historien om ERLING Bjørnson:
Pappa skrev nasjonalsangen. Sønnen Erling ble dømt til ti års fengsel for landssvik
Eplet ikke faller langt fra stammen, sier man. Det stemmer ikke alltid. Selv om Erling Bjørnson selv var overbevist om at faren ville ha støttet ham.
Tiltaltes navn og familietilknytning gjorde alene at rettssaken på Haamar i januar 1946 skilte seg ut blant nærmere 93 000 landssviksaker som ble etterforsket i årene etter andre verdenskrig. Men også posisjonen tiltalte hadde hatt i lokalsamfunnet, som dalens stortingsmann, gjorde saken ekstra pikant.
Tiltalte het Erling Bjørnson. Han var sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, dikteren som hadde gitt landet «Ja, vi elsker».
Dikterhøvdingens yngste sønn hadde gjort familiegården Aulestad om til et nazireir.
Skulle Norge få se en angrende synder på tiltalebenken?
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene
Mønsterbruk
Erling Bjørnson ble født 19. april 1868 i København, og var seks år gammel da foreldrene kjøpte gården Aulestad i Gudbrandsdalen usett. Han vokste opp med to eldre brødre, og to yngre søstre.
Selv om familien hadde kjøpt gården, oppholdt de seg utenlands i lange perioder, blant annet i Tyskland.
Da Erling var ferdig med tenårene, dannet Aulestad i stor grad rammen om hans videre liv. Han tok jordbruksutdannelse og overtok gårdsdriften. Han satte eiendommen i stand, bygde flere hus og gjorde gården til et mønsterbruk. Selv bosatte han seg på nedre del av Aulestad. Etter hvert ble han også politisk aktiv, og meldte seg inn i Bondepartiet.
Erling Bjørnson ble sett på som en mann med et stort sosialt engasjement, blant annet var han formann i det lokale fattigstyret.Han skrev avisartikler om landbruksspørsmål, han gjorde karriere i Bondelaget, og under valget i 1934 fikk han så mange av stemmene i Oppland, at han ble valgt inn til fast plass på Stortinget.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Omfavnet rasehygiene
På Stortinget ble Erling Bjørnson venn med Alf Mjøen som var valgt inn for partiet Arbeiderdemokratene, og derigjennom også venn med hans bror, Jon Alfred Mjøen. Sistnevnte var omstridt for sin forskning rundt rasehygiene, og han grunnla blant annet tidsskriftet «Den Nordiske Race». Dette var et tema som fanget Erling Bjørnsons interesse.
Sammen med Alf Mjøen var Erling Bjørnson med på å foreslå den tyske legen Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris for hans innsats innen «befolkningsbiologien». Ploetz var mannen som introduserte begrepet rasehygiene.
Bjørnson var også saksordfører da Steriliseringsloven av 1934 ble vedtatt i Stortinget. Loven åpnet for tvangssterilisering av «mindreverdige» som sinnssyke, åndssvake, tatere, sigøynere og hjemløse.
Bjørnson var stortingsrepresentant frem til den tyske okkupasjonen av Norge. Etter 9. april 1940 − 30 år etter hans fars død, var det ingen tvil om hvem Erling Bjørnson sympatiserte med. Høsten samme året tok han skrittet fullt ut og meldte seg inn i Nasjonal Samling.
FLERE I BJØRNSON-FAMILIEN MED NAZI-SYMPATIER
Også en av Erling Bjørnsons døtre, Aslaug Bjørnson, var nazist. Hun var blant annet kretsleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon, i tillegg til redaksjonssekretær i organisasjonens publikasjon «Heim og Ætt». Hun ble dømt til seks måneders fengsel under landssvikoppgjøret, og vedtok dommen.
Dommen ble ikke sonet. Aslaug Bjørnsion viste til dårlige nerver.
Aslaugs datter Bergljot var også aktiv i NS, og var dessuten angiver. Blant annet rapporterte hun til statspolitiet at en av beboerne på pensjonatet som hun og moren bodde på, lyttet til engelsk radio.
Ja, vi elsker propaganda
Mens Erling Bjørnson frem til nå hadde brukt avisenes kronikk- og leserbrevspalter til saker om jord- og skogbruk, skiftet han tema. Nå handlet det om germanske frender − og om nasjonalfølelse.
Han skrev varmt om NS og frontkjemperne. Og han fikk spredt budskapet sitt vidt omkring. Norsk Telegrambyrå videreformidlet artiklene, som kom på trykk i en lang rekke aviser. Bjørnson hvilte knapt; dette var noe han brant for. Det fosset ut av ham − ikke bare artikler, men også foredrag, kåserier og taler.
« … de tyske tropper er de eneste på jorden som kan gi oss håp om å bevare Norge for nordmenn», skrev han i Aftenposten i mai 1944. Og ikke bare det, han siterte fra et dikt som hans berømte far hadde skrevet:
Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
blidt eller hårdt,
du er vårt, du er vårt,
du er fremtidens land.
Selv «Ja, vi elsker», som fant sin endelige form da Bjørnstjer-nes yngste sønn var ett år gammel, brukte Erling Bjørnson for det den var verdt. «Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ud.»
Kom det kritiske røster som mente at sønnen ikke kunne bruke sin fars diktning på denne måten, hevdet han at dersom hans far hadde levd i dag, ville han omfavnet både Hitler og den nazistiske ideologien.
Dette var ikke noe han trodde, sa han, dette var han fullt ut overbevist om.
Erling Bjørnson mente at han burde hatt en større del av disse royaltyinntektene fra farens diktning. Ikke minst etter at en av brødrene hans, Bjørn Bjørnson, døde i 1942. Enken etter ham burde i hvert fall ikke være berettiget til de pengene, mente Erling. Året etter brorens bortgang forfattet Erling Bjørnson et brev til NS-minister Sverre Riisnæs i justisdepartementet. I dette brevet redegjorde Erling Bjørnson for at han «dessverre har en jødisk svigerinne».
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
«På kordial fot»
I januar 1946 falt dommen i lagmannsretten på Hamar. Aftenposten rapporterte: Erling Bjørnson «sto på kordial fot ikke bare med en flerhet av de nazistiske ministre, men også med Terboven». Retten fikk høre om innholdet i de utallige avisartiklene tiltalte hadde signert, «særlig i lokalbladene i Gudbrandsdalen (…) og som har hatt skjebnesvangre følger …»
«Tiltalte må regnes til dem som har vært førende i Nasjonal Samlings bevegelse, og retten finner derfor en straff på 10 år som passende. Det kan ikke betegnes som noen formildende omstendighet at tiltalte nu er en gammel og åreforkalket mann.»
På bildet som ledsaget Aftenposten-artikkelen satt tiltalte, 77 år gammel og hvithåret. Og uten å ha gitt uttrykk for anger. Avisen skrev at han mottok dommen uten noen form for reaksjon, men at han ba om betenkningstid.
Les også (+): Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Skyldte på hjertelidelse
Erling Bjørnson anket dommen fra Lagmannsretten og saken gikk helt til Høyesterett. Her ble den imidlertid avvist. Det gjorde også søknaden om benådning. Advokatene pekte på tiltaltes høye alder, men det ble ikke tatt til følge. En legeerklæring som viste til tiltaltes svekkede allmenntilstand, ble også lagt frem. Men retten sto på sitt. En annen legeerklæring kunne opplyse at Erling Bjørnson led av en hjertelidelse, og at det kunne koste ham livet dersom han måtte i fengsel for å sone landssvikdommen. Denne førte heller ikke frem.
Det var forresten ikke bare fengselsstraff Erling Bjørnson ble idømt. Han mistet også retten til å drive sagbruk i fem år, mistet andre rettigheter i ti år, samt at han ble pålagt å betale en erstatning på 15 000 kroner.
Advokatene hans gjorde sitt ytterste for å få ettergitt erstatningsbeløpet. Heller ikke det lyktes de med. Til slutt ble boten betalt. Pengene Bjørnson gjorde opp med, kom for øvrig fra inntekter som hadde tilfalt ham fra farens forfatterskap.
Overbevist til sin død
Det ble likevel aldri noe av fengselsoppholdet for Erling Bjørnson. Han ble værende på sin del av Aulestad, nedenfor hovedbygningen. Flere kritiske avisreportasjer ble skrevet om at den landssvikdømte diktersønnen tilsynelatende gikk fritt omkring, og at dommen han hadde fått ikke så ut til å bli sonet.
Og han fortsatte å skrive, blant annet i «Folk og land», ukeavisen som ble utgitt av en gruppe landssvikdømte, og med hovedformål å få en revisjon av rettsoppgjøret etter krigen. En av artiklene hans bar tittelen «Kjærlighetens bud» og sto på trykk i mars 1958. Der skrev han blant annet:
« … Var du ikke kjærlig og god mot din far og mor, mot dine søsken, mot dine barn? Forsømte du Aulestad, som du eiet og drev i vel 50 år? Forsømte du å verne de tradisjoner far ga gården? Nei, aldri, aldri, for de var hellige i mitt sinn og ga meg mitt kall. Mistet du dine venner, dine barn og den øvrige slekt? Ja, ja, det var det jeg gjorde, den dag jeg mente den hellige time var kommet, og kastet sine varme solstråler over vårt herlige fedreland.»
Erling Bjørnson døde året etter, 91 år gammel, og ble gravlagt på Follebu kirkegård.
Professor: – Viktig å få frem i lyset
Erling Bjørnson var ikke bare nazi-sympatisør, han var stor-nazist. Det slår litteraturprofessor Marianne Egeland fast.
− Denne historien var helt ukjent for meg. Og jo mer den materialiserte seg, jo mer skremmende og fascinerende ble den.
Det forteller professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, Marianne Egeland, som har forsket på Erling Bjørnson og hans nazistiske overbevisning.
Det var i forbindelse med et forskningsprosjekt om forfattermuseer, at Egeland oppdaget de sterke båndene Bjørnsons yngste sønn hadde til nazismen.
Når historien om Aulestad fortelles i dag, vies dette minimalt med plass.
− Det som skjedde på Aulestad i denne perioden, er en del av denne fortellingen. Okkupasjonsårene er en helt sentral del av vår nære historie. Posisjonen Aulestad hadde i denne forbindelse, kunne godt vært løftet mer frem, mener Egeland.
Hun tror det kunne være med på å øke interessen og nysgjerrigheten for stedet.
En av hovedkildene til Egeland ble Landssvik-arkivet. Her fant hun blant annet materiale som statsadvokaten i landssviksaker i Oppland, Olaf Trampe Kindt, hadde samlet. Ut fra blant annet en rekke avisutklipp, kunne Egeland nøste videre, og opplevde at det stadig dukket opp ny informasjon.
− Jeg har fått mange reaksjoner på det jeg har presentert. En del er såre over at Aulestad og familien har fått dette lyset rettet mot seg, medgir Egeland.
Men hvordan kunne Erling Bjørnson ende opp som nazist?
− Begeistringen hans for Tyskland og alt tysk spilte nok inn. Der hadde han tilbrakt mye av barndommen. Han assosierte seg med tysk kultur. Hans sympati lå hos tyskerne, ikke hos engelskmennene eller franskmennene. Han var klart antisemittisk, og sto ved sine synspunkter frem til sin død. Selv mente han at han sto på det godes side, og at det gode var representert ved Hitler, forteller Marianne Egeland.
Kilder:
Hovedkilden til denne artikkelen er «Aulestads besværlige arv: «Godviljens høvdingsete» og «nazireir» av litteraturprofessor Marianne Egeland ved institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.
Vi har også funnet informasjon i Aftenpostens arkiv og hos Stiftelsen norsk Okkupasjonshistorie, som blant annet har digitalisert ukeavisen Folk og land, som Erling Bjørnson var bidragsyter til.
Videre har www.wikipedia.no, www.snl.no og www.nbl.no vært til stor hjelp.
Denne saken ble første gang publisert 26/02 2020, og sist oppdatert 12/05 2021.
