Fangene spiste sine døde kamerater
Dødsveien: Fangene måtte spise sine døde kamerater
For flere av fangene ble kannibalisme en del av kampen for å overleve leirene i Storfjord i Troms.
Blant de døde, avmagrede krigsfangene tyskerne etterlot seg i Storfjord i Troms, skilte flere lik seg ut:
Det ene låret var borte.
Fjernet og spist av sultne fangekamerater.
Hit, men ikke lenger
Festningsvollene naturen har skapt langs Skibotndalen i Nord-Troms tiltaler fortsatt folk som har ansvar for å forsvare Norge mot angrep fra nord. Få steder i Norge er bedre egnet for å rope ut til en fiende: Hit, men ikke lenger.
I disse fjellene ble stillinger og bunkere bygget for å stanse russisk fremrykking så sent som i 1995 – og så forlatt. For et par år siden ønsket Heimevernet å ta festningsanleggene i bruk igjen.
Men de første anleggene var det ikke nordmenn som bygget på oppdrag fra Forsvaret. Det var i hovedsak krigsfanger, tvunget til å arbeide inn i døden av panikkslagne nazister i 1944. Et vitnesbyrd fra byggingen av festningene er i dag en lettgått tursti opp mot Falsnsnesfjellet. Bollmannsveien er stiens navn, oppkalt etter den tyske anleggslederen.
En finsktalende fange har i ettertid fortalt at av 350 fanger som kom for å arbeide på veien som ble bygd fra sjøen og opp på Falsnesfjellet i 1944, var det bare 18 som overlevde.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Operasjon Nordlys
Storfjord var et viktig strategisk område for tyskerne i den siste fasen av krigen. Høsten 1944 dundret sovjetiske tropper inn i Finnmark fra øst. Tyskerne innså at de ikke kunne forsvare Finnmark. Retretten ble én av de aller største militære operasjonene noensinne på norsk jord. Befolkningen i samtlige bygder og byer ble evakuert med tvang. Soldatene brant og sprengte alt de forlot. Tilbaketrekningen fikk navnet «Operasjon Nordlicht.»
Tvangsevakueringen
Hitlers ordre, formidlet av rikskommissær Josef Terboven:
«På grunn av befolkningens ringe beredvillighet til frivillig evakuering har der Führer samtykket i Reichkommisars forslag og befalt at hele den norske befolkning østenfor Lyngenfjord for sin egen sikkerhets skyld skal tvangsevakueres og alle boliger nedbrentes, resp. Ødelegges.
Øverstkommanderende for Nord-Finland er ansvarlig for at Führerbefalingen gjennomføres hensynsløst.
Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass."
Over 200 000 tyske soldater, 60 000 hester mer enn 10 000 kjøretøyer og et stort antall russiske krigsfanger ble skyflet vestover fra Finland og Sovjetunionen i et halsbrekkende tempo. Storparten passerte gjennom Storfjord kommune. Her gikk den i praksis eneste farbare vei mellom kvasse tinder og dype fjorder.
I fjellene rundt Lyngenfjorden skulle tilbaketrekningen stoppe.
Spionerte før krigen
Tyskerne godt hvor de måtte bygge sine forsvarsverker for at de skulle være mest mulig effektive mot en fremrykkende sovjetisk armé. Lokale kilder har fortalt at tyske spioner før krigen hadde kartlagt området meget grundig, gjerne under påskudd av å være omreisende kunstmalere eller fotografer.
Tyske styrker hadde allerede høsten 1940 etablert seg i Storfjord. Grunnmurer ble støpt og brakker bygd tett i tett. I tillegg ble det bygd staller og midlertidige transittleirer for krigsfanger i områdene rundt.
På Brenna bygde tyskerne også et stort vanntårn. Tårnet skulle forsyne brakkebyen med vann. Det fortelles at de norske arbeiderne ved anlegget saboterte oppdraget. De slo blant annet treplugger i rørskjøtene og dermed kom det aldri vann fra anlegget.
Les også: (+) Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Hitlers hastverk
Det var nødvendig med enorme bygge- og anleggsarbeider for å få etablert forsvarsverkene i Lyngen-linjen. Flere hundre forsvarsstillinger skulle anlegges. Forsvarslinjen gikk fra Falsnesfjellet sør for Skibotn inn til Treriksrøysa og videre over Malla til Galla og Sargi.
Arbeidet med å bygge den startet tidlig høsten 1944. Hitler hadde personlig gitt ordre om at forsvarslinjen skulle stå ferdig innen 1. mai 1945.
Førerens ordre er åpenbart en del av forklaringen på det tusenvis av krigsfanger skulle oppleve. Trolig var forholdene for fangene på tvangsarbeid i Nord-Troms den siste krigsvinteren, noe av det verste tyskerne utsatte krigsfanger for i hele landet under okkupasjonen.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Bygget for hånd
Populær tursti
Bollmannsveien som tyskerne fikk anlagt for å få bygd kanonstillingene i fjellene over Lyngenfjorden, er i dag ryddet av Storfjord kommune og gjort om til en populær tursti som dokumenterer en viktig del av krigen i kommunen.
Mange vil heller kalle veien Russeveien etter de mange tvangsarbeiderne og krigsfangene fra Sovjetunionen, Jugoslavia og Polen som utførte arbeidet.
Veien slynger seg opp det over 1 000 meter høye Falsnesfjellet til et skar 550 meter over havet, der en bunker av stein er rekonstruert.
For å komme seg opp i fjellet og få full oversikt over Lyngenfjorden, ble det bestemt å bygge vei opp Falsnesfjellet, en mils vei sør for Skibotn. Veien ble lenge kalt «Dødsveien» av innlysende årsaker. Hundrevis av utsultede, syke og forfrosne russiske fanger hakket, spadde og slet seg oppover fjellet. De fem kilometerne i dag kalles Bollmannsveien ble i praksis bygget for hånd.
I tillegg til veiarbeidet bygde fangene også 150 kanonstillinger i den steile fjellsiden.
Fangene fra andre tyskokkuperte land var innkvartert i åtte leirer i Storfjord i området mellom Signaldalen og Norddalen. Leirene fikk navn etter steder i Tyskland og Østerrike, flere av dem kjente vintersportssteder i dag, som Kitzbühel.
Den aller verste leiren var Mallnitz i Norddalen.
Les også: (+) Nakenmodellen som ble USAs førstekvinne
Dødsleiren
– Mallnitz var selve dødsleiren, spesielt mot slutten av krigen. Der samlet tyskerne de fangene som ikke var i stand til å arbeide. De som havnet der fikk praktisk talt ikke noe mat. Og de som ikke klarte mer, ble skutt, forteller Tore Figenschau (75). Den mangeårige journalisten og redaktøren ga for fem år siden ut boken «Mord, mytteri, krigsforbrytelser» om krigen i Storfjord.
I Mallnitz ble syke, avmagrede og døende fanger stuet sammen i provisoriske brakker. Brakkene var bygd av svært dårlige materialer som ga lite ly for vær og vind. Inne var det ofte bare jordgulv, veggene var av enkle planker, eller bare av bjørkeris bundet sammen. Tyske vakter nektet å gå inn i brakkene uten verneutstyr og gassmaske, ifølge fortellinger arkeolog Anders Hesjedal hørte mens han etter krigen registrert krigsminner i Storfjord.
Noen av fangene forsøkte å rømme over fjellet. Etter krigen fant man døde fanger som hadde frosset i hjel mellom Skibotndalen og Kitdalen. De hadde prøvd å komme seg over til Sverige, men hadde lagt seg ned og blitt liggende til de døde. Minst tre døde ble funnet i veikanten ulike steder i bygda. De var rett og slett gravd ned der de møtte døden en eller annen gang i løpet av vinteren.
Det er noe uklart hvor mange utenlandske fanger som var innom Storfjord de siste månedene av krigen. Tallet ligger trolig et sted mellom 7 000 og 8 000 personer. I april 1945 var det rundt 180 fanger i Mallnitz. Ved frigjøringen noen uker senere var bare 67 av dem i live, 25 av disse døde senere på sykehus.
Les også: (+) Sigmunds utrolige historie: – Derfor stjal jeg en russisk grensepåle
Utryddelsesleir
Etter krigen ble en alliert kommisjon satt sammen for å granske eventuelle krigsforbrytelser begått i Mallnitz-leiren. Den amerikanske legen og oberstløytnant E. Ross Jenneys rapport er gjengitt i Figenschaus bok.
«Åpenbar sult viste seg i de øverste leirene så tidlig som i desember 1944. En av disse leirene, leir Mallnitz, ble i virkeligheten en utryddelsesleir, og ble snart kjent som det blant russerne. (...) De fortsatte å arbeide, for døden var straffen for den som ikke kunne løfte beina eller svinge øksa. Hvis de stupte og falt og åpenbart ikke var til nytte mer, ble de skutt. (...) I disse leirene ga døende menn sine siste rester av energi til Wehrmacht.
Kommisjonen fikk påvist fire massegraver som var forsøkt skjult av tyskerne. 143 lik ble møysommelig gravd opp. Under obduksjonene ble det avklart at fangene hadde vært så avmagret da de døde at deres vitale indre organer; hjerte, lever og nyrer, bare veide om lag 40 prosent at normalen.
Rapport full av redsler
Den svenske professoren Hjalmar Sjöwall fra universitetet i Lund utarbeidet obduksjonsrapportene. Etter å ha beskrevet dødsårsaken for fangene i detalj, oppsummerte professoren arbeidet:
Generell konklusjon: Ekstrem sult i alle tilfellene, med tre tilfeller av kannibalisme, alle på låret.
Professor Sjöwall beskrev også at en av fangene var blitt drept ved at geværet var plassert i fangens munn, og at kulen var kommet ut av bakhodet.
Dette bekrefter et utsagn gitt av en russisk fange som fortalte at de senere krøp ut om natten, samlet sammen bitene av hjernen, stekte dem og spiste dem.
I Storfjord ble det så sent som ved begynnelsen av 1980-tallet funnet 16 lik mindre enn 100 meter fra området som utgjorde Mallnitz. Fortsatt kan det ligge levninger av sovjetiske fanger i dette området som i dag er mest kjent for en formidabel utsikt over fjord og fjell.
Les også: (+) Tyskerne som ville stanse Hitler
Linjen som skulle stoppe Sovjet
Fra midten av 70-tallet ble Lyngen-linjen vekket til live igjen.
Som NATO-anlegg skulle linjen forsinke en eventuell sovjetisk invasjon lenge nok til at større allierte styrker kunne komme til unnsetning.
Frøy-linjen besto fullt utbygd av totalt 299 installasjoner fordelt på syv kommuner fra Storfjorden og til grenseområdene mot Sverige og Finland. Deler av anleggene ble bygget slik at de var sikret mot kjemiske-, bakteriologiske- og kjernefysiske våpen. Etableringen av linjen var en del av tiltakene under den kalde krigen mellom øst og vest.
Men ettersom det politiske tøværet smeltet isfronten, ble behovet for Frøy-linjen redusert utover 1990-tallet. I 1995, omtrent samtidig som byggingen av de siste installasjonene var ferdig, ble de mange bunkerne som utgjorde linjen låst og forlatt.
Etter noen år begynte man så å rive det som møysommelig var bygd opp, og i dag er om lag 75 prosent av de opprinnelige anleggene fjernet.
Hvor mye penger som ble svidd av på forsvarsanleggene, er ikke helt klart, men det var minst en halv milliard kroner etter datidens verdi. Årsaken til at Frøy-linjen går der den går, er det ville og ufremkommelige terrenget i denne delen av Norge. En invasjonshær fra øst ville måtte gå gjennom den smale dalen for å komme videre, og den var lett å forsvare mot eksempelvis panservogner.
De norske offiserene og ingeniørene som planla Frøy-linjen fant ikke opp kruttet på nytt.
De moderne bunkerne er mer eller mindre bygget på toppen av den tyske forsvarslinjen fra andre verdenskrig.
– Nesten uansett hvor de norske ingeniørene satte kryss på kartet, hadde tyskerne vært før dem. Der spadene gikk i jorda, lå restene etter tyske stillinger. Flere av dem fremdeles fullt brukbare, fortalte den pensjonerte offiseren Øyvind Ørnebakk i en NRK-dokumentar i 2015.
Den tyske ekspertisen var så stor at Forsvaret måtte ha hjelp av de gamle okkupantene. Allerede i 1947 ble flere tyske generaler i all hemmelighet hentet tilbake til Norge. De ble brukt som rådgivere for hvordan Norge kunne forsvare seg mot Sovjetunionen. De var blant annet i området hvor Frøy-linjen ligger.
Kommandosentralen for Frøy-linjen ble lagt til tettstedet Hatteng i Storfjord. I flere år var anlegget åpent for publikum som museum, men for få år siden ble det stengt på kort varsel. Den russiske aggresjonen på Krim endret mye, og plutselig var det man hadde ønsket å vise frem igjen av militær betydning.
I dag er sentralen stengt for alt innsyn.
