Kriseberedskap
– Noe bare må fungere
Når krisen herjer, koker det meste ned til hvilke funksjoner i Norge som absolutt må opprettholdes. For myndighetene er det ikke så viktig å peke ut hvem som skal gjøre jobben.
Per Kristian Brekke er fungerende direktør i Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB). Han kjenner ikke til noen oversikt over mennesker som skal kategoriseres som nøkkelpersonell om en epidemi truer med å sette landet ut av spill ved at samfunnsfunksjoner bryter sammen.
− På nasjonalt nivå kjenner jeg ikke til noen prioriteringsliste over funksjoner eller mennesker som er forhåndsdefinert som viktigere enn andre. Det kan være at noe slik finnes på kommunalt nivå uten at jeg kjenner til det, sier han.
Les også: Koronaviruset bekreftet i Norge (TV 2)
Hjemme i frykt
Brekke forklarer at myndighetene har god oversikt over bedrifter, organisasjoner og virksomheter som har ansvar for samfunnskritiske funksjoner på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Departementer, direktorater, fylkesmenn, kommuner og andre er regulert med egne og temmelig strenge føringer.
− Det betyr at enhver aktør i sine planer må ta høyde for at opp mot 40 prosent av arbeidsstokken ikke møter opp på jobb som følge av for eksempel en pandemi, sier Brekke.
I slike situasjoner vil det dukke opp utfordringer som krever at det finnes en god oversikt. Det må være klart hvilke tjenester etater og virksomheter leverer, og hvilke forutsetninger de har for å kunne gjøre dette om krisen oppstår.
− Man skal som aktør på dette området ha en helhetlig tilnærming mot risiko, sier Brekke.
Kritiske funksjoner
Samfunnskritiske tjenester skal fungere når som helst. Aktører som DSB anser som en del av samfunnets kritiske funksjoner må derfor også jevnlig rapportere status for evnen til å gjøre jobben inn for Stortinget.
− Om barnehager og skoler stenger og kollektivtransport forsvinner, kan det oppstå en frykt blant befolkningen. Frykten kan utløse at en del ikke vil dra på jobb, sier Brekke.
I slike situasjoner må det prioriteres. Ett utslag kan være at et renovasjonsselskap reduserer henting av søppel fra to til én gang i uken og at varslet henting av hageavfall prioriteres bort.
Brekke forteller at det å definere hvem som er nøkkelpersonell i en slik situasjon, ikke er en statisk og låst oppgave. Alt kommer an på hvilke oppgaver som må gjøres og hvilke funksjoner som er truet.
Dårlige erfaringer
Norge har forholdsvis ferske erfaringer for hvordan beredskapsplaner i ulike vitale samfunnsorganisasjoner ikke fungerer særlig godt sammen. Det norske samfunnets evne til å fungere i krise-modus under og etter terroren 22. juli 2011 er det kanskje grelleste eksemplet.
22. juli-kommisjonen under ledelse av advokat Alexandra Bech Gjørv påviste hvordan handlingslammelse, forvirring, manglende kommunikasjon og reaksjonsevne preget myndighetens opptreden, og hvordan tilfeldige frivillige endte i nøkkelroller. I Kommisjonens rapport var et gjennomgangstema «Ressursene som ikke fant hverandre».
− Kriser kjennetegnes av uforutsigbarhet. At det begås feilvurderinger og handlinger som viser seg å være uheldige er uunngåelig. Eksisterende planer og erfaring vil aldri fullt dekke en situasjon. Fundamentet for evnen til å håndtere kriser ligger derfor i forberedelsene: Planer, trening, øvelser, samhandling og tenkesett, skrev 22. juli-kommisjonen i sin innledning.
Da var samfunnsfienden én mann. Nå er samfunnsfiender på vei i et ubegripelig stort antall.
Ulik forståelse
− Det er ulik forståelse av hvordan vi skal utføre disse tingene. Funksjoner er ofte viktigere enn mennesket som utfører dem. Så når man skal definere hvem som er nøkkelpersonell, kan det være funksjonen man setter som en viktig prioritet, ikke hvem som skal gjøre den, sier fungerende direktør Per Kristian Brekke i Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap.
− Det viktige spørsmålet man må ha i bakhodet, er: Hva må fungere i samfunnet, sier han.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 11 2020
Denne saken ble første gang publisert 27/02 2020, og sist oppdatert 27/02 2020.
