I år går ferien rett vest

Hver gang jeg skrår over Festplassen i min barndoms by, speider jeg etter jevnaldrende venner. Leter etter jentene med rumper lik lekne, små vombater som jeg gikk i klasse med. Før jeg i et øyeblikk av blendende klarsyn skjønner at vi ikke lenger skriver 1990.

Etter at hjernen min har tatt en sånn omstart, får jeg øye på de jeg kjenner. Dessverre. Den fyren der borte, en mann i sin nest beste alder, med tidløst umoderne allværsjakke og stereohake, gikk ikke han en klasse under meg på videregående? Konemor ved siden av har helsevesen-frisyre og ser ut som hun er helt oppi buksene mens noen glemte å si stopp.

Selv kjenner jeg meg jo som en alfahann med moderat kropps­behåring og prikkfri vannlating, men må vel innrømme at speilene – i dette tilfelle rutene i hotell Norge – også har tapt seg siden jeg flyttet.

Bra da at byen er den samme; akkurat like sinnssykt selvsentrert og sjåvinistisk på egne vegne som før.

Torgallmenningen

Skal du møte noen i Bergen,
eller møte selve Bergen, så må utgangspunktet være Den blå steinen – som egentlig heter «Den blå stein» – på Ole Bulls plass – som egentlig heter «Olav Vs plass». Den blå steinen ser ut som et prosjekt kunstneren måtte forlate fordi mamma ropte ham inn til middag, men er likevel default møteplass i sentrum. Her sitter det alltid noen ungdommer fra en subkultur du ikke vet navnet på og venter på andre som er prikk like.

Jeg flanerer forbi Sundt, det fredede varemagasinet fra 1938 og rusler mot Galleriet, et av byens største kjøpesentre. Galleriet var mitt personlige Vietnam da det ble bygget. På den tiden jobbet jeg i et vaktselskap og måtte rykke ut hver kveld fordi folk snek seg inn på byggeplassen for å slå lens, ha kjønnslig omgang eller stjele verktøy. Det var plent umulig å finne noen mistenkte i de syv, spøkelsesaktige etasjene, og den eneste gangen jeg knep en kar og tok ham i nakkeskinnet, viste det seg at han var en elektriker som hadde kommet tidlig på jobb.

På Torgallmenningen utenfor Galleriet sitter det to hare krishna-munker. Jeg gjør den store tabben å bli stående og betrakte dem, mens jeg filosoferer over hvor det gikk så forferdelig galt i livene deres. Da blir jeg selvsagt praiet av tredjemann, tilforlatelig skjult i mengden som et vanlig menneske.

På et norsk med syltynn aksent fra gud vet hvor, blir jeg tilbudt boken «Nektariske instruksjoner» av en orientalsk forfatter med veldig mange stavelser i navnet.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Jeg har ikke kontanter, prøver jeg meg.

– Ingen har kontanter nå, vi tar Vipps!

Med litt konfliktsky avslagsmumling forlater jeg har'u vippsa-­munken og går videre. Forbauset kan jeg konstatere at russen ikke har stjålet spydet til vikingen på Sjømannsmonumentet, slik vi alltid gjorde i min tid. Sannelig er det trist hvordan koronaen har lammet alle samfunnets vanlige aktiviteter.

Hanseater og eksplosjoner

Bryggen er på verdensarvlisten, selve indrefileten i Bergens må-se-løype og den tredje mest besøkte turistattraksjonen i landet. Kommer du hjem fra Bergen uten bilder derfra, kan det bare være fordi mobilen har vært i ustand – eller du var et ganske annet sted, med noen ganske andres ektefelle.

Bryggen stammer helt fra det 11. århundre, men har stått i lys lue store deler av tiden, så det er ikke mye original tørrfiskpromp fra hanseatene i veggene.

At ammunisjonsskipet «Voorbode» gikk i luften på Vågen den 20. april 1944, bidro heller ikke til bevaring av Bryggen. 131 hus i området forsvant fullstendig, 150 mennesker ble drept og 4800 måtte ha medisinsk tilsyn. Barneskolelærerinnen min hadde glasskår i hodebunnen etter denne ulykken, og jeg mistenkte første gang jeg så henne, at hun hadde begynt sin karriere med å lære hanseatene gangetabellen.

Ikke nøy deg med å se fasadene på Bryggen, gå inn i de pittoreske passasjene med små, rare butikker, der alle vinklene er skjevere enn Elton John.

Maleriske smau

Sandviken er et område uten egentlige severdigheter – her aner jeg forargede protester fra voksne som kan ting – men området er en fullgod severdighet i seg selv.

De små, hvite trehusene kunne ligget i en sørlandsby, hvis det ikke var for de avsindig bratte bakkene og den innbitte skarringen som smatrer mellom husveggene.

Jeg får alltid lyst til å bo i et av de maleriske smauene her – helt til jeg kommer på at badene i de 200 år gamle husene er ombygde bøttekott og de fleste rom så små at selv rottene får pukkel.

Høyt og bratt

Beklager, men du kommer bare ikke utenom en tur med Fløibanen. I valget mellom Ulriksbanen, som er en svevebane, og Fløibanen, som er en kabelbane, så ville jeg helt klart valgt sistnevnte. Selvsagt fordi den er mer tilgjengelig, med sitt startpunkt midt i Bergen sentrum, men mest fordi du har litt større sjanse for å komme fra turen uten en ukledelig flekk foran på benklærne.

Likevel synes en kujon som meg det er skummelt nok å sette meg i en av Fløibanens to vogner og la meg trekke opp en bortimot loddrett fjellside av noe jeg hver gang tenker er den originale kabelen fra banens åpning i 1918, trolig trevlet opp av splinter fra eksplosjonsulykken i 1944.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Utsikten fra toppen er imidlertid en grei belønning for mitt tilbakefall til barndommens gudstro og bønn halvveis oppe i skinnegangen.

Herfra brer Bergen seg ut i all sin prakt, og jeg kan pinlig nok konkludere med at jeg hverken vet hva de syv fjellene heter, eller hvor de ligger. Der er vel Løvstakken, Ulriken, Rundemannen, Sandviksfjellet … Åndikåsen … Nei, pokker heller!

Hvis du er like feig, eller feigere enn meg, så kan du forresten gå opp på Fløien. Det er en fin og svett tur, som vil avdekke enhver hjertefeil før du er halvveis.

Fisketorget

Bergen er skandalenes arnested. Den til enhver tid sittende politiske ledelse vikles alltid inn i endeløse krangler, som gjør at gjennomføringsevnen havner tre knepp under glassmanetens. Hvis det da ikke skjæres igjennom og tas en åpenbart feil beslutning.

Grieghallen ble bygget i 1978 og representerer en arkitektonisk brutalisme som hadde fått Stalin til å gripe etter lommetørkleet og diskré fjerne en liten gledeståre. Mathallen er et annet eksempel. Dette bygget har ført til mange koleriske kronikker i Bergens Tidende etter at det ble plassert på Fisketorget – en handelsplass med aner tilbake til 1200-tallet – og der fremstår like naturlig som en McDonald’s i Peterskirken.

Fisketorget er imidlertid fremdeles verdt et besøk. Her har striler fra byens omland blitt spottet og raljert med av byborgerne i århundrer, men tar nå hevn ved å selge sjømat til høyere kilopris enn forbudte, sentralstimulerende midler.

Apropos sjømat, så kan Akvariet nesten ytterst på Nordnes anbefales. Innesperret fisk er liksom hakket mer spiselig – pun intended – enn dyr med pels. Og pingvinene, som alltid minner meg om tykke, småvokste filharmonikere, kan få selv en dag med bakrus og betalingsanmerkninger til å fortone seg litt lysere.

Hvis koronasituasjonen bedrer seg, så burde du også unne deg å gå på Brann Stadion og se byens stolthet tape på overtid. De mange regntunge tribunekveldene har stjålet år av mitt liv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 35 2020

Tre innfødte om Bergen

Rune Larsen, artist og programleder

Tre ting som er særegent bergensk:

1) Det at en bergenser sier «vi e nokke for oss sjøl», vil for eksempel si at vi ikke går i «tog» på syttende mai. Vi går i prosesjon. Jo visst har vi barn som deltar i prosesjonen, og som sikkert kan fortone seg som et «tog» for utenforstående tilskuere, men det er altså prosesjon.

2) Bergen har buekorps. Barn fra 7 år, til sent i tenårene, marsjerer rundt i byens gater, uniformerte og bevæpnet med geværer. Bakerst går gjerne den minste i korpset og han får tittelen «rævedilter», et begrep Ole Paus har hatt mye glede av. For de fleste av byens innbyggere vekker dette glede og gode minner fra egen barndom, mens innflyttere ofte ser på disse småmilitære med forundring og irritasjon.

Buekorpsenes trommeslagere bidrar med sikre vårtegn i byen mellom de ca. syv fjell, men leserinnlegg i byens aviser tyder på at ikke alle er like begeistret for støyforurensningen. Til tross for alt dette: Å ha vært medlem av et buekorps gir status i Bergen.

3) Bergenserne har selvironi. Uten den ville de vært rent uspiselige med sitt «vi e’kje fra Norge, vi e fra Bergen». Ikke alle er klar over denne nyansen mellom selvskryt og humor. Men den finnes!

Mitt insidetips

Det finnes en restaurant i Skostredet, et steinkast fra Fisketorget, som heter «Roll & Rock». Det er som å gå inn i en amerikansk sodapopbar fra 50-tallet, slik den gjerne ble fremstilt på film. Her serveres hamburgere og milkshake. Halvparten av betjeningen er utlendinger og snakker ikke bergensk. Musikken er utelukkende fra 50- og 60-tallet. Kan anbefales!

Frode Øverli,tegneserie­tegnernå bosatt på Askøy

Et kjennetegn ved Bergen er selvsagt været. Vanskelig å komme utenom. For de med vannskrekk finnes det tryggere steder å oppholde seg. Det tar heldigvis bare ca. 30–40 år å venne seg til å bo her.

Et annet kjennetegn er at Bergen, i norsk målestokk, er en storby. Det vil si akkurat passe stor. Sammenlignet med andre storbyer blir Bergen et pittoresk fiskevær, men dette er bare med på å øke sjarmen. En tredje faktor er bergenserne. De innfødte mellom fjellene. De er ofte stolte, kry og entusiastiske. Gjerne helt uten grunn.

Mitt insidetips

Om jeg skal velge én perle å vise frem må det bli Nordnes. Det er fint på Nordnes. Dessuten har du god utsikt til Askøy.

ngvild Tennfjord, forfatter og vinjournalist

Jeg brukte noen år på å avlære meg den bergenske omgangsformen da jeg flyttet til Oslo. Det tror jeg fremdeles var et tap, både for meg og omgivelsene. Det jeg elsker aller mest med Bergen og bergensere, er ikke like gangbart i Oslo, nemlig: tjomslighet, selvironi og humør.

I Bergen kan du enkelt og uanstrengt innlede en samtale med sidemannen på bussen eller i kø. Du trenger ingen innledning, men kan nærmest bare samtale, som om dere bare fortsetter der du slapp forrige gang.

Ordet «tjommi» kan du lære deg først som sist. Det betyr kompis, men innebærer ikke nødvendigvis at dere har vært venner lenge. Når du besøker Bergen synes jeg du skal tenke at du er omgitt av tjommier. Da er det bare rett og riktig å anlegge en tjomslig tone. Videre vil jeg hylle bergenserne for sin selvironi. For østlendinger og trøndere kan vår ekstremt høylytte og feststemte 17. mai-feiring fremstå overdrevet. Men den interne konkurransen om å ha den høyeste flosshatten eller lengste sløyfen er gjort med glimt i øyet. Bergensere tar ikke seg selv så høytidelig. Bare tenk på Monica Mæland i sine slippers på nasjonalt fjernsyn i krisetid. Sånn er bergensere. Selvironi fordrer godt humør. Det er enkelt å finne i Bergen. Et lite solglimt, og vips – byen er i partystemning.

Mitt insidetips

Det er mye stort i verden! I Bergen finner du mye smått. Jeg ville tatt gjestene med på en slentrende tur gjennom trange smau på Nordnes. Fortsatt ned mot verdens minste ferge Beffen, som frakter oss rolig over Vågen. Er du grei, får du ringe i skipsklokken. Over på Brygge-siden fortsetter vi inn i den bitte lille vinstuen i Hollendergaten, før vi spiser nattmat på en av byens beste, og minste pølsekiosker Trekroneren.

Denne saken ble første gang publisert 26/07 2020, og sist oppdatert 24/07 2020.