Krigsskip med vinger
Monsteret flyr igjen
Ekranoplanet – en krysning av skip og fly – ble utviklet under sovjettiden og lagt i møllpose. Nå skal det fly igjen for å bevokte de russiske nordområdene.
På en rusten slipp på det som en gang var Fabrikk nr. 182 i byen Kaspijsk i Dagestan, har en merkelig farkost ligget uvirksom i snart 30 år. Hadde det ikke vært for de åtte jetmotorene som stikker ut foran, minner størrelsen og skrogfasongen om et skip.
Skapningen er et ekranoplan – hverken skip eller fly, men litt av begge deler. Ideen ble unnfanget av sovjetiske hydrofoilkonstruktører under den kalde krigen. Ved hjelp av korte og brede vinger kunne man få noe som minnet om et slagskip til å fly noen få meter over vannflaten og dermed komme opp i hastigheter på over 500 km/t.
Nå har det russiske forsvarsdepartementet tørket støv av planene som ble skrinlagt etter Sovjetunionens fall. I slutten av juli meldte visestatsminister Jurij Borisov et en protoype av ekranoplanet «Orlan»(ørn) skal utvikles som en del av det militære opprustningsprogrammet de neste ti årene.
Ekranoplanet skal bære missiler og brukes til å beskytte de nordlige sjørutene i farvannet nord for Sibir.
Sjømonster
Allerede på midten av 1960-tallet begynte amerikanske etterretningsfolk å gruble over bildene som spionsatellittene tok over marinebasen helt vest i Det kaspiske hav, verdens største innsjø.
Kolossen som lå fortøyd ved en lekter var med sine 92 meter lengre enn noe annet fly. En Boeing 747 jumbojet er til sammenligning 21 meter kortere, men har et nesten dobbelt så stort vingespenn.
Hvordan farkosten skulle komme seg i luften med de merkelige vingene var i begynnelsen et mysterium for de amerikanske analytikerne.
De to bokstavene K og M på skroget ga ikke så mye hjelp. De var forkortelsen for «Korabl Maket» som oversatt betyr «skips-protoype». I mangel av noe bedre ble farkosten døpt til «Det kaspiske monsteret».
Fra 1966 helt frem til det havarerte og sank i 1980, var «Monsteret» verdens største og tyngste flygende farkost.
Med en avgangsvekt på 500 tonn var det designet for å fly kun 5–10 meter over vannflaten.
I så lav høyde vil en flyvinge som beveger seg over et jevnt underlag produsere såkalt «bakke-effekt»: Luften mellom vingene og bakken blir presset sammen og produserer en slags luftpute som flyet flyter på.
Som flypassasjerer kan man oppleve bakkeeffekten noen ganger når flyet «flyter» litt ekstra før hjulene treffer bakken under landing.
I tillegg til å bedre løftekraften, reduserer også bakkeeffekten luftmotstand, slik at det krever vesentlig mindre motorkraft for å fly rett over vannet enn lenger opp i luften.
For de russiske konstruktørene skulle ekranoplanet være et slags flygende slagskip med toppfart på 500 km/t. Tungt utrustet med missiler skulle det snike seg raskt inn mot fiendtlige skip. Den lave flygehøyden skulle også gjøre det mindre synlig på radar.
Alternativt skulle det kunne brukes til hurtig frakt av stridsvogner eller flere hundre marinesoldater over større avstander.
Havarerte
Sjømonsteret ble klassifisert som skip av den russiske marinen ettersom det aldri klarte å fly høyere enn 14 meter. Det ble også døpt på tradisjonelt vis ved å knuse en champagneflaske mot baugen.
«Lun»
Egenvekt: 286 t
Lastekapasitet: 100t
Lengde: 73,8m
Vingespenn: 44m
Motorer: 8 NK-87 turbojet
Hastighet: 550 km/t
Rekkevidde: 1 900 km
Besetning: 15
Selv om designet til og begynne med virket lovende, ble det aldri noen stor suksess. Farkosten var tungmanøvrert og konstruktøren, Rostislav Aleksejev, hadde allerede gått i gang med nye designprosjekter da Monsteret havarerte under avgang i 1980 etter 15 års testflyging.
Ingen ble alvorlig skadet, men farkosten delvis ødelagt. Ingen forsøk ble gjort på å berge det, og etter en uke sank «Det kaspiske monsteret» for godt.
Det forhindret ikke at Sovjetunionen, som brukte betydelige deler av brutto nasjonalprodukt på militært utstyr, fortsatte utviklingen av ekranoplanet.
Resultatet ble den noe mindre «Lun»(hauk), som i dag ligger og forvitrer på slippen i Kaspijsk. Med en maksvekt på 380 tonn var den et fryktinngytende våpen da den ble sjøsatt i 1986.
Ekranoplanet skulle være en motvekt til de amerikanske hangarskipene. Sammenlignet med dem var hastigheten ti ganger så høy, og med seks «Moskit» anti-skips missiler i beholderne øverst på skroget, foruten to maskinkanoner, hadde det en formidabel ildkraft.
Dessverre skulle det vise seg i praksis at Lun hadde alle ulempene til et skip, og ingen av fordelene til et fly.
Fartøyet var tregt å manøvrere med en enorm svingradius. Uten evnen til å fly over eventuelle hindringer, var det også avhengig av store åpne farvann for å operere trygt.
Selv om det kunne bevege seg ti ganger så raskt som skipene det skulle angripe, var det fortsatt et digert og alt for sårbart mål for motpartens fly og missiler.
Lun skulle være den første av åtte missilbærende ekranoplan, men kun det første eksemplaret ble ferdigstilt før Sovjetunionens gikk i oppløsning i 1991.
Ørneunge
Den noe mindre «Orlyonok» (ørneunge) var det mest vellykkede ekranoplanet. Verdens kraftigste turbopropmotor, Kuznesov NK-12, skulle sørge for fremdriften i luften, mens to jetmotorer bygget inn i nesen bidro med ekstra løft under selve avgangen.
Hele nesepartiet var hengslet slik at transportfarkosten, i tillegg til å fly i 400 km/t i 1500 kilometer, kunne takse inn til en strand og enkelt landsette 200 marinesoldater eller to panservogner.
Orlyonok hadde også en egenskap som gjorde det langt mer anvendelig: I tillegg til å fly lavt, hadde det også evnen til å klatre over hindringer når det hadde oppnådd marsjhastigheten.
Den sovjetiske marinen planla opprinnelig produksjon av 120 «ørneunger» til bruk i Svartehavsflåten og i Baltikum, men kun fem ble bygget. I 1984 ble programmet lagt ned av økonomiske hensyn, og bevilgningene omdisponert til fordel for ubåtvåpenet.
De senere årene har Russland igjen begynt å utvikle mindre ekranoplantyper til sivil bruk. Et av dem er Orion-20 som har topphastighet på 180 km/t og kan frakte ett tonn last og 12 passasjerer.
Det er først og fremst tiltenkt bruk på islagte elver og sjøer. Allerede i 2011 kjøpte Iran flere mindre sivile russiske ekranoplan.
Orlan-klassen som nå skal utvikles bygger videre på erfaringene som ble gjort med Orlyonok. Allerede på flymessen MAKS-2015 ble det kjent at det russiske forsvaret ser for seg et fartøy som kan løfte 300 tonn. Ellers er det offentliggjort få detaljer bortsett fra at Aleksejev Central Hydrofoil Design Bureau som også denne gangen har fått oppgaven med å gjenskape et flygende monster.