Langs hver en vei i Australia
Vogntogduoen
Nick og Joanna lever av og på en 512 kilometer lang grusvei utenfor Australias allfarvei. De eier sitt eget vogntog og frakter varer til rancher langs veien og til en småby ved veiens ende.
Det er grytidlig morgen, og dagen er på sitt kaldeste i Kimberley, Australia.
Joanna Atkins dukker frem fra en ombygd frakt-container plassert bak på en av tilhengerne på et langt vogntog.
Vogntoget står parkert langs en grusvei i den glisne regionen nordvest i Australia.
Joannas mann Nick dukker også opp, og snart nyter de en kopp te kokt over et bål.
Landeveien er det nærmeste de kommer et «hjem».
– Vi sluttet å prate med hverandre for mange år siden, smiler Joanna.
– Vi kjenner hverandre ut og inn og vet hva som må gjøres, forteller hun.
12 år
Fra utkanten av Kununurra, en småby på rundt 5400 innbyggere nær Vest-Australias Northern Territory, snirkler en 512 kilometer lang vei som kalles Gibb River Road seg gjennom noen av de mest avsidesliggende strøkene i Australia. Både Nick og Joanna har vokst opp langs denne landeveien, de tilbrakte til og med bryllupsreisen på den. Landeveien er det nærmeste de kommer noe de kan kalle et «hjem».
Men de er en utdøende rase, selv i Australia: Selvstendig eier og fører av eget vogntog.
Paret begynte å kjøre i fast rute på denne strekningen for 12 år siden. Duoen bringer varer til ranchene langs veien og til småbyen Kalumburu ved veis ende. Paret har også en gravemaskin på en av tilhengerne og tar på seg veiarbeid underveis.
Nick sier han kjenner de 512 kilometerne så godt at han tror han kunne kjøre den i blinde.
De er begge sertifiserte vogntog-kjørere og mekanikere.
– De fleste i bransjen vil ikke ha denne ruten, forteller de.
– Veien er for hard på utstyret og fortjenesten for liten.
Jobben er en livsstil
VOGNTOG
Vogntog – eller «Road train» som doningen heter i Australia – defineres som en motorvogn med én eller flere tilhengere og brukes som i dette tilfellet om lastebiler med tilhenger(e). Definisjonen «vogntog» kan også brukes om personbiler med tilhenger eller trekkvogner med semitrailer.
Men for dem er ikke dette bare en jobb, det er en livsstil. Og de kjører tospann. En foran i vogntoget, en bak i en pickup-truck. Underveis stopper de en gang i timen og inspiserer vogntoget for skader, sjekker lufttrykk i dekkene og om lasten har flyttet på seg. Den som kjører bak i pickup-trucken har som oppgave å følge med på om noe faller av, om ett av de 50 dekkene punkterer eller om det kommer røyk eller gnister noe sted. De kommuniserer hele tiden via radio.
Mer lesestoff fra Australia, om hardhauser og unike livshistorier på Vi Menn+
Vi har samlet alt som er utgitt siden 1951 på et sted. Klikk deg inn her for tusenvis av magasiner og titusenvis av artikler fra Vi Menns historie.
Bryllupsnatten ble tilbrakt i veikanten.
Joanna og Nick møttes i 2008. Hun serverte på familiens veikro/truckstop langs Kalumburu Road. Han kom inn for en øl og en matbit. De småpratet. Han kom hyppigere og hyppigere innom. Joanna forteller at hun skjønte at Nick likte henne da hun tilbød seg å vaske klærne hans og han sa ja. Etter ett år med flørting sto bryllupet på samme veikro. Selve bryllupsnatten tilbrakte de i vogntoget et sted i veikanten langs Gibb River Road.
De fleste i bransjen vil ikke ha denne ruten.
Nå har paret vært gift og jobbet i tospann et drøyt tiår, og ingenting er forandret. Joanna og Nick innrømmer at det tidvis er tøft å få endene til å møtes. De lever fra oppdrag til oppdrag. Vedlikehold på vogntoget koster, og sesongen mellom regntidene er kort. Men ingen av dem kan forestille seg en annen livsstil. Og de kan aldri tenke seg å jobbe for noen andre enn seg selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2020
Denne saken ble første gang publisert 28/07 2020, og sist oppdatert 28/07 2020.
