Johnny Haglunds sterkeste fotoopplevelser
Fotografen ga seg selv og barna bade-nekt etter å ha tatt dette bildet i Oslo
Se dorullbildet og 11 andre av stjernefotograf Johnny Haglund beste blinkskudd her.
Å plukke ut tolv bilder fra mange tusen, er ikke bare nesten umulig – det er umulig. Etter så mange år på reise med kamera rundt halsen, har jeg naturlig nok mange favoritter.
I dag er det de du ser i denne reportasjen, i morgen er det kanskje noen andre. Men det er viktig å påpeke at for meg går bilde og opplevelsen jeg hadde da jeg fanget det, hånd i hånd.
Dopapir-jungelen
Jeg har sett mange jungler i min tid, men aldri en som denne. Dette er en jungel av dasspapir – brukt dasspapir. Jeg lagde en reportasje om Akerselva i 2004, og i den sammenheng gikk, padlet og svømte jeg nedover hele elva sammen med en kamerat.
Vi gjorde turen i flere etapper, men den siste var nok mest spektakulær; i en sidetunnel rett ved der hvor Akerselva renner ut i Bjørvika, dukket dette synet opp. Først ante vi ikke hva det var, for her skal det jo ikke være kloakk. Men etterhvert forstod vi at det var brukt toalett papir.
Da saken skulle på trykk i Vi Menn, truet Bymiljøetaten med å anmelde meg. Til sist snudde de, og lovet heller å rydde opp. Men de avviste blankt at vannet her var så forurenset som jeg påstod – nesten så de lo litt av mine påstander.
Noen uker senere stod det derimot i avisen at folk frarådes å bade ved Sørenga sjøbad, like ved der Akerselva renner ut, grunnet for mye tarmbakterier i vannet. La meg si det slik; etter min tur gjennom Akerselva og hva jeg så i vannet der, skal verken jeg eller mine barn noen gang bade her.
Advarselen er for øvrig blitt gjentatt flere ganger også i senere tid. Både i 2016, 2018 og 2019, ble det sendt ut advarsel mot å bade her på grunn av E.coli bakterier.
Les originalsaken om Akerselva og se flere bilder her
PS: På Oslos kommunes nettsider kan du se status på badevannskvaliteten på badeplasser i Oslo. Sørenga sjøbad fikk tommel opp ved siste måling 20. juni 2023. Det frarådes å bade på noen av de registrerte badeplassene i ett døgn etter kraftig regnvær.
Reinsdyrfolket
I et øde hjørne av Mongolias villmark traff jeg i 2015 hardbarkede reingjetere i et iskaldt vinterlandskap. Deres forhold til reinsdyr går generasjoner tilbake, og barna lærer allerede fra treårsalderen å ri på reinsdyr.
Her er en ung gutt på vei ut av skogen med tømmer de skal bruke som ved. Guttungen styrte reinsdyret som en dreven cowboy.
Dessverre er disse menneskene på vei til å forsvinne. Om tjue år – eller mindre – er mest sannsynlig reinsdyrfolkene i Mongolias villmark borte.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
Gigantisk og ukjent
Enorme Svarthamarhola i Nordland, er som hentet ut fra et eventyr av Asbjørnsen & Moe. Jeg var her første gang med en grottekyndig kamerat tilbake i 2007, og det var under denne turen jeg virkelig fikk interessen av dette med å krabbe under bakken. Siden den gang har jeg besøkt både store, vide grotter, og trange, klaustrofobiske grotter. På dette bildet, som er et selvportrett – eller selfie, som en blogger ville kalt det – har jeg satt opp kamera på stativ mens jeg selv står på en stein og lyser innover denne enorme grotta. Selv om Svarthamarhola er enorm og unik, er det helt ukjent for de aller fleste nordmenn.
De kuleste gutta i Afrika
Les sapeur er en gruppe menn og noen få kvinner, hovedsakelig i Kinshasa, Kongos hovedstad. De er ikke rike eller velstående, men tjener litt over gjennomsnittet. Og mye av inntektene går til brukte moteklær fra vesten, som de ikler seg hver søndag og andre helligdager. Deretter sprader de rundt i byens gater og prøver å se så kule som mulig ut.
Jeg møtte disse gutta i Kinshasa i 2016 og spurte om jeg kunne ta noen bilder av dem. Og gutta likte å stå foran kamera, for å si det pent. Jeg valgte å bruke en lang eksponering, slik at det forstyrrende bybildet i bakgrunnen ble mindre forstyrrende.
Av kanskje femti bilder, ble kun et bilde skarpt.
Les også: Spøkelseshotellet var et av Europas flotteste
I jungelens dyp
For meg som fotograf er det både interessant og trist og møte folk som lever langt utenfor allfarvei – slik som Korowai-Batuene i Ny Guineas jungler. Jeg har vært i disse jungelstrøkene en rekke ganger, og selv om det er usedvanlig spennende og interessant, er det også svært ubehagelig. Blodigler, malariamygg, slanger, giftige busker og ikke minst ekstremt fuktig og varmt.
Men det er et dilemma at mitt besøk nok har en viss negativ påvirkning. Jeg prøver selvsagt å minimere dette så langt det lar seg gjøre.
Samtidig er det også befriende å vite at bildene jeg har tatt, dokumenterer og forteller resten av verden – og ikke minst kommende generasjoner – om livet i disse isolerte jungelstammene. Noe som også kan bidra til å verne disse menneskene mot ivrige misjonærer, gullgravere og ulovlig tømmerhugst.
Les også: Uten kunder midt i ørkenen: Dumskapens hotell
51 minusgrader
I et øde hjørne av nordøst Russland midt på vinteren i 2012, traff jeg fem gullgravere. De arbeidet med en maskin fra 1920, og i prosessen med å ta prøver i terrenget var de avhengig av vann. Men i 51 minus har vann en tendens til å bli til is.
Derfor fyrte de kraftig under vannvogna – og som brensel brukte blant annet bildekk.
- Vi bruker kokende vann til å kjøle ned boret, fortalte Igor og forklarte at det meste av det kokende vannet ble til is før det traff tuppen av boret.
På denne reisen opplevde jeg de laveste temperaturene jeg noensinne har gjort (vel, under en reise i Himalaya januar i 1995, viste termometret 56 minus på 5500 moh., men jeg er litt usikker på om det var til å stole på).
Det kaldeste jeg opplevde under reisen gjennom Nord Øst Russland var da jeg møtte disse gutta. Som fotograf er det da en aldri så liten utfordring å holde fingrene varme og ikke minst holde kamera i gang. Batteriet varte kun kort tid. Men med flere batterier i lomma helt inntil kroppen, var det bare å bytte hvert tiende minutt eller noe sånt, så det gikk på et vis.
Les også: (+) Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin
I Himalayas indre
I 2013 gjennomførte jeg min mest eventyrlige
– og tøffeste – fjelltur noensinne. Sammen med en kamerat krysset jeg Sherpani Col (6146 moh.) og West Col (6143 moh.) i det østlige Nepal. Vi gikk i
23 dager, og laveste punkt på ruta var Arun Elva (737 moh.).
Hva som først og fremst gjorde turen interessant, var selvsagt landskapet og de som lever mellom disse enorme fjellene. Men også historiene jeg hørte om Yetien, samt en snøstorm som kostet oss flere dager ekstra gåing i stor høyde, gjorde denne turen veldig spesiell for meg.
På dette bildet er to av våre portere på vei opp en rygg, mens de har enorme Makalu (8463 moh.) i bakgrunnen. Dette er et område av Himalaya som ligger langt utenfor de vanlige trekking turistenes ruter.
På jakt etter noe han kan selge
Nuri (9) har funnet et tomt maling spann, som han håper å kunne selge for en liten slant. Hver dag er han og kameraten på jakt etter søppel de kan selge – og stedet de leter på er en av kanskje farligste arbeidsplassene i Bangladesh. Her bygger og restaurerer de skip, og det foregår sveising, skjæring og brenning. Og ting ramler ned – eller blir kastet ned – fra oven stadig vekk.
Å møte mennesker – og spesielt barn – i slike situasjoner, er sterke opplevelser. Og selv om jeg har reist til fjerne strøk verden over siden 1988, blir jeg aldri vant med barn som ikke har det bra.
Effektiv utnyttelse av arbeidsplassen
I en bakgate i Sanaa, Jemens hovedstad, snublet jeg over disse knivfabrikkene. Her sitter seks menn med hver sin oppgave, som til slutt gir et ferdig produkt. Da jeg dukket opp her, ville alle gi meg te og slå av en prat. Slikt er hyggelig, men ikke så lett når jeg ønsker å ta et bilde.
Og jeg ønsket et bilde hvor alle satt og jobbet, men å be de gå tilbake til jobben, blir ofte feil. Folk får et slags uttrykk i ansiktet, som forteller at de vet jeg er der. Derfor stod jeg her og ventet og ventet, helt til de ble lei av å glane på meg og gikk tilbake til jobben sin.
Ikke langt unna paradis
Under en reportasje om surfere i Australia i 2019, var jeg heldig å få bli med en gjeng ungdommer på tur til et sted ved navn Double Island i staten Queensland. Uberørte, lange, hvite sandstrender, perfekt temperatur, blå himmel og klart vann. Et sted en vinterblek nordmann lett kan kalle paradis.
Vi parkerte den firehjulsdrevne bilen og gikk en kilometer gjennom ankelhøyt saltvann og ut til et punkt hvor det ikke bare var fenomenalt fint, men her hadde også ungdommene en morsom historie å fortelle; - da jeg for noen uker siden lå i vannet akkurat her og ventet på en bølge, fikk jeg øyekontakt med en annen surfer, fortalte Amalie Juliet (24) fra Norge - nå bosatt i Australia.
- Jeg så det var noe kjent med han, men først da han smilte til meg og sa «how’s it going» med amerikansk aksent, kjente jeg han igjen, mintes jenta og gliste; - det var skuespilleren Matt Damon – han var her og surfet sammen med sin gode venn Chris Hemsworth.
Ørkenhimmelen
Under en usedvanlig eventyrlig reise gjennom Algerie 2018, reiste jeg inn i Saharas dyp helt sør i Algerie. Vi sov under stjernene, drakk te sammen med tuareger, kjente lukten av ørken – og ble passet på av to biler fulle av bevæpnede politifolk, såkalt gendarme. Årsaken var islamistiske terrorister. For oss gikk turen helt uten fare og politimennene var hyggelige. Men det føltes rart å måtte ha beskyttelse i dette golde, øde og tilsynelatende fredelig landskapet.
På dette bildet har vi slått leir og stjernehimmelen bruser på sitt sterkeste rett før jeg kryper ned i soveposen.
Les også: (+) Jakter på nazi-spor under jorden i Oslo: Synet får nakkehårene til å reise seg
Et innblikk i Rustys verden
Mitt hovedfokus hvor jeg enn er i verden, er menneskene som lever og jobber der. Opp gjennom årene har jeg møtt folk i mange yrker, og en av de jeg husker veldig godt er Rusty. En 64 år gammel opalgraver langt ute i den australske ødemarken. En mann som er veldig lik oss nordmenn på mange måter, men samtidig utrolig forskjellig fra oss. I alle fall fra de av oss som lever et vanlig A4 liv. For det gjør ikke Rusty – langt, langt ifra.
Jeg var sammen med mannen i flere dager, og lærte å kjenne han godt. Og selv om gubben klagde litt, så oppdaget jeg etter hvert at han faktisk lever det livet han ønsker. Han er sin egen herre, opplever spenning og utfordringer hver dag, og ikke minst; han tjener gode penger.
Og hunden Kip, var med han hver eneste dag på jobb. Her slapper hunden av mens sjefen jobber.
