I de dype skogene langs grensen til Sverige kan du oppleve et ukjent eldorado for bobilturister

Her finnes ingen spektakulære klikk-agn for likes i sosiale mediene. Ingen Besseggen, ingen Prekestolen, ingen fjord full av cruisebåter. Finnskogen er vel bare en region med tett barskog og kurver som Twiggy?

Feil! Skogbeltet i Innlandet fylke kan være hva du vil. Slaraffenland, utgangspunkt for aktivt friluftsliv – eller begge deler.

Her finnes skogkledde åser og myrområder, perforert av utallige innsjøer, elver og tjern som pynter opp et landskap med flotte kulturminner og mye spennende historie.

Her kan du vandre, sykle, fiske, jakte og bade. Og her er det ikke minst godt tilrettelagt for ferdsel og fricamping i enorme skogområder regulert av Allemannsretten.

Likevel – Finnskogen er et område som ikke engang er med i den ellers ganske så altomfattende Bobilguiden. Regionen synes å gå under radaren der turistliv er tema, noe flere vi tar en prat med bekrefter og beklager.

Har revet gamle campinghytter for å gi plass til bobiler

At Finnskogen mangler kjente turistmagneter som trekker til seg bobilturister, forsterkes av situasjonen med koronaviruset, som mer eller mindre har lammet grensetrafikken.

Viruset merkes ikke minst av Sigernessjøen Familiecamping, som til vanlig ikke bare er base for et betydelig antall fastliggere, men også en transittcamping for handlende til Charlottenberg. Innehaver Gudmund Gulbrandsen har revet gamle campinghytter for å gi plass til bobiler. Denne dagen står de tomme.

Like ved ligger golfbanen til Kongsvinger golfklubb – av mange ansett som landets fineste. Der møter vi Claus Mæland, som har spilt såkalt hickorygolf, og er iført tids­riktig kostyme og utstyr for øvrig.

– Finnskogen har alt som finnes av dyr, inkludert ulv, bjørn, jerv og gaupe. Og her finnes massevis av bær. Men jeg ser knapt andre enn asiater som plukker dem, smiler han.

Dronningens utsiktspunkt. Vårt første mål etter passiaren på golfbanen, er Dronningens utsikt på Sæterberget.

En flott sti med forskjellige veivalg tar oss oppover mot 412 meters høyde, der stedet som er oppkalt etter dronning Sofia – kona til kong Oscar II av Sverige og Norge. Hun var ofte i Norge, og når hjemlengselen ble stor tok hun seg opp til panoramautsikten innover de svenske skogene.

Fra dronningens drømmested kjører vi mot innsjøene Møkeren og Varaldsjøen, der vi vippser 60 kroner til Statskog for å bruke grusveiene i Varaldskogen, som mange forbinder med Rally Finnskog.

Vi finner en flott plass ved Varaldsjøen. Bare en rusletur unna ligger Osvika, med benker, badestrand og utedo. Her befinner vi oss også på en del av den 214 kilometer lange Finnskogleden, som ble etablert i 1992, og går på begge sider av grensen.

Etter en stille natt alene ved sjøkanten, går ferden innover i landet igjen, til Kirkenær, der vi shopper litt på Livets krydder – en privatdrevet butikk eller basar med mye kvinnerettet rart, men ikke noe «gammelt ræl».

Finnskogen er full av merkede stier, og på vei til Svullrya stanser vi og går den 6,7 kilometer lange Rosaløypa. All merking er i rosa, og for hvert navn som skrives inn i en gjestebok betaler en sponsor et beløp til brystkreftsaken.

Etterpå kjøper vi is på Finnskogen Turist & Villmarksenter som ligger i nordenden av innsjøen Skasen. Her finnes det noe for enhver smak, inkludert restaurant med lokal fisk og vilt på menyen, utleie av kanoer og kajakker, samt guidede turer i Finnskogen. Bobilplasser finnes det her, også.

Les også (+): Kjørnes Camping og Fjord­hytter byr på fjordnær idyll. Slikt går ikke upåaktet hen.

Svullrya er en slags uformell hovedstad

Navnet Finnskogen kommer av finnene som på 1500-1600-tallet innvandret fra Savolax og Tavastland til skogene i Sverige og Norge (på denne tiden var Finland underlagt Sverige). Finnene søkte skogene for å drive såkalt svedjebruk. Skog ble hugget ned et år, tørket og brent det neste, og så ble korn sådd i asken mens den fortsatt var så varm at man så vidt kunne gå i den.

På midten av 1800-tallet tok denne tradisjonen slutt. Skogen var blitt for viktig for sagbrukene til at den kunne brennes ned.

På Svullrya ligger Finnetunet, eller som det også heter – Norsk Skogfinsk Museum. Tretten velholdte bygninger viser hvordan en skogfinsk gård kunne se ut.

Her kan du også tanke opp vått og tørt på Finnskogen Kro og Motell, som ruver med Norges største håndlaftede bygg i sibirsk lerk. Utenfor står to guttunger med elsykkel og ghettoblaster. De spiller dansebandmusikk.

Svullrya er for øvrig en slags uformell hovedstad for markeringer av skogfinnenes historie. Hvert år, i juli, oppstår republikken Finnskogen for noen dager, med egen «regjering» og flagg.

Vår andre natt på Finnskogen tar vi på en langstrakt rasteplass ved innsjøen Røgden. I koronaens tid en fin plass å sove, siden vi bare er to bobiler her, og knapt en eneste bil passerer.

Vi spiser kveldsmat mens vi skuer bort på Kjerringholmene, der skogfinner begravde sine døde. Deres og andre skogfinners etternavn finnes på en slektsstein bare noen få kilometer østover, like ved grensen.

Les også (+): I denne bobilen er det mer luksus enn hjemme hos deg selv

En av landets mest spektakulære kirker

Vår tredje dag på Finnskogen legger vi til området rundt en av landets mest spektakulære kirker, Gravberget kirke. Borregaard Skoger eide alt av skog i området, og ga i 1955 kirken i gave til innbyggerne, som nesten alle var ansatt i bedriften.

Gudshuset er tegnet av Oslo Rådhus-arkitekt Magnus Poulsson, og ruver som et romskip troende til når som helst å ta av mot himmelen. Den er kanskje enda mer til blikkfang etter at du har gått inn gjennom kirkedørene, med en fargerik utsmykning og malerier i naivistisk stil, preget av religiøs glede.

Så leter vi etter et sted for natten. Et par karer i en bobil ved Haldammen sitter ved et skilt som forteller at Claus Helberg flyktet forbi her mot Sverige i 1941. De nevner et sted ved Halsjøen, ikke langt unna Gravberget.

Etter noen kilometer på grusvei innover i skogen kan vi fastslå at vi ikke blir alene. Rundt tredve bobiler og campingvogner har fulgt skiltene mot Kompasset og Langneset.

Og hvilken plass! Her har Statskog ryddet unna trær og fått på plass en utedo. Går du utover Langneset kan du via en grustange til slutt vasse over til selve Kompasset med sin store tre-lavvo. På land går dessuten Finnskogleden like ved, og her er det sandstrender som innbyr til bading og lek.

Og campingfolk er jo blanda drops. Også her, der en barnefamilie telter på en strand, i god avstand til et lystig minitreff i regi av en gjeng skrålende 70-åringer.

Men så er en lørdagskveld på hell, og til slutt er det ingen andre lyder å høre enn de fra naturen selv.

Les også (+): Dette er Norges minste bobil, men den har fire senger, toalett og kjøkken