Spionen som rundlurte Nansen: Dobbeltspillet kostet koste mange norske sjøfolk livet

– Hvis vi senker 600 000 tonn i måneden, vil britene gå tom for både mat og krigsmateriell, og be om fred i løpet av et halvt år. Innen USA rekker å bli med i krigen, het det i kalkylene til den tyske admiralen von Holtzendorff.

Mange av forsyningsskipene kom via Bergen. Opplysninger om skip og deres last på vei ut i Nordsjøen var gull verdt for tyske ubåtmannskaper. Alle skip, også de under nøytralt flagg, var fritt vilt, og skulle senkes uten forvarsel. Men hvem skulle skaffe opplysningene om skipstrafikken ut fra Vestlandet? Valget falt på en kar som hadde kontakter langt opp i det norske samfunnet: Wilhelm Filchner.

Dristig ekspedisjon

Offiseren og geofysikeren Wilhelm Filchner fra Bayern hadde for lengst en etablert posisjon blant forskere og eventyrere uten frykt for lave temperaturer, is og uvær. Han ledet den tyske «Deutschland»-ferden til Antarktis i 1911–12. Målet med ekspedisjonen var å krysse det antarktiske kontinentet. Et dristig forehavende, ikke minst fordi ingen ennå hadde vært på Sydpolen en gang. I Norge registrerte man hvordan Filchner forberedte seg til Antarktis på en treningsekspedisjon til Svalbard i mai 1911.

Filchners forberedelser, blant annet på Svalbard, kunne ikke hindre at tyskerens Antarktisekspedisjon havnet i skyggen av det forestående kappløpet om sydpolen. Filchner lå etter både Amundsen og hans konkurrent, engelske Robert Scott. Da Amundsen reiste sitt telt på Sydpolen 14. desember 1911, hadde Filchner bare så vidt rukket å forlate den norske hvalfangststasjonen i Grytviken og satt kursen sydover. Og i stedet for å krysse kontinentet, endte ekspedisjonsskipet Deutschland innefrosset i isen i ni måneder. Oppholdet ble mer preget av sabotasje og mytteri enn resultater.

Men likevel ga de polare merittene Filchner en posisjon sterk nok til at Fridtjof Nansen tok ham imot med åpne armer i Norge. Det Nansen ikke viste, var at han skulle bli en brikke i tyskerens dristige dobbeltspill – med mulig katastrofalt resultat for hundrevis, ja kanskje tusenvis av nordmenn.

Næring til ubåtene

Wilhelm Filchner kom til Norge sommeren 1916. På grunn av sine gode norske kontakter fra sin tid som polarforsker hadde Filchners offisielt fått i oppdrag å opprette et pressekontor og fungere som korrespondent for storavisen Vossische Zeitung – og for å bedre de norsk-tyske kontakter, ble det hevdet.

En tilsynelatende stor overgang for Filchner: Da 1. verdenskrig brøt ut, tjenestegjorde han på vestfronten. Senere ble han overført til det tyske admiralitetet som etterretningsoffiser. Før han altså dro til Norge. Den joviale tyskeren kastet ikke bort tiden på norsk jord. Han hilste på sine norske kolleger i hovedstadsavisene, og avla også utenriksminister Nils Claus Ihlen en visitt, og brukte anledningen til å beklage at den tyske krigføringen medførte tap av norske skip og sjøfolk. Frekt nok. For da Filchner satt seg på toget til Bergen i slutten av august 1916 for å etablere et pressekontor, var hensikten indirekte å bidra til å øke de norske tapene på sjøen.

Valget av Bergen som hjemby for Filchners pressekontor var et hint om hva Filchners egentlige oppdrag i Norge var. Bergen var en sentral havn for norske og utenlandske handelsskip og konvoier med varer og råstoffer til England. Filchners oppgave var å rapportere om norsk og utenlandsk skipsfart. Mange nordmenn ble betalt for å skaffe opplysninger om skipsanløp og avganger, type last, skipstonnasje – alt som kunne være til hjelp for de tyske ubåtene.

Trappet opp ubåtaktiviteten

Ute i Nordsjøen trappet tyskerne opp ubåtaktiviteten dramatisk i september 1916. I januar 1917 proklamerte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig.

Det var i stor grad nøytrale Norges handelsflåte det sto om. Den risikable ferden over krigens hav ble enda farligere for sjømennene. Verst var det i april 1917, da tyske ubåter senket i alt 516 skip, fem ganger så mange som samme måned året før. Hvert fjerde skip på vei til Storbritannia gikk tapt.

April 1917 ble en dyster måned også for norske skip. Fra damperen Camilla gikk ned i Nordsjøen med åtte mann og en last av hvete på aprils første dag, til måneden var slutt, hadde 90 norske sjøfolk mistet livet. Norske myndigheter intensiverte jakten på spioner som la til rette for torpedo-massakrene.

Dristig dobbeltspill

I motsetning til spioner flest, valgte Wilhelm Filchner ikke å holde en lav profil. Tvert imot. Vel vitende om at overvåkningspolitiet stadig jaktet på spioner, satset Filchner i stedet på et farlig dobbeltspill for å gi oppholdet i Bergen mer troverdighet.

Utad fremsto Wilhelm Filchner fra første stund som elskverdigheten selv i de godes tjeneste. Kjente nordmenn kunne brukes for å iscenesette en dekkoperasjon. Den verdensberømte polarforskerkollegaen Fridtjof Nansen, for eksempel. Og Nansen var villig til å høre hva tyskeren hadde på hjertet.

Besøk på hytta

I begynnelsen av november 1916 tok Nansen imot Filchner under et besøk på hytta til Bjørn Helland-Hansen i Ål i Hallingdal. Nordmennene var på tur for å drøfte vitenskapelige spørsmål. Filchner hadde noe annet og mer presserende å snakke om: Ville Nansen bli med på et hemmelig og storpolitisk initiativ for å bringe britiske og tyske myndigheter til fredsforhandlinger?

Filchner kunne opplyse Nansen at en fremtredende tysk politiker allerede var informert og innstilt på å følge opp «fredsaksjonen»: Filchners så for seg at en del prominente, nøytrale nordmenn, deriblant Nansen, skulle henvende seg til USA (som ennå ikke var med i krigen). Tyskerens intensjon var å gå rett til topps, til president Woodrow Wilson, ifølge Tim Greves bok «Spionjakt i Norge» fra 1982.

Filchner fremholdt overfor Nansen at Tyskland sto i fare for å drive mot et forbund med Russland mot Storbritannia. Tyskland burde heller burde søke fred med Storbritannia, som hans folk nå dessverre var i krig med, mente Filchner.

Dette syntes Nansen var interessant. Og Nansen hadde kontakter også høyt oppe på britisk side. Møtet på Ål ble fulgt opp med nye samtaler hjemme hos Nansen på Lysaker. Og Nansen skulle sørge for at Filchners dekkoperasjon opp på det høyeste nivået i norsk politikk.

Nansen var klar

Senere i november 1916 skrev Nansen brev til sin politikervenn, tidligere statsminister Wollert Konow om saken. Der ga han uttrykk for at tyskeren virket som en ærlig og bra kar med de høyeste forbindelser.

Nansen pekte også på at Tyskland befant seg i en fortvilt, utmattet tilstand, og bare lengtet etter fred. Og at Filchners utspill dermed kanskje kunne ha noe for seg.

Nansen sa seg slett ikke uvillig til å delta i megling mellom de krigførende parter. Det rimte med synspunkter han hadde fremført etter hvert som krigen viste seg i all sin blodige gru, og at det «påhviler de nøytrale folk å opprettholde verdensmoralen, og redde den fra forlis».

Nansens oppfatning om saken kan leses i den massive brevutvekslingen hans, som ble utgitt i et flerbindsverk i 1963.

Hysjen i hælene

Men andre nordmenn var ikke like overbevist. Ledelsen i overvåkningspolitiet, for eksempel. Under ledelse av den utpregede engelskvennlige sjefen Johan Søhr gjorde overvåkningspolitiet tidlig urovekkende oppdagelser. Først og fremst at det ikke var sendt et eneste nyhetstelegram til avishuset i Tyskland i løpet av Filchners første fem uker i landet.

«Pressekontoret» var i ferd med å bli avslørt som spionrede da Filchner rømte landet, hals over hode. Da Nansen skrev sitt brev til statsråd Konow visste han ikke at Filchner allerede var på vei ut av landet. Da hadde han overvåkningspolitiet i hælene, skrev Søhr senere i sin bok «Spioner og bomber».

Opprullingen vakte enorm oppsikt, og ble referert av pressen som «den store spionsaken i Bergen». 14 personer ble tiltalt for spionasje til fordel for Tyskland.

Sommeren 1917 gikk rettssaken for lukkede dører. Likevel ga saken næring til enda mer tyskfiendtlighet i Norge. Utenfor rettslokalet oppsto hissige demonstrasjoner da det ble kjent at flere norske handelsfartøyer var gått til bunns som følge av spionringens rapporter.

Resultatet av rettssaken skapte forferdelse i vide kretser: Blant 14 tiltalte ble 10, alle norske, dømt til fengselsstraffer fra 30 dager til ni måneder. Ankesaken skapte ikke mindre hoderysting. Åtte ble frikjent, og de resterende fikk mildere dom. Den strengeste på bare 90 dager. Forsvarerne fikk åpenbart gehør for påstanden om at de tiltalte nordmennene «ikke helt hadde forstått hva de hadde begitt seg ut på».

Dysset ned

Tilbake sto en forvirret og forbitret Fridtjof Nansen. Sonderingene rundt fredsforhandlinger i norsk regi bråstoppet, selvsagt. Nansens befatning med Filchner og hans dekkoperasjon ble dysset ned.

Nasjonalhelten sank tilbake i rollen som frustrert tilskuer til blodbadet i Europa. Tiden så uansett ut til å være ute for fredsinitiativer. I Storbritannia var statsminister Lloyd George bemyndiget til å føre krigen til ende i et ragnarok, og samme holdning fant man i Tyskland.

En aldrende Wilhelm Filchner utga sin selvbiografi i 1950:

«I rettsforhandlingene i Bergen ble mine arresterte agenter dømt til fengsel, og jeg ble beskyldt for fiendtlige handlinger mot Norge. Jeg skulle visstnok ha fremmet tyske tiltak som førte til senkning av norsk skipstonnasje. Det motsatte hadde i tilfelle vært sannheten», skrev Filchner.

I selvbiografien gir Filchner inntrykk av ha falt som offer for en «ondsinnet norsk presse», og at dette etter hans mening skadet hans gode forhold til nordmennene. Filchner arbeid med å pynte på sitt ettermæle bærer preg av at han ikke var klar over de mange kompromitterende dokumentene i tyske arkiver.

Ved krigens slutt var halvparten av Norges 1600 handelsskip torpedert eller gått på miner. Over 2000 norske sjømenn omkom. Hvor mange av dette som direkte skyldtes den tyske spionasjen i Norge vites ikke.

Opprinnelig publisert i Vi Menn nr 1/2018