Otto Sverdrup begikk glemte heltedåder
Polarhelt til leie
Otto Sverdrup ble verdensberømt på å redde russere som var håpløst fortapt i isødet. Men ellers måtte polarhelten finne seg i å leve i skyggen av gigantene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen – som begge var mye flinkere til å skaffe seg god PR.
Otto Sverdrup var mer eller mindre gått i glemmeboka da polarhelten i 1914 ble kontaktet av den russiske tsarens regjering. Om Sverdrup kunne hjelpe i en kinkig og farefull situasjon? Det dreide seg om at tsaren i sin tørst etter stadig nye erobringer, hadde sendt av sted store ekspedisjoner nordover. Nå var hele fire ekspedisjoner savnet.
Den ene på vei til Nordpolen, to på vei gjennom Nordøstpassasjen, mens den fjerde hadde i oppdrag å undersøke kullforekomstene på Svalbard.
Drømte om heltestatus
Det var gått foruroligende lang tid siden de ga livstegn fra seg. Og det var et faktum at de savnede hadde dårlig utstyr og lite eller ingen erfaring fra de ekstreme forholdene i nordområdene.
Sverdrup kunne bokstavelig talt høre kallet: Den uheldige forretningsmannen, sjømannen og fangstmannen så sjansen til å få en ferdig finansiert og utstyrt ekspedisjon til gamle trakter – en reise som ikke bare kunne gi ham den ultimative heltestatusen som han i alle år hadde drømt om.
For avtalen med russerne innebar også en pen sum penger. Tilsynelatende var det egentlig ingen negative sider ved opplegget. Det Sverdrup selvsagt ikke kunne vite, var at mens han befant seg i sjøen på vei fra Norge til en russisk havn, kastet tsaren landet sitt ut i første verdenskrig.
Satset på flaksen
Men polarhelten lot seg ikke påvirke av en verdenskrig. Han satte kurs østover mot Karahavet som kaptein på skuta Eclipse, og håpet åpenbart på en stor porsjon flaks, for han hadde absolutt ingen holdepunkter for å kunne gjette seg til hvor de savnede skutene befant seg.
Etter noen uker oppnådde nordmennene radiokontakt med den ekspedisjonen som forsøkte å ta seg til Nordpolen. Den befant seg 550 kilometer unna. Ingen andre ville i det hele tatt overveid å bevege seg inn i dette lumske isødet, men en rotnorsk polarkjempe lot seg ikke stoppe av utsiktene til den arktiske vinteren som kom til å by mannskapet på et voldsomt oppgjør med naturkreftene.
Dager og ukers slit ble belønnet da Sverdrup og Eclipse omsider nådde frem til havaristen. 39 av mannskapet ble tatt ombord i Eclipse og reddet ut av isødet. Den 60 år gamle Otto Sverdrup hadde vært med på å forhindre en ny arktisk tragedie.
Skulle redde motstandere
I oktober 1917 ble tsar Nikolaj avsatt av en håndfull bolsjeviker under ledelse av en kar som kalte seg Vladimir Lenin. Det brøt ut en blodig borgerkrig som Lenin og hans tilhengere etter hvert vant.
I 1920 satt de røde trygt ved makten og det nye regimet i Moskva kontaktet Sverdrup for å be ham om å gjennomføre et søk etter den savnede skuta Solovej Budimirovitsj, et skip med 82 mann om bord. Budimirovitsj var sist blitt sett i Karahavet, som Sverdrup kjente bedre enn sin egen bukselomme.
Oppdraget hadde en hake, men det var til gjengjeld en stor en. Flesteparten av mennene på Budiminorovitsj hadde nemlig kjempet mot de revolusjonære, og var derfor å betrakte som kommunistenes dødsfiender. Flere av dem skulle sågar ha stukket av fra dødsstraffer. Det står ikke helt klart hva de egentlig ønsket å oppnå ved å gå til nordområdene. Men det var tydelig at Moskva var villig til å betale den prisen som Sverdrup ville ha for å redde dem.
Heller ikke den gangen var det nei i Sverdrups munn. Han argumenterte etterpå med at han ikke kunne ta hensyn til hva som ville skje med dem som han eventuelt kom til å berge. Om de ble i isen, så ville de under alle omstendigheter miste livet, slo han fast.
Otto Sverdrup fikk kommandoen over isbryteren Svjatogor og la av sted – men oppdaget snart at han hadde en hai i kjølvannet. Den sovjetiske isbryteren Canada fulgte nemlig etter. En politisk kommissær kom etter hvert om bord og forklarte Otto Sverdrup at formålet bare var et ønske om å kunne bistå og hjelpe.
Kappløpet
Sverdrup ga ordre om full fart forover med sine 10 000 hestekrefter, men var på langt nær sterk nok til å riste av seg Canada. Nordmannen var likevel den som til slutt nådde frem til russeren, som satt håpløst fast i pakkisen. Det utspant seg rørende scener da russiske brander gråtende kastet seg i norske armer og takket for en redning de hadde gitt opp å håpe på. De var for lengst sluppet opp for mat, og flere overveide å ta sine egne liv for å spare seg for en langvarig og plagsom sultedød..
Med de skipbrudne trygt om bord, bar det nå i retning av Arkhangelsk. På et tidspunkt kjørte Sverdrup seg så ettertrykkelig fast i isen at han ikke så annen råd enn å be om hjelp fra Canada. På dette tidspunktet kom kommissæren på nytt over – nå for å kreve de 82 utlevert. Men Sverdrup ville ikke høre snakk om noe slikt. Hans oppdrag gikk ut på å bringe folkene til sovjetisk havn, og nettopp det hadde han tenkt å gjøre.
Da de måtte innom i Novaja Semlja, kom det for sikkerhets skyld ytterligere fire offiserer og ba om asyl – fordi de akkurat hadde greid å stikke av fra Canada. Sverdrup svarte «ja» og nå hadde han 86 etterlyste om bord. Det som fulgte, var et forrykende kappløp for å nå først frem til Arkhangelsk. Og denne gangen var det Sverdrup som trakk det lengste strået.
Utleverte dødsdømte
Han må ha spilt sine kort snedig overfor de sovjetiske myndighetene, for da Sverdrup kunne sette kurs hjemover, hadde han flesteparten av de 86 mennene med seg – de hadde allerede fått løfte fra Norge om innreise og opphold. Men fire mann manglet og det var karer som hadde dødsdommer hengende over seg. Når Sverdrup ble spurt, pleide polarhelten å gli unna – dette var en sak han ikke ønsket å snakke om. Forklaringen er nok at han rett og slett utleverte dem – og da til en sikker henrettelse. Selv feide han det til side med at ikke bare hadde han reddet mange liv, men også tatt hensyn til det fremtidig gode forholdet mellom Norge og Sovjetunionen.
Det hadde aldri manglet på drama eller digre heltedåder i Otto Sverdrups liv. Han hadde gått sammen med selveste Fridtjof Nansen på ski over Grønland, og blitt verdensberømt etter å ha overvintret fire sammenhengende år på «Fram» – skuta som Nansen brukte til Nordpolen og Amundsen til Sydpolen. Men han kom alltid til å stå håpløst i skyggen av de to andre – de store, som alltid visste å sørge for oppmerksomhet og internasjonal trampeklapp. Nansen hadde dessuten gjort karriere som vitenskapsmann, han var dypt involvert i prosessen med norsk løsrivelse fra Sverige og etableringen av en egen norsk trone. Amundsen erobret Sydpolen og greide på sin måte å skrive seg inn i nasjonens stolte polarhistorie, mens Otto Sverdrup alltid ble stående igjen som den evige treer.
Han hadde i 1902 vendt hjem til Horten, totalt utslitt etter fire år i Antarktis. Ekspedisjonen til Sydpolen var preget av voldsomt drama og tap av deltageres liv. Til tider så det så svart ut at Sverdrup måtte overveie å avbryte. Men hver gang det så ut som om alt var tapt, fant han måter å redde sine menn og seg selv ut av livsfarlige situasjoner. Hjemmepublikum forsto godt hva han mente, da bondesønnen fra Bindal utbrøt overfor en journalist at «jeg vil ikke ut på flere polarturer.»
Økonomisk ulykkesfugl
De påfølgende årene forsøkte Otto Sverdrup å skaffe seg et fornuftig utkomme. Han var bestyrer på en kubansk plantasje, men det som skulle gitt godt med gull til kistebunnen, endte opp med underskudd og tap. Så Sverdrup tumlet videre til neste økonomiske katastrofe. 50 år gammel, sto han på bar bakke. Hjemme i Norge var det ikke mange som orket å være venn av den kranglevorne og notorisk uheldige polfareren. Sverdrup la seg kort og godt ut med alt og alle – også med folk som i en årrekke hadde vært hans trofaste støttespillere. Forholdet til Fridtjof Nansen var blitt smadret for mange år siden. Han var med andre ord blakk, glemt og uten flere utveier, da russerne i 1914 banket på døra.
Etter den siste bragden, kom det ikke flere oppdrag fra Moskva, og glemselens slør la seg på nytt over Otto Sverdrup. Da han i 1930 døde som 76-åring, var det som en lut fattig mann, bosatt i Sandvika. Men få uker senere mottok enka og barna hans et stort beløp fra den kanadiske regjeringen, som – etter mange års overveielser – hadde bestemt seg for å honorere polfarerens oppmålinger langs landets kyst.
Denne saken ble første gang publisert 08/05 2019, og sist oppdatert 06/05 2019.