den dødelige bløffen
Familiefaren Donald (36) ville bli førstemann til å seile alene rundt jorden – det endte i tragedie
Amatøren Donald Crowhurst ble hyllet som en helt da han kastet seg inn i kampen om å bli førstemann til å seile alene jorden rundt uten stans. Men til slutt fant han bare én utvei for å prøve å redde livet og æren: Han måtte jukse.

På en strand i Karibia ligger det i dag et vrak av en seilbåt og råtner under palmene. Rødmalte bokstaver, nesten utvisket av regn og stormer og sol, danner navnet Teignmouth på skroget. Noen har skåret ut den andre halvparten av navnet, og etterlatt et gapende hull. Kanskje den samme som har skrevet Drømmebåt med blå maling i akterenden av vraket.
Ironisk ment, utvilsomt.
Vinket farvel
Men en gang var dette drømmebåten til en firebarnsfar fra England. Han het Donald Crowhurst, og han hadde konstruert den selv. En trimaran på 41 fot, døpt Teignmouth Electron etter hans lille og bare måtelig suksessrike bedrift.
31. oktober 1968 gikk mann av huse i Teignmouth på sørkysten av England for å vinke Crowhurst farvel da han la ut på havet for å måle krefter med åtte andre soloseilere i et av de siste store kappløpene i eventyrernes og oppdagernes tidsalder. For ingen hadde ennå seilt jorden rundt alene uten å gå i havn noe sted.

Tidenes kappseiling
Året før hadde riktignok briten Francis Chichester fullført en seilas rundt jorden. Han hadde brukt 226 dager, og ble sporenstreks adlet av dronningen da han kom hjem. Men Chichester hadde hatt en planlagt stopp i Sydney på veien.
– Det eneste som nå gjenstår av seilebragder er en nonstop solo-omseiling, fastslo The Sunday Times. Avisen utlovet en belønning på 5000 pund til førstemann som gjennomførte en slik tur i handelsrutene til de gamle klipperskutene. Fra England, rundt Kapp Det Gode Håp, til Australia. Og så derfra rundt sørspissen av Amerika, Kapp Horn, og tilbake til England. En svipptur på rundt 45 000 kilometer.
Les også: De glemte norske bilsportlegendene
Alle kunne være med

Sunday Times kalte konkurransen Golden Globe Race, og satte ingen begrensninger på hvem som kunne være med. Deltagerne kunne også starte når de ville, bare det skjedde i tidsrommet fra første juni til 31. oktober. Da ville de unngå vinterstormene i det fryktede Sørishavet. På grunn av variasjonen i starttidspunktet, la avisen til en ekstra konkurranse: I tillegg til førstemann i mål, ville også den raskeste seileren vinne 5000 pund.
Donald Crowhurst var sistemann som dro, dagen før det ble november og for sent å få være med. Crowhurst klemte kona Clare og de fire små barna sine på havna i Teignmouth. Pass på mor, hvisket han i øret til tiåringen Simon. Og så satte han seil for å ta opp jakten på de andre.
Pengeknipe
Kanskje burde noen stanset ham. Varsellampene lyste. Crowhurst var ingen dårlig seiler, sa folk som kjente ham, men helt uerfaren med lange seilaser på storhavet. Forberedelsene hadde vært hektiske for å rekke startfristen. Båten var ikke engang helt ferdig. Crowhurst ønsket seg en rask båt, og hadde falt ned på en trimaran, en katamaran med tre skrog. Den ble bygd etter modell av en tidligere utgave, men på grunn av Crowhursts mange krav og modifiseringer, måtte avreisen stadig utsettes. Først i slutten av september kunne båten sjøsettes. Den eneste testen som ble gjennomført, var ferden ned elven fra verftet til kysten.
Og da kona Clare skulle døpe farkosten, var champagneflasken like hel etter møtet med skroget.
Alle dårlige omen til tross, for Crowhurst var det ingen vei tilbake. Alt var blitt mye dyrere enn han hadde tenkt da han først meldte seg på for å skape blest rundt bedriften sin. Han hadde pantsatt både huset og firmaet. En lokal campingvognselger hadde gått inn som investor, men hadde satt som krav at Crowhurst måtte fullføre. Hvis han trakk seg, ville han miste alt. I tillegg ble han hyllet som en helt etter en lang rekke avisartikler om den lille manns forsøk på å klare det store. Mange i hjembyen hadde gitt ham penger. Svikte den tilliten? Aldri i livet.

Opprørt hav
På havet startet problemene nesten umiddelbart. Én ting var at trimaranen var vanskelig å styre, og at Crowhurst seilte i et snodig sikksakkmønster. Verre var det at båten gikk lekk etter et forrykende uvær allerede første uken, og at det røk to skruer til autopiloten. Da oppdaget Crowhurst at han ikke hadde med reservedeler. Midt i november flommet vannet igjen inn og ødela generatoren. Reparasjonen tok flere dager.
– Nærmer meg Madeira, meldte han til sin kontaktperson over radioen. Men han nærmet seg svært sakte. De fleste dager seilte han bare halvparten av planlagt distanse. De stadige lekkasjene og tekniske problemene gjorde at Crowhurst ikke fikk tid til å utføre den viktigste jobben han hadde sett for seg til havs: Monteringen av en oppdriftsballong i mastetoppen. Det var hans egen oppfinnelse, og den skulle hindre båten fra kullseiling. Crowhurst visste at det var den store ulempen med en trimaran. Går den rundt, er den umulig å få på rett kjøl igjen.
En eller annen gang tidlig i desember fikk Crowhurst nok av å bare nærme seg Madeira. Han begynte å oppgi falske, mer positive posisjoner over radioen. 10. desember kunne tilhengerne hans juble over en fantastisk prestasjon. Crowhurst hadde seilt 243 nautiske mil på én dag! Ny verdensrekord! Slik fortsatte det. Ved juletider skrev avisene at Crowhurst seilte opp som favoritt til å vinne.
Livreddende plan
Virkeligheten var en helt annen. Teignmouth Electron slet seg frem over havet med en stor sprekk i skroget. Crowhurst førte to loggbøker. En med den oppdiktede ruten, en med den riktige. Kursen var planløs. I stedet for å dreie sørøstover langs Afrika-kysten, havnet han utenfor Sør-Amerika. Der ble han værende. Han brøt radiokontakten. Det viktige sikkerhetsutstyret var fortsatt ikke på plass. Roaring forties fristet på ingen måte.
– Sjansen til å overleve er 50-50, skrev han i loggboken.
Ensom på havet, med bare de dystre tankene som selskap, fant Crowhurst ut at han ikke likte de to alternativene han hadde. Fortsette til en temmelig sikker død i Sørishavet. Vende hjem til økonomisk ruin og skam.
Eller ... kanskje det fantes et tredje?
Lykkelig som nummer to
«For å rekke startfristen, måtte båten gjøres ferdig underveis på havet.
Folk trodde jo han var godt på vei. Og radiotaushet var forventet på ferden gjennom Sørishavet. Hva om han bare ble liggende utenfor Sør-Amerika noen måneder og vente – helt til han egentlig skulle passert der? Og så kunne han seile hjem til England igjen. En liten snarvei, rett og slett, på 20 000 kilometer eller deromkring.
Det kunne gå. Det kunne faktisk gå, tenkte Crowhurst.
Det eneste han måtte passe på, var å la noen andre vinne. Loggbøkene til en som ikke vant, ville neppe bli altfor nøye gransket.

Gal på havet
I mars gikk Crowhurst til land et sted i Argentina for å reparere sprekken i skroget. Ellers plasket han rundt i Sør-Atlanteren. Ventetiden ble lang. Han fikk god tid til å tenke. Loggbøkene avslører at det begynte å koke godt i topplokket. Han skrev om en ny menneskelig tilstand, han skrev dikt og han skrev om tid og rom og relativitetsteori. Det ble 25 000 ord til slutt. Alle som har lest gjennom notatene, er enige om de ikke gir mening og at de er skrevet av en mann på sammenbruddets rand.
Strek i regningen
Da sommeren 1969 nærmet seg, så det likevel ut til at Crowhursts plan kunne virke. De fleste konkurrentene hadde riktignok brutt, men landsmannen Robin Knox-Johnston hadde kommet i mål som førstemann, etter 312 dager til havs. Og ifølge rapportene Crowhurst fikk inn, lå en annen seiler, briten Nigel Tetley, godt an til å få raskeste tid. Alt Crowhurst trengte å gjøre, var å ta det sakte og pent oppover Atlanteren.
Problemet var at Tetley trodde han ble jaget av Crowhurst, og presset båten altfor hardt. I slutten av mai, bare noen dagsetapper fra den engelske kysten, gikk hans trimaran rundt og Tetley måtte gå i redningsflåten.

– Det er over
Da Crowhurst fikk radiomelding om havariet, skjønte han til sin store skrekk at han var eneste deltager igjen, og at han hadde løyet så grundig om seilasen sin at han ville bli tatt imot som en vinner, som den raskeste jordomseileren. Vissheten om at jukset ville bli avslørt, ble trolig for mye for et allerede plaget sinn. 1. juli skrev han en siste beskjed i loggboken.
– Det er over. Det er over. Det er nåden.
Ti dager senere ble Teignmouth Electron funnet drivende og forlatt i Atlanterhavet av postskipet Picardy. Loggbøkene lå oppslått, med de falske og ekte reisebeskrivelsene side om side. Det eneste som manglet, var skipskronometeret.
Det er antatt at Crowhurst holdt det i hendene for å synke lettere da han hoppet over bord fra båten som knuste hans drømmer, og som i dag forfaller på stranden på en øy i Karibia.