GIGANTENS DYPE FALL:
Vebjørn Tandberg bygget opp et av Norges største selskaper – men eventyret fikk en dypt tragisk slutt
En konkurrent på konkursens rand, toppolitikere og nådeløs maktkamp truet Tandbergs industrieventyr. En dag fikk han et brev, og ble aldri sett på fabrikken igjen.
Bare noen ytterst få ante at det skulle bli noe spesielt med besøket radio-gründeren og industrimannen Vebjørn Tandberg (73) avla på radio- og TV-fabrikken på Brekke i Oslo den 29. august 1978.
Som vanlig kjørte han opp foran fabrikkbygningen som var prydet med hans navn. Den velkledde mannen med det lune smilet, kløften i haken, uklanderlig frisyre og avslepet nordlandsdialekt, hadde trappet ned.
Han satt ikke lenger i styret til Tandberg Radiofabrikk som han selv hadde etablert 45 år tidligere. Likevel tok han ofte turen til fabrikkbygningene i Maridalen hvor marka møter byen.
Som vanlig ruslet den aldrende elektroingeniøren rundt og småsnakket med funksjonærer og arbeidere − mennesker han nærmest anså som sin familie. I det som var blitt en av Norges største industribedrifter var det blitt rundt 2000 ansatte. Sammen skapte de en årlig omsetning på over to milliarder 2019-kroner.
Mot slutten av dette besøket mottok Tandberg et brev. Ansatte som var i nærheten fortalte etterpå at Tandberg ble askegrå i ansiktet da han åpnet det.
Så forsvant han. Og skulle aldri bli sett på fabrikken igjen.
Innholdet i brevet forble en hemmelighet i noen uker. Men så ble spillet som ledet opp til brevet avdekket − et spill med storpolitikk og en rå maktkamp som sentrale elementer.
Nøktern og målrettet
Vebjørn Tandberg ble født i Bodø 16. september 1904. Han var nest eldst i en søskenflokk på fire i en familie som hadde god økonomi. Sivilingeniørstudier ble gjennomført ved Norge Tekniske Høyskole i Trondheim.
Allerede som student ble han ansett som nøktern. Han rørte hverken tobakk eller alkohol. Han ble kjent som målrettet og strategisk anlagt. Fra tidlig var den unge bodøværingen overbevist om at radioen – det første massemediet – var det han ville satse på.
I 1933 bestemte Stortinget at all kringkasting skulle være i statlig regi. Monopolet NRK ble opprettet. Og værvarslingen på radio ble et yndet samtaleemne.
Men for at man skulle høre værmeldingen, trengtes høyttalere. Og her så Vebjørn Tandberg sin store mulighet.
Tenkte ut av boksen
«Bedriften som eide seg selv». Slik ble gjerne Tandberg Radiofabrikk (TR) presentert. Riktignok ble TR startet som et personlig selskap i 1933. Tre ansatte på 40 kvadratmeter Kongens gate 15 i Oslo sentrum skulle raskt bli til flere. Høyttalerproduksjonen skulle snart bli utvidet til radioapparater.
I 1939 overførte han eierskapet til Tandberg Radiofabrikks Fond. I statuttene forpliktet fondet seg til å bruke all fortjeneste på forskning og utvikling. «Vekst», var mantraet. Større produksjon, flere ansatte – vokse og samtidig trygge arbeidsplasser.
Men kontrollen beholdt Tandberg selv gjennom uinnskrenkede fullmakter. Dermed kunne han sette strategisk skarpsinn om til handling. Under 2. verdenskrig, for eksempel.
Under krigen ble det forbudt å eie radio. Tandberg fryktet for hva forbudet skulle gjøre med radioproduksjonen, og fikk i stand en avtale med okkupantene: Produksjonen kunne fortsette, men radioene måtte settes på lager til krigens slutt.
Og var det noe folket ønsket da krigen var over, var det å høre radio. Tandberg kunne levere.
Familiemann uten familie
Samler
– Min tante så på ham som verdens mest elskverdige person!
Ole-Petter Lydhus (bildet) lever av salg av alarmer til bobiler og campingvogner. Men han er også en ihuga radiomann, som bygde sin første transistorradio åtte år gammel. I flere år drev han dessuten radiobutikk i Larvik.
Og så har Lydhus en spesiell interesse for Tandberg Radiofabrikk og Vebjørn Tandberg. I flere tiår har han samlet artikler og opplysninger, og hjemme i Stavern har han et stort rom fylt fra gulv til tak med radioer, TV-er og båndopptakere, hvorav de fleste er Tandberg-modeller.
Og så hadde han altså en tante som arbeidet hos Tandberg Radiofabrikk.
– Hun fortalte meg at Vebjørn Tandberg var på fornavn med alle i fabrikken, og aldri var ufyselig. Men selvsagt kunne han også være autoritær. Det må du kunne være når du leder en bedrift med et stort antall ansatte, sier Lydhus.
Ugifte og barnløse Vebjørn Tandberg så allerede fra starten av på sine ansatte som «familie». Blant de aller fleste ansatte ble Tandberg sett på som mild, åpen og usnobbete.
Allerede på trettitallet ga han ansatte velferdsgoder få, om noen, fagorganisert hadde – for eksempel redusert arbeidstid, sykelønnsordning, pensjonsordninger, lørdagsfri, fleksitid og utvidet ferie. Fagforeningsarbeid og arbeidskamp var noe få snakket om og så nødvendigheten av.
Det var ikke av ren og skjær godhet Tandberg innførte alt dette. Han hadde teorier om at slike ordninger ga fornøyde og motiverte medarbeidere som ytte 110 prosent når de var på jobb. «Begeistring», var alfa og omega for å lykkes, mente han. Det var vinn-vinn!
Tandberg hadde også fokus på likhet. Arbeidere, funksjonærer, ingeniører og sjefer for øvrig stemplet inn og ut på samme sted til samme tid, spiste sammen og hadde felles garderober. «Noe midt imellom kommunisme og kapitalisme», kunne han si om måten TR ble drevet på.
Og det mens det norske folk ble fortrolige med radiomodeller som Corona, Huldra og Sølvsuper. Båndopptakere ble på femtitallet en del av porteføljen, og disse vakte internasjonal oppmerksomhet. TR produserte etter hvert også fjernsynsapparater – først sort/hvitt-apparater, deretter farge-TV.
Mørke skyer
I flere tiår var historien om TR og Vebjørn Tandberg en solskinnshistorie. Mantraet om «vekst» ble fulgt. 90 ansatte i 1939 ble til 424 i 1959, 1251 i 1969 og 3187 i 1974. Produksjonen ble stadig utvidet. Nye produkter og markeder kom til. Radiofabrikken ble ansett som en attraktiv arbeidsplass. Datterselskaper ble etablert i andre land. Nye fabrikker ble bygget.
Fremtiden så lys ut ved inngangen til 1970-tallet. I hvert fall for Tandberg Radiofabrikk.
Utsiktene var langt fra så lyse i fabrikkbygningen i Sandvika, som i dag er en del av Sandvika Storsenter, ti kilometer unna Maridalen i luftlinje. Der holdt Radionette til, en annen kjent norsk produsent av radio og TV, grunnlagt allerede i 1927, og ikke minst berømt for sin Kurer reiseradio.
Noe midt imellom kommunisme og kapitalisme.
Bedriften hadde i flere år slitt med store underskudd, og var i realiteten konkurs i 1971. Da tok daværende industriminister Finn Lied (Ap) kontakt med Vebjørn Tandberg. Lied mente at Tandberg burde fusjonere med Radionette og på den måten redde Radionette.
Og Vebjørn Tandberg takket nei til Lieds ønske. TR var i en tøff ekspansjonsperiode, og Tandberg hadde mer enn nok med sin egen bedrift.
Men departementet hadde pressmidler.
Full skjæring
Selv om Tandberg levde godt på sitt ry for kvalitet, så Vebjørn Tandberg at også hans virksomhet kunne få større utfordringer enn han likte.
Konkurransen innen forbrukerelektronikk ble stadig tøffere. Ikke minst lavkostland i Asia laget produkter som kanskje ikke hadde Tandbergs høye kvalitet og gedigne design, men som var billige.
For å kunne ekspandere videre, var Tandberg dessuten tidvis avhengig av statlige lån. Så da trykket fra Industridepartementet vedvarte, ga Vebjørn Tandberg til slutt etter.
Styreformann i Radionette var en annen kjent Ap-størrelse; Jens Chr. Hauge. Etter fusjonen i 1972, fortsatte han som styremedlem. Tandberg og Hauge havnet på kollisjonskurs fra første dag.
Trygve Hegnar, som skrev bok om Vebjørn Tandberg, sa senere i et intervju med NRK at man med dette fikk «en håpløs konstellasjon mellom en mann som puslet med bedriften som var hans verk og hans liv, og en steinhard jurist som representerte Aps hang til sammenslåing og effektivisering».
Også på «gølvet» skapte fusjonen floker. Daværende industriminister Finn Lied sa senere selv i et intervju med NRK at det var «familiekulturen som møtte LO-kulturen».
Det jeg for øvrig etterlater meg gir jeg til Tandberg Radiofabrikks Fond
Siste besøk
Etter fusjonen var Vebjørn Tandberg en merket mann. Skapertrangen og begeistringen var borte. I 1974 –70 år gammel–pensjonerte han seg. Men han fortsatte å besøke bedriften han hadde bygget opp. Og satt i styret for bedriften.
Der kunne han bivåne at industrieventyret og den teknologiske suksesshistorien gikk mot slutten.
Tøffere konkurranse, industripolitisk spill, harde økonomiske realiteter, likviditetstrøbbel, kulturkrasj og dårlig kjemi på ledernivå var en giftig cocktail. Kanskje var Vebjørn Tandbergs markedsstrategi gått ut på dato. På det norske markedet sviktet salget.
I 1978 gikk Vebjørn Tandberg også ut av Tandberg Radiofabrikks styre. Etterpå fikk han beskjed om at han måtte flytte ut av representasjonsboligen på Nordberg − prakteiendommen han selv lot bygge før han overdro den til bedriften mens han brukte den som privat bosted.
Men det var tilsynelatende til å leve med, så lenge han kunne besøke fabrikken og møte «familien».
Men 29. august var også det slutt. For da fikk Vebjørn Tandberg brevet under besøket som skulle bli hans siste i fabrikken på Brekke i Maridalen.
Uønsket
Hva det sto det i brevet? Halvannen måned senere publiserte bladet NÅ en kopi av brevet. Der ble det gjort klart at Tandbergs nærvær i bedriften ikke lenger var ønsket. Brevet var signert bedriftens styre. Styreleder: Tidligere industriminister Finn Lied.
73-åringen reiste hjem til Nordberg og forfattet et eget brev − et slags testamente: «Jeg gir mitt legeme til Universitetets Medisinske Institutt for etterfølgende destruksjon. Jeg har intet imot at mitt navn føres opp på gravsteinen til min mor og far i Bodø, men uten seremoniell. Det jeg for øvrig etterlater meg gir jeg til Tandberg Radiofabrikks Fond.»
Neste morgen gikk han ned i garasjen og startet bilen. Uten å lukke opp garasjeporten. Vebjørn Tandberg døde av kullosforgiftning.
Kanskje ante Vebjørn Tandberg hvilken vei det bar, og at de ansatte ville kunne bli skadelidende. Men selv slapp han å oppleve Tandberg Radiofabrikk gå konkurs. Konkursen som til da var norsk industrihistories største, ble åpnet 14. desember 1978.
Bedriften hadde i flere tiår vært Norges stolthet innen radio, TV, båndopptakere og høyttalere. Produktene ga liv og lyd til utallige norske hjem. Nå gikk det i døden med sin grunnlegger.
Kilder:
Aftenposten Arkiv
«Bedriften som eide seg selv»
– dokumentar NRK
«Tandbergs historie 1933-78.» Norsk Radiohistorisk Forening
Ole-Petter Lydhus arkiv–»Tandbergs historie–selskaper og fabrikker», herunder:
«Rett produkt til rett tid.» Artikkel i Hallo Hallo (medlemsblad for Norsk Radiohistorisk forening) signert Filip Rukan
«Motpolene Vebjørn Tandberg og Jens Christian Hauge.» Artikkel i Hallo Hallo signert Fredrik Hildisch, tidligere eksportsjef i Radionette.
«Tandberg Radiofabrikks skjebne»–bokomtale signert Arnljot Strømme Svendsen
«Tandberg–en unødvendig tragedie»
–artikkel i Hallo Hallo, signert Truls Fallet
«Vebjørn Tandberg –1904-1978.»
– minneord, signert Odd-Jan Jonassen
Wikipedia og Norsk Leksikon
Badebasseng i stuen
Vebjørn Tandberg beskrives som overraskende sosial i tillegg til visjonær og jordnær.
Men representasjonsboligen på Nordberg, noen kilometer fra fabrikken i Maridalen var spektakulær bak en nøktern fasade
I villaen på over 1000 kvadratmeter som ble bygget i 1961 kunne Tandberg ta imot gjester fra inn- og utland i bare badetøyet. Temperaturen i stua holdt tropisk nivå, og midt i stuen: Et stort, fire meter dypt innendørs basseng med høyttalere både over og under vann.
Her ble ansatte og forretningspartnere servert smørbrød, te og frukt, og lokket til å danse jenka rundt bassenget, før et eventuelt bad.
Om om sommeren kunne en ni meter lang vindusvegg senkes ned i gulvet og stuen åpnes mot hagen.
− Det er nok en misforståelse at det er en villa for en enkelt mann. Jeg bor nok her på ett værelse, men jeg har jo min leilighet som før. Jeg er nærmest her som en slags vaktmester for å passe på hele det tekniske anlegget, og det er temmelig innviklet.
Etter at Vebjørn Tandberg døde, kjøpte investor og redaktør Trygve Hegnar huset og brukte det blant annet til redaksjonskontorer for tidsskriftet Kapital. I 2015 ble det for Oslo nokså enestående bolighuset oppdelt i flere leiligheter og solgt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 53 2019
Denne saken ble første gang publisert 26/12 2019, og sist oppdatert 16/09 2022.
