble et dødt sentrum.

Det er noe livløst over Belfast sentrum også i dag. Det går i butikker og kontorer. Etter mørkets frembrudd er det ingen aktivitet her. Man må bevege seg utenfor det som engang utgjorde «ring of steel» om man vil ta seg et glass (eller to).

27. juli 1972 gjennomførte
IRA sin såkalte «Blodige Fredag». De hadde plassert ut 22 bomber
i byen; den største koordinerte terror­aksjonen i britisk historie. Takket være forhåndsvarsling begrenset tapet av menneskeliv seg til ni. Belfast og Derry var i lang tid i praksis krigssoner. Britiske stridsvogner patruljerte gatene.

– Ingen vet hva som kommer til å skje her etter Brexit, sier Gabe bekymret.

Murene

– Hi! Snap a photo of us in front of the wall! David og Michael er knapt nok tenåringer og virker beruset. De stiller seg stolt foran minnesmerket til Stephen McCrea. Shankill Road preges av sosialboliger. Her bor kun protestanter. I de fattige bydelene er segregeringen total. De britiske flaggene henger tett langs husveggene og minnesmerker over falne helter er tallrike. En høy mur dekker ut- og innsynet. Vest-Belfast er delt. Jeg går langs muren som er dekorert med bilder fra hele verden. Berlinmuren, Palestina-Israel-muren, USAs mur mot Mexico. Omsider når jeg porten til den katolske siden av Falls Roads. Den er stengt. Det er den alltid på søndager etter klokken 15.

«Fredslinjene» i Belfast ble bygget i tiden etter at «the Troubles» startet og skulle være midlertidige. Totalt strekker de seg over 34 km. Murene er ønsket. 69 prosent av innbyggerne mener de er nødvendige for å hindre sekterisk vold. Og murene er plassert i de fattigste og mest vanskeligstilte områdene.

Å komme seg rundt murene tar tid. Endelig finner jeg en passasje. Irske flagg på husene. En katolsk kirke. Et stort minnesmerke til ære for Bobby Sands, alias IRA aktivisten og poeten Robert Gerard Sands (1954-1981), som ble valgt inn i det britiske parlamentet, og som var den første som døde i sultestreik i Maze fengsel. Aksjonen gjaldt de innsattes krav om å få tilbake statusen som politiske fanger (en rett de mistet i 1976). Sands ble et ikon og hans død utløste protester verden over. Muren på den katolske side er også dekorert, men her er det Palestina, kurdiske opprørere, Tamiltigrene og Che Guevara som ruler. Identifisering med alle verdens okkuperte og undertrykte er overtydelig. Fredsmurene som skiller Belfasts innbyggere skal etter myndighetenes plan rives innen 2023, men med Brexit for dør er frem­tiden uviss.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn