Venter på katastrofen

Katastrofen kommer til å inntreffe en vakker dag. Det er det eneste som er sikkert. Bjørn Inge Moe i Manndalen (50) i Kåfjord kommune i Troms er én av dem som lever med trusselen hengende over hodet – bokstavelig talt. Ovenfor gården hans tårner det drøyt 1 100 meter høye fjellet Gámanjunni over østsiden av Manndalen – dalføret som er kjent for Jan Baalsruds siste skjule­sted før han ble fraktet over grensen til Sverige under 2. verdenskrig.

Bjørn Inge Moe og familien deler skjebne med utallige andre på gårder, i bygder og bystrøk rundt om i landet. Hver dag. 24 timer i døgnet. På ubestemt tid. En katastrofe kommer til å inntreffe. Bare tidspunktet og skade­omfanget er usikkert.

– Jeg har arvet denne gården, sier Bjørn Inge Moe.

– Og før vi gikk i gang med utvidelser og utbygging, ble jeg pålagt å få gjort en utredning om rasfaren. Den gang fikk vi klarsignal, men det arbeidet kan ikke ha vært spesielt grundig, sier den mangeårige ordføreren i Kåfjord til Vi Menn.

For ikke før var en moderne driftsbygning med plass til over 50 melkekyr, ysteri og mye annet ferdig i 2014, før han fikk den dramatiske meldingen på et folkemøte med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Gården hans ligger i en svært skredutsatt sone, og all videre bygging er forbudt.

Ingen garanti

Konkurransen om hva som er Norges farligste fjell er hard. Mange mener det er nettopp Gámanjunni i Troms. Men også Åknesfjellet og Hegguraksla på Sunnmøre, Mannen i Romsdal, samt Nordnesfjellet, Jetta og Indre Nordnes som alle også ligger i Kåfjord kommune, er klassifisert som høyrisiko-objekter. Fjell overvåkes kontinuerlig i håp om at geologene skal kunne oppdage det i tide hvis det mest dramatiske skulle skje.

– Den siste tiden har vi også begynt å følge Joasetbergi i Aurland på heltid. I tillegg har vi en del fjell som vi følger mer periodisk, forklarer geolog og seksjonssjef Lars Harald Blikra NVE.

– Kan det finnes farlige fjellområder som dere ikke vet om?

– Vi har gående et nasjonalt kartleggingsprogram som har til oppgave å finne potensielt farlige fjell, sier Blikra, og understreker:

– Men vi kan selvsagt ikke garantere at vi oppdager alle.

Omfanget av de ventede katastrofene avhenger av hvor store masser som kommer.

Journalist-erting

Millioner har klikket inn på nettsiden harmannenfalt.no – for å bli oppdatert på hva som skjer med det løse fjellpartiet i Romsdalen som med jevne mellomrom truer med å rase ned i dalbunnen.

Men Mannen-nettsiden er alt annet enn en seriøs kilde fra et seriøst fagmiljø. Bak siden står Hans Petter Eide (35), frilans IT-konsulent, som ville lage en side som driver litt vennlig gjøn med journalister og medier som venter på katastrofen.

− Mannen ble en het potet i mediene høsten 2014, og det var tidlig tydelig at journalistene kokte suppe på spiker; folk var jo egentlig kun interessert i om fjellet fortsatt sto eller ikke. Dermed var ideen født. Og jeg skal ikke ta all ære her, det var nemlig min venn Are som først nevnte at man burde lage en slik tjeneste.

− Synes du det er greit å gjøre humor ut av en potensielt alvorlig og livsfarlig situasjon?

− Poenget var aldri å lage humor av situasjonen i seg selv, og jeg har full forståelse for alvoret og belastningen dette er for folk som bor under Mannen. Poenget var heller å sende et lite stikk til mediene, som i det vide og brede bruker saken som åte for å skaffe seg klikk.

Per i dag har nettsiden hatt i overkant av fem millioner sidevisninger, fordelt på i overkant av en halv million unike besøkende, opplyser IT-konsulenten med base i Oslo.

− Hver gang Mannen omtales i mediene, har folk en tendens til å dele siden i sosiale medier, og besøkstallene hopper i været.

− Hva gjør du den dagen Mannen faktisk faller?

− Si det! I motsetning til hva mange tror, har jeg ikke fått installert sensorer i fjellet som sender meg varsel så snart Mannen faller. Men, jeg har laget et system som sender meg en melding dersom besøkstallet på nettsiden plutselig øker markant. For noen år siden var det en journalist fra Romsdals Budstikke som ville intervjue meg. Kravet jeg stilte for å stille opp var at han måtte ringe meg om Mannen faller. Jeg krysser fingre for at han overholder avtalen, sier Hans Petter Eide.

– I Gámanjunni er det 26 millioner kubikkmeter som kan rase ned. Det er ganske mye stein, sier Bjørn Inge Mo tørt.

Selv er ikke den sindige bonden spesielt engstelig på egne vegne, men han er bekymret fordi situasjonen gjør at hans barn ikke får anledning til å overta og utvikle gårdsdriften videre på grunn av rasfaren.

Tsunami-frykt

Store og påkostede filmer som «Bølgen» i 2015 og «Skjelvet» nå i høst, har rettet oppmerksom­heten mot hva naturen kan være i stand til når den virkelig slår seg vrang. For nordmenn flest, er filmene harmløs underholdning. Like festlig er det neppe å leve med truslene fra ustabil natur i hverdagen.

Fortvilte beboere under «Mannen» ble i august i år evakuert fra hjemmene sine for sjette gang etter målinger av betydelige bevegelser i de ustabile fjellmassene. Ifølge Rauma kommunes ordfører Lars Olav Hustad er de som bor i de mest utsatte områdene fortvilte og mektig lei av usikker­heten rundt fjellpartiet, og de ser ingen ende på situasjonen.

I oktober 1904 ble begge sider av Oslofjorden kraftig rystet av et jordskjelvskjelv beregnet til en styrke på 5.4 på Richters skala. Rystelsene førte til betydelige skader og skapte panikk flere steder. Norge er det landet nord for Alpene som oftest rammes av jordskjelv, men de aller fleste er for svake til å gjøre særlig skade. Likevel; et alvorlig skjelv kan i prinsippet skje når som helst – eller hvor som helst.

Mange har vært bekymret for at et skjelv for eksempel i Nordsjøen skal føre til en tsunami som kan skylle inn over de flate strendene på Vestlandet og gjøre skade for eksempel på den viktige oljeindustrien på Jæren.

Ekspertene avviser denne muligheten.

– Det er for bratt i Norskerenna til det. En eventuell tsunami vil brenne ut før den når land, sier viseadministrerende direktør Arve E. Mjelva ved NORSAR, det seismologiske senteret på Kjeller. Ytterkanten av kontinentalsokkelen vil reflektere tilbake så mye av bølgeenergien at en havgående tsunami aldri kan bli farlig i Norge.

Trodde fjellet kom

Årlig bruker Norge 30–35 millioner kroner å følge med på det som skjer i de syv fjellområdene som i dag er under kontinuerlig overvåking. De siste årene er det brukt 200–250 millioner kroner til anlegg og instrumentering til denne overvåkingen. I tillegg kommer en del beredskapstiltak og annet i kommunene. Lars Harald Blikra leder arbeidet, og er trolig den her i landet som arbeider tettest opp mot de farlige og ustabile fjellene. Han peker på mulig fellesnevnere for høy­risiko-fjellene.

– De er alle en del av det «yngste» landskapet vi har i landet – ofte innerst i dype og trange fjorder. Til felles har de også store partier som er i bevegelse, store svakheter og grove forkastninger som har vært i bevegelse over tid, forklarer Blikra.

Fra sofaen i våningshuset i Manndalen kan Bjørn Inge Mo se opp på fjellet som truer livsverket hans. At trusselen fra Gámanjunni er reell, har han fått flere beviser på, senest i juni i år.

– Jeg var ute en ettermiddag for å flytte noen av dyrene da jeg hørte en forferdelig dundring fra fjellet. Jeg så bare en enorm støvsky, og trodde til å begynne med at hele fjellet var på vei ned i dalen. Trærne nedover i lia knakk som fyrstikker, forteller Mo.

Nå var det «bare» en steinblokk som løsnet fra fjellsiden, men den veide 80 tonn. Blokka raste over fylkesveien, og slo seg til ro rundt 300 meter unna driftsbygningen. Den var for stor til å kunne fjernes, og måtte sprenges der den lå.

Men selv om de som bor under både Mannen og Gámanjunni har grunn til å være bekymret, skaper to andre usikre fjell størst bekymring hos ekspertene. Både Åknesfjellet på vestsida av Synnylvsfjorden og Nordnesfjellet i Lyngen ligger slik til at de enorme steinmassene vil dundre ned i sjøen når de raser ut. Resultatet vil bli en flodbølge som i verste fall kan true tusenvis av mennesker.

– Konsekvensene vil helt klart være størst når en utrasing skaper en flodbølge. Det er konsekvensene raset kan få vi ser mest på når vi skal vurdere risiko, forklarer Blikra.

Katastrofalt, uansett

Et skred fra Åknesfjellet kan innebære at så mye som 18 millioner kubikkmeter stein havner i sjøen. Det kan igjen medføre flodbølger som rammer inntil 10 kommuner i Storfjordregionen. Hellesylt og turistperlen Geiranger er de mest utsatte bygdene. Bølgen kan der nå så høyt som 70 til 85 meter opp på land. Sannsynligheten for et slikt skred er svært stor innen for en hundreårsperiode, mener ekspertene som har fulgt bevegelsene i fjellet tett over mange år.

Sprekkåpningene og bevegelsene på Åknes ble oppdaget av folk på gårdene ved Åkerneset på slutten av 1950-tallet. Men det var først tidlig på 1980-tallet man begynte å rette søkelyset mot dem for alvor. De første årene ble utvidelsen av sprekkene målt med målebånd. Fra 1993 er det gjort mer eller mindre kontinuerlig elektronisk måling. Tidlig på 2000-tallet ble det installert mer omfattende og avansert overvåkningsutstyr.

Under Nordnesfjellet i Kåfjord bor ingen mennesker, men tvers over fjorden, mellom 600 og 800 meter unna, ligger tettstedet Lyngseidet, kommunesenter i nabokommunen Lyngen. I 2013 undersøkte og beregnet NVE ulike scenarioer som kunne oppstå om Nordnesfjellet raste ut. De kartla fjordbunnen, beregnet størrelsene på fjellmassene og beregnet hvor nedraste steinmasser sannsynligvis ville lande. To scenarioer ble vurdert. Det ene med en rasmengde på rundt 7 millioner kubikkmeter, og ett der hele fjellsiden på 11 millioner kubikkmeter raste ut.

I begge scenarioene tilsa beregningene at konsekvensene ville bli katastrofale.

Det minste raset vil skape en flodbølge på 10 til 35 meters høyde, det største vil føre til en bølge med oppskyllingshøyder på opptil 45 meter.

Begge vil i særlig grad ramme Lyngseidet og de nærmeste områdene. Og det bare rundt fire minutter etter at fjellet raser. Rundt seks tusen mennesker vil kunne bli rammet. I tillegg vil E6 og andre veier i området bli skadet og broer ødelagt.

Det er ikke mulig å si når fjellet raser. Det kan skjer neste år eller om hundre år.

Håper på kommunen

Alle de farlige fjellmassivene formelig strutter av antenner og instrumenter som nærmest vokser opp av bakken. Selv med det blotte øye, på flere hundre meters avstand, er det lett for Bjørn Inge Mo å se mye av teknikken som er montert oppe på Gámanjunni. Fra NVEs stasjon noe lenger nede i dalen følges utviklingen nøye.

– Fjellet beveger seg seks centimeter i året. Det er veldig mye, sier den tidligere ordføreren.

Bevegelsene registreres med laseravstandsmålere og et avansert GPS-nettverk – en såkalt automatisk totalstasjon som måler mot prismer i fjellet, borehullsinstrumenter, seismiske instrumenter som seismometer, kamera og en meteorologisk stasjon.

– Det skjer stadig utvikling når det gjelder metoder for overvåking. Vi jobber nå med å ta i bruk satellitter i større grad for å få enda mer nøyaktige målinger, sier Lars Harald Blikra.

Men selv om overvåking er viktig, mener sjefgeologen at det beste man kan gjøre for å hindre katastrofer, er å få på plass sikringstiltak. Men dette er problematisk når det er snakk om store fjell i sterk bevegelse.

– Vi er i gang med et prosjekt i Åknes for å se om det er mulig å bruke drenering for å senke vannstanden slik at faren for utglidning blir redusert eller stanset, sier Blikra.

For Bjørn Inge Mo og hans familie kan likevel hverken overvåking eller god varsling endre på situasjonen; de har ikke noe alternativ på sikt enn å flytte:

– Gården vår ligger i utrasingsområdet for Gámanjunni. Det er innført byggerestriksjoner for hele området. Mine barn vil ikke kunne få bygd seg sin egen bolig, selv om de ønsker å overta gården. Sannsynligheten for at fjellet vil rase er vurdert til å være større enn 1:100, altså et skred innenfor hundre år.

Det betyr i klartekst at denne eller neste generasjon vil bli evakuert og aldri kunne flytte tilbake.

Nå håper Mo at han og naboene som også er truet av Gámanjunni skal omme til enighet med kommunen og andre myndigheter om en kompensasjonsordning som gjør at de kan forlate området uten å bli ruinert.

– Vi har søkt om å flytte, og jeg har såpass stor tro på den sunne fornuften at jeg regner med at vi finner en løsning. Etter plan- og bygningsloven har kommunen det totale ansvar for sikkerheten, og vi er i en prosess for å finne frem til løsninger som gjør at vi kommer ut av dette på en fornuftig måte, sier Mo.