Poker
Thor Hansen: Smilet skjuler hvor syk han egentlig er
Den dødssyke pokerlegenden fikk ikke legge seg uten at en venn satt hos ham gjennom natten.
DUBLIN (Side3.no): Thor Hansen (68) sitter i en dyp lenestol overfor meg i vestibylen på Citywest Hotel i Irland. Rundt oss hører vi bare norske stemmer. Det vrimler av nordmenn. Mange av dem kommer bort for å si hei til «gudfaren» i norsk poker.
Alle her vet hvem Thor Hansen er. 68-åringen har levd et eventyrlig liv og har blitt både europa- og verdensmester i dette folkekjære kortspillet. Det er likevel ikke resultatene, men den omfavnende personligheten hans som tiltaler folk.
Alle her vet også at han er dødsdømt. Dommen fikk han for fire år siden, da han ble fortalt at han har kreft og at den har utviklet seg for mye til at den kan stanses.
Den gang fikk han beskjed om at han bare hadde noen måneder igjen å leve. Nå vet ikke legene hva tidsperspektivet er – Thor har tålt cellegiftkurene så godt at det grenser til det uforståelige.
To hjernedrypp
Vi har vært her i Dublin i noen dager, både Thor og jeg, og jeg har sett hvor elsket han er i dette miljøet. Han tar seg tid til alle som spør om en selfie eller bare vil slå av en prat, enten det er TV 2-profilen Davy Wathne eller en unggutt som deltar i poker-NM for første gang og aldri har møtt ham før. Det er smil, latter og god stemning.
Utad, iallfall.
Sannheten er at han har ni store kreftsvulster, rundt 50 av dem totalt, og at han her i Dublin nettopp har hatt to hjernedrypp.
- Jeg sto utenfor hotellet og fikk plutselig jævlig vondt i hodet. Så gikk smertene nedover ansiktet, i kinnet på venstre side. Det var en ganske sterk smerte, så jeg lurte på hva faen det var for noe. Så gikk det nedover i armen, så armen ble borte. Jeg kjente den liksom ikke. Så begynte det å gå nedover i beinet. Jeg ble ustø og var på vei til å dette, men jeg fant noe å holde tak i, forteller Thor Hansen til Side3.
Han husker ikke hvor lenge han ble stående slik – «kanskje noen minutter» – før han kom seg inn og fikk satt seg ned i en stol. Han husker heller ikke hvor lenge han ble sittende der, før han reiste seg for å finne sin bestevenn Stein Smith.
- Jeg tenkte at jeg skulle gå bort til Stein og gi ham nøkkel til rommet mitt og be ham se litt til meg, for jeg skulle legge meg. Det er vel et par hundre meter å gå bort til pokerrommet. Da jeg var på vei dit, begynte det faen meg igjen. Da begynte smertene i hodet og kinnet. Da tenkte jeg «Ikke faen!», så jeg gikk bare videre. Jeg tror jeg gikk det av meg. Det var litt skummelt, for jeg visste ikke hva som hadde skjedd, jeg visste ikke hva det var for noe.
Les også: - Kreften har tatt over for spillegalskapen
Stein Smith og en annen svært god venn, Steinar Klein, ble skremt av dette og nektet å la Thor legge seg alene. Han hadde selskap hele natten.
- De turte ikke å gå fra meg. Det er jo så hyggelig. Du blir så godt tatt vare på i pokermiljøet. Jeg fikk ikke lov til å gå og legge meg alene.
Dagen etter var han fremdeles i dårlig form. Derfor tok de kontakt med en sykepleier som er med i poker-NM. Han visste med én gang hva det var.
- «Du har hatt drypp», sa han. «Hjernedrypp». Jeg hadde jo hørt om det før. Det var det som hadde skjedd. Jeg vet ikke om det var sterkt eller svakt. Den første var tøff. Den andre var bare en fillesak, så den bryr jeg meg ikke noe om. Dette er nå to dager siden. I går var jeg egentlig i fin form, men jeg fikk litt hjertebank på natten, så jeg ringte min gode venn Steinar Klein, så han kom og hadde med seg hjertemåler og pulsmåler og målte alt. Hjertet slo uregelmessig og hvilepulsen var fryktelig høy – 120.
Les også: Her blir Gudfaren rørt til tårer
Klein ønsket å tilkalle en lege, men Thor ba ham om å la være ettersom han har hatt det samme før.
- Jeg vet ikke hvor farlig dette er, men det får jeg greie på når jeg kommer på sykehuset og snakker med legen, smiler Thor Hansen.
Rett fra sykehuset til Dublin
68-åringen kjører et hardt tempo. Det har han alltid gjort, gjennom dette livet som har inneholdt urettmessig varetektsfengsling for norgeshistoriens største ran, jobb for pornokongen Larry Flynt, jetsetliv i kretsen rundt Brigitte Bardot i Frankrike og spillegalskap i Las Vegas.
Les også:- Du er ikke narkoman. Du er drapsmann
Thor Hansen reiste til Dublin rett etter to dager med cellegiftbehandling.
- Jeg hadde hatt litt fri fra cellegiften, og så begynte jeg for tre uker siden på en ny runde. Det var nødvendig. Jeg tar jo bilder annenhver måned, for å se hvordan cellegiften fungerer. Uten cellegift fungerer det ikke, da sprer det seg ganske fort. Så da var det bare å sette i gang igjen.
Han er ekstremt takknemlig over at kroppen hans tåler dette så godt.
- Jeg har jo gått på cellegift i over fire år. Jeg er en av de som er heldig, som tåler det. Det er veldig få som tåler det. I hvert fall over så langt tid. Det er det nesten ingen som tåler. De må ha mye lenger fri enn meg, i hvert fall. Hvis de gir meg litt fri, er det fullt kjør for svulstene. Da kan det utvikle seg raskt.
- Men jeg er fryktelig heldig som lever så godt med denne sykdommen. Jeg lever jo nesten et helt normalt liv. De små problemene jeg har, orker jeg ikke å klage på. Det blir bare dumt. Jeg har jo sånn stomi som alle klager over, men jeg synes det er helt supert, jeg. Posen tar imot. Folk klager på at de får sår og lekkasjer og sånt, men dette er ikke så vanskelig. Det er bare å skifte hver dag, så får du ingen lekkasjer. Gjør du rent, får du ikke sår. Det er der folk er litt slappe. Det er ikke jeg på en sånn ting. Når jeg står opp, er dette det første jeg gjør. Jeg fikk et par lekkasjer i starten, da jeg ikke visste hva jeg holdt på med, men de siste tre og et halvt årene har jeg virkelig ikke hatt det. Jeg har lært meg å gjøre det på den rette måten.
- Hvor mye betyr støtten du får fra gode venner som Stein Smith, Steinar Klein, Andreas Høivold, Frode Fagerli og andre?
- Det betyr så mye. Nå kommer jeg litt på gråten. Jeg har aldri grått over sykdommen … men jeg har gjort det masse over godheten til folk. Jeg tenker jo når jeg ligger i senga. Masse tanker. Jeg får ikke satt nok pris på dem. Jeg får ikke fortalt dem hvor bra de er, for det orker jeg ikke. Men de vet det. Det er … da kommer tårene. Sykdommen gråter jeg ikke av, men jeg har så mye bra mennesker rundt meg at det er helt skremmende når jeg tenker på det.
- Blir det å komme til noe sånt som dette poker-NM i Dublin et slags pusterom for deg?
- Jeg må gjemme meg bort litt, da, for alle vil snakke med meg. Skal jeg slappe av, må jeg nok låse meg inne på rommet. Jeg synes jo at det er veldig hyggelig, men det er klart jeg blir litt sliten. Alle skal snakke og det synes jeg er hyggelig. Hyggeligere for meg enn for dem, men det blir veldig mange pokerhistorier som jeg har hørt i 50 år. Jeg hører på alle sammen igjen, da. Også blir det fryktelig mange selfier. Alt dette er jo veldig hyggelig, men jeg har jo denne sykdommen og kan bli litt sliten innimellom. Men da går jeg bare og gjemmer meg. Så det er bare toppers!
- Du er en superstjerne her?
- Jeg føler ikke det, men jeg er veldig godt mottatt, det er jeg. Jeg får jo altfor mye oppmerksomhet. Jeg har jo bare spilt litt poker, smiler Thor Hansen.