Politiets nye dekk­operasjoner

I 20 år fikk nettverket av pedofile operere uforstyrret. Men så slo Oslo-politiet til mot «BoyLove»-nettverket. Før avsløringen ble kjent i begynnelsen av denne måneden, hadde politiet gått igjennom fem millioner filer med overgrepsmateriale fra beslaglagte datamaskiner.

Og fortsatt er 80 prosent av det beslaglagte materialet ikke gjennomgått.

Det mørke nettet

Mer enn ti nordmenn i nettverket er identifisert av politiet. Flere av dem har hatt frivillige verv med mye kontakt med barn. Tre nordmenn er så langt siktet for oppbevaring av materiale der det begås overgrep mot barn, ifølge NRK. I beslagene har politiet funnet mapper med bilder av navngitte norske gutter. To siktede hadde planer om å åpne et barnehjem i utlandet. Vi Menn kjenner til at det også er gjennomført etterforskning mot personer som er knyttet til nettverket fra utlandet.

De pedofile i nettverket opererte både i det åpnet internettet og i det såkalt «mørke nettet». De hadde spesialbygde datamaskiner og kommuniserte ved hjelp av hemmelige symboler. Avansert kryptering skulle holde snokere og etterforskere på avstand.

– Jeg har aldri vært borti lignende volum eller profesjonalitet, sier leder for Oslo-politiets e-sporgruppe, politioverbetjent Fredy Salazar til NRK.

Men politiet har nå fått tilgang til virkemidler og adgang til å bevege seg langt inn på de kriminelles hjemmebane i jakten på overgrepene. I helt spesielle tilfeller kan politiet i dag sende fra seg overgrepsbilder til pedofile om det anses nødvendig for å vinne pedofiles tillit og dermed kunne avsløre og stille dem til ansvar for lovbruddene.

Kamp om overtaket

I alle år har kampen mellom politi og røver vært et kappløp om teknologi og metoder. Kriminelle har tilpasset sin opptreden på åsteder etter hva de vet om kriminalteknikeres metoder. De har lagt sin kommunikasjon til kanaler der kontakten hverken kan avlyttes eller spores. I retten har kriminelle og deres advokater brukt regler basert på menneskerettighetene til å få politifolk til å røpe sine kilder for informasjon. Slik er viktige kilder blitt truet til taushet – til politifolks store frustrasjon.

For om både kriminelle og politiet matcher hverandre i kreativitet, er det én ting som alltid har skilt dem: Lovens bokstav.

Inntil nå.

Utover loven

31. oktober i fjor sendte riksadvokat Tor-Aksel Busch ut et rundskriv til Justis- og beredskapsdepartementet med gjenpart til sjefen for Kripos og til statsadvokaten. I skrivet klargjør riksadvokaten hvordan politiet nå skal kunne gå frem i alvorlige saker som vold, narkotika – og seksuelle overgrep mot barn og spredning av overgrepsmateriale.

At metodene vil skape både forargelse og debatt, virker riksadvokaten å være godt forberedt på, da det i skrivets første avsnitt står følgende:

« ... rundskrivet som nå foreligger gir en samlet, oppdatert og offentlig tilgjengelig regulering av bruken av disse ekstraordinære etterforskningsmetodene både på og utenfor internett.»

Flere av de såkalt «utradisjonelle etterforskningsmetodene» handler om å bevege seg langt utenfor de grenser loven setter for folk flest:

b Bruk av falsk identitet

b Betaling av kriminelle i bytte mot opplysninger

b Infiltrasjon av kriminelle
miljø­er

b Provosere frem fullbyrdelse av straffbare handlinger

b Benytte bilder av overgrep mot barn for å få tilgang til pedofile miljøer.

Særlig det siste reiser sterke etiske og juridiske spørsmål.

Inngangsbillett

– Slike bilder er å anse som inngangsbillett til et kriminelt forum i forbindelse med en spesiell hendelse. Det kan for eksempel handle om en bestilt voldtekt av et barn, med sikte på å få avverget denne og pågrepet gjerningspersonene, forklarer Inger Marie Sunde.

Hun er professor ved Politihøgskolen og forsker på politiets rolle i det digitale samfunn. Hvor ofte politiet vil gi fra seg bilder av overgrep mot barn, er hun mer usikker på:

– Jeg tror det stilles så store krav til situasjonen og håndteringen av den, at adgangen er rimelig teoretisk. Det vil si at den knapt kan benyttes, sier Sunde.

Like kategorisk er ikke leder for retts- og påtaleenheten hos Kripos, Reinert Møster Ottesen.

– En aktuell situasjon kan være der politiet har mistanke om pågående overgrep mot et barn, der det ikke er mulig å innhente ytterligere informasjon som kan identifisere barnet uten å ta i bruk slike metoder. Dette for å redde barnet ut av overgrepssituasjonen.

Han påpeker at det er statsadvokaten som må godkjenne hvert enkelt tilfelle der politiet vil dele overgrepsbilder av barn.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch eller andre ved hans embete ønsker ikke å utdype eller kommentere noe utover det som står i rundskrivet, skriver kommunikasjonsrådgiver Mie Skarpaas hos Riksadvokatembetet i en e-post.

Kompromissløs

I snart 19 år har Stine Sofies Stiftelse jobbet for å forebygge overgrep mot barn og hjelpe de som har blitt utsatt for vold og overgrep. Generalsekretær i stiftelsen, Ada Sofie Austegard, har lest riksadvokatens rundskriv og satt seg godt inn problematikken politiet står overfor når det kommer til bruken av autentiske overgrepsbilder.

– Et forferdelig vanskelig spørsmål for oss som er en modig og kompromissløs organisasjon på barnas side, sier hun.

– Hvordan skal vi møte de nye utfordringene og ondskapen på nett? Vi har barnet i fokus. Å tenke på at barn som er offer skal bli misbrukt videre, er vondt. Men den forferdelige industrien må stoppes.

Etter å ha sett på riksadvokatens skriv mener Austegard at politiets bildebruk foregår i svært ordnede former. Hun mener politiet må kunne møte det nye samfunnsondet med rett verktøy innenfor de juridiske rammene og menneskerettighetene.

Et alternativ til å utsette et barn for krenkelser i politiets tjeneste finnes: For med moderne teknologi er det mulig å konstruere falske bilder av overgrep mot barn?

– Ja, det kan være en aktuell metode, også for å minske belastningen for fornærmede som har fått overgrep mot seg dokumentert og spredt på internett, sier Møster Ottesen hos Kripos.

Politi-kriminalitet

Klassiske politimetoder som spaning, rundspørring og patruljering har sine begrensninger opp mot lukkede kriminelle nettverk, som har organisert seg profesjonelt og utøver kriminalitet med stor økonomisk gevinst. De siste årene har jakten på deltagere i pedofile nettverk også utløst behov for utradisjonelle etterforskingsmetoder som infiltrasjon og provokasjon.

Det å la en politimann bli utstyrt med falsk identitet og deretter bli infiltrert i et kriminelt miljø, eller å fremprovosere alvorlige straffbare handlinger hos kriminelle som en del av en etterforskning, er ikke lovregulert. Riksadvokaten bygger sine retningslinjer for bruk av slike metoder på rettspraksis, lovforarbeider og omtalt juridisk teori.

For infiltrasjon er rammene ganske vide. For provokasjoner er rammene strammere. Grunnregelen er at politiet ikke kan fremkalle en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått.

Høyesterett har for eksempel godtatt at politiet trer inn i en pågående narkotikatransaksjon og forårsaker visse endringer i tid, sted og utførelsen av den straffbare handlingen.

Forskjellen på spaning, infiltrasjon og når det oppstår en provokasjon, forklarer professor Inger Marie Sunde slik:

– Kortvarig tilfeldig kontakt (mellom politiet og kriminelle) er ikke infiltrasjon. Og på den annen side går infiltrasjon over i provokasjon dersom politiets fordekte kontakt med enkeltpersoner innebærer en påvirkning på straffbare handlinger.

Sunde forteller at politiet ikke kan sette i verk en infiltrasjon eller provokasjon uten konkrete holdepunkter for at en straffbar handling er, eller vil bli begått.

– Magefølelse er ikke nok, sier Sunde.

Infiltrasjon kan iverksettes før etterforskning er igangsatt, men da på grunnlag av konkrete opplysninger om kriminell virksomhet knyttet til bestemte personer i et konkret miljø. Et slikt miljø kan bestå av personer man mistenker kan ha noe med overgrep å gjøre. Informasjon som fremskaffes ved infiltrasjonen kan senere danne grunnlag for iverksettelse av etterforsking.

– Det må fremstå som nærliggende og sannsynlig at metoden vil frembringe relevant informasjon knyttet til et straffbart forhold, sier hun.

Honorar eller refusjon

Det er ikke bare i spenningsfilmer at politiet betaler informanter penger for opplysninger. Det skjer også i norsk politihverdag. Nå har riksadvokat Tor-Aksel Busch satt en tak for hva politiet skal kunne betale for informasjon fra sine kilder og informanter.

«Det kan som tidligere foretas utbetalinger for å dekke tap og utgifter informanten eller kilden har hatt som følge av bistanden til politiet. I helt ekstraordinære tilfeller – både hva sakens karakter og opplysningens viktighet angår – aksepteres også at det betales for informasjonen med beløp som ikke overstiger kr 50 000,- kroner femtitusen.»

Professor Inger-Marie Sunde er mindre bekymret for at kriminelle kan bli rike på skattebetalernes regning enn at politiet kan utsettes for utpressing; uten penger; ingen informasjon. Hun ser fare for at politiets informanter kan pådra seg ansvar for brudd på plikten til å avverge kriminelle handlinger for å komme i posisjon til å motta eller kreve penger fra politiet.

– Vedkommende kan til og med pådra seg et medvirkningsansvar dersom han vet at en straffbar handling er under oppseiling og har hatt en fysisk eller psykisk befatning med det, sier hun.

Professor Sunde mener at dersom det skal være tale om å betale for informasjon, må politiet ha tilstrekkelig god oversikt over situasjonen. Politiet må ha lagt en plan for hvordan betalingen for informasjon skal håndteres.

– Forberedelsene bør altså ta hensyn til muligheten for at politiet ikke får all informasjon som informanten har, med en gang. Men det sier seg selv at situasjonen kan være vanskelig, sier Sunde.

– Det gjelder strenge vilkår for bruk av vederlag, og eventuell betaling skal besluttes på politimesternivå. Det er det offentliges penger som benyttes, og det føres et regnskap. Å gi vederlag for informasjon er en ekstraordinær etterforskningsmetode som er særskilt regulert i rundskrivet, lederen for påtaleenheten hos Kripos, Reinert Møster Ottesen.

Hemmelig

Om avsløringen av nordmennenes deltagelse i det godt skjulte nettverket BoyLove ville latt seg gjøre uten ekstraordinære etterforskningsmetoder?

Politiadvokat Christian Hatlo vil ikke lette på sløret. Han presiserer at saken fortsatt er under etterforskning.

– På generelt grunnlag vil jeg si at jeg har en absolutt taushetsplikt om slike spørsmål. Jeg bekrefter eller avkrefter aldri slike spørsmål.

Kjendisadvokat betenkt

Advokater er skeptiske til mange av metodene riksadvokaten nå åpner for, blant annet i jakten på pedofile.

Advokat John Christian Elden har mer erfaring enn de fleste forsvarere i problemstillinger rundt utradisjonelle etterforsknings­metoder. Han er fast forsvarer når domstolene skal fatte beslutninger om etterforskningsskritt mot personer som ikke skal vite at de er under for eksempel overvåkning.

– All tilnærming eller kontakt fra myndighetene er i utgangspunktet et inngrep i privatsfæren som har vern etter Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8. Den sier at det skal være klar hjemmel og regulering av hvordan dette kanskje, og i hvilke tilfelle dette kan skje. Vi er utenfor den ordinære handlingsfriheten her.

Advokaten mener det mangler rettslige avklaringer samt klare og enklere grenser mellom metodene.

Han setter også spørsmålstegn ved kompetansegrunnlaget politiet har for å beslutte metoder som infiltrasjon og provokasjon iverksatt.  

– All erfaring tilsier at når politiet får nye eller lovregulerte metoder, finner noen i politiet at dette passer akkurat på deres sak − som i utgangspunktet ingen hadde tenkt skulle omfattes fordi den ikke er av et slikt alvor at det legitimerer inngrepet. Et godt eksempel er når politiet avlytter og bruker overskuddsinformasjon i saker om bruk av hasj.

Elden er også skeptisk til politiets adgang til å betale inntil
50 000,- kroner for kildeinformasjon. Dette er lett å misbruke og manipulere for politiet, skal vi tro advokat Elden. 

– Det fremstår som et rent honorar for opplysninger, kan brukes per opplysning og kommer i tillegg til dekning av alle typer utgifter. Vi får håpe det holdes under en viss kontroll, sier han.

På spørsmål om politiet med juridisk ryggdekning nå kan lokke med 50 000,- kroner for hvert spørsmål som blir besvart, eller for hver omgang en kilde kommer med informasjon, slik at en kildes totale fortjeneste kan bli svært høy, svarer Elden:

– Ja.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 37 2019