Dobbeltagenten
KGB-spionen var et kupp for britisk etterretning. En av de første hemmelighetene han røpte skapte sjokkbølger i Norge
Dobbeltagenten hadde allerede reddet verden, men var i ferd med selv å bli avslørt av KGB. En snarrådig engelsk agent, utstyrt med potetgull og velfylt babybleie, avgjorde kampen om liv og død for agenten.
Det var en plaget mann som lå under teppet i bagasjerommet på bilen som nærmet seg grensekontrollen.
For det første svettet han som en gris.
Det var juli, det var varmt – og teppet var av slaget som astronauter bruker for å beskytte mot ekstremkulde.
De britiske MI6-agentene i bilen håpet det ville være et effektivt forsvar mot de sovjetiske grensevaktenes infrarøde kameraer og varmesensorer, hvis de hadde slikt. Snusende bikkjer hadde de garantert.
Komme seg ut av landet
Oleg Gordijevskij svettet med glede hvis det var det som skulle til for å hjelpe ham ut av klørne på KGB. Det var verre med hodet, og tankene som surret.
Gordijevskij hadde spionert for britene i ti år før han en dag, under en samtale med overordnede i Moskva, plutselig innså at de visste, og at han måtte komme seg ut av landet før alt var for sent. Han hadde gått hjem, hentet frem en av Shakespeares sonetter fra bokhyllen og pirket ut cellofanfilmen med fluktplan-instruksjoner.
Så hadde Gordijevskij forlatt kona og de to små døtrene sine uten å si noe som helst. Han var smertelig klar over at han kanskje aldri ville holde rundt dem igjen. Det eneste som ventet på ham hvis han ble oppdaget, var juling, spørsmål og en kule i bakhodet.
Og som ikke det var ille nok, spilte det britiske ekteparet der foran i bilen Dr. Hook på full guffe. For pokker! Visst elsket Gordijevskij livet i England og Vesten, men han kunne ikke fordra Dr. Hook. Han svelget en beroligende pille, og prøvde å stenge ute musikken og tankene på skjebnen som ventet dersom grensevaktene fant ham.
Etter en stund merket han at bilen slo ned på farten. Et sted gjødde en hund.
Les også: (+) Spionubåten var Putins hemmelige våpen
Treholts banemann
Det var en svært verdifull last som lå gjemt bak i bilen som suste mot den sovjetisk-finske grensen den sommerdagen i 1985. Britenes verving av KGB-sjefen Oleg Gordijevskij regnes som ett av de største etterretningskuppene under den kalde krigen. En av de første hemmelighetene han røpet, var at KGB hadde en ny agent på innsiden av den norske regjeringen.
– Dette er en viktig en, varslet Gordijevskij.
Han pekte ut Arne Treholt, en ung, politisk sekretær i Arbeiderpartiet som av mange observatører var spådd en lysende fremtid. Gordijevskij hadde fått nyss om Treholt av en løsmunnet KGB-offiser, og formidlet opplysningen videre til sin britiske føringsoffiser. MI6 meldte videre til norsk etterretning.
Det neste tiåret, mens Treholt fortsatte karrieren som statssekretær, ambassaderåd i New York og byråsjef i Utenriksdepartementet, var han hele tiden under oppsikt, blant annet takket være tipset fra Gordijevskij.
Les også: Mystisk russisk monument på toppen av norsk fuglefjell
Treholt-saken
Oleg Gordijevskij var KGB sin mann i København på 1970-tallet. Han var kilden som varslet britisk og norsk etterretning om at KGB hadde en ny agent på innsiden av den norske regjeringen. Arne Treholt hadde da hatt hemmelige møter med KGB siden 1971.
– Treholt var glad i gratislunsjer og smiger, og KGB var gode på begge deler, skriver Ben Macintyre.
I alt ble det 59 gratislunsjer. I 1984 ble Treholt arrestert på Fornebu med 65 graderte dokumenter i kofferten, og siktet for spionasje for Sovjetunionen. Blant opplysningene han hadde gitt fra seg, var forsvarsplaner for Nord-Norge ved en sovjetisk invasjon. Treholt erkjente først at han hadde gitt fra seg dokumenter og mottatt penger, men trakk senere tilståelsen.
Året etter ble han dømt til 20 års fengsel. Han sonet åtte, før han ble benådet av helsemessige årsaker.
Forferdet spion
I spionenes verden er det gjerne penger som er drivkraften bak svik mot fedrelandet. Forfatter Ben Macintyre hevder at Gordijevskij ikke hadde økonomiske motiver. Han likte rett og slett ikke kommuniststaten.
– I starten virket en karriere i KGB fristende for en mann med ambisjoner. Du tjente greit og du kunne dra utenlands, det var ganske glamorøst, sier Macintyre.
Men det den ferske KGB-mannen fikk se i utlandet, endret alt. Han ble forferdet over byggingen av Berlin-muren og invasjonen av Tsjekkoslovakia. Han ledet spionnettverket i Danmark under dekke av å være ambassadefunksjonær i København, og oppdaget at han likte den vestlige verden best. Det var noe med fargene og luktene og de sorgløse menneskene. I det grå Moskva luktet det kokt kål og tette avløp.
I 1974 innledet Gordijevskij sitt livsfarlige spill som dobbeltagent med kodenavnet «Nocton». For britene var det et lykketreff å få en mann på innsiden av KGB, og dessuten en mann som stadig steg i gradene. I 1982 ble han sendt som «rådgiver» til Sovjetunionens ambassade i London. I virkeligheten var han nestsjef for KGB sine operasjoner. Disse avslørte han villig vekk, i retur fikk KGB det som på spionspråket kalles «chicken feed» – etterretning som virker avslørende, men som egentlig ikke røper noe viktig i det hele tatt.
Begge sider stolte på sin mann. Da Mikhail Gorbatsjov og Margaret Thatcher møttes i London i 1984, hadde Gordijevskij gitt innspill og råd til både den sovjetiske og britiske delegasjonen for hvordan statslederne burde gå frem.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Livstegn fra Mars
Men spillet tok slutt for superspionen sommeren 1985. Da fikk nemlig KGB en bærepose med hemmelige papirer i bytte mot 50 000 dollar av CIA-medarbeideren Aldrich Ames. Nocton var en av 25 agenter i vestlig tjeneste som kunne identifiseres. Gordijevskij ante uråd da han ble hjemkalt til Moskva for «samtaler» like etter at han var utpekt som byråsjef for KGB i London.
Spionens utrolige liv
Ben Macintyre, journalist i The Times, har over tre år møtt og intervjuet Oleg Gordijevskij, som nå lever på hemmelig sted i England under ny identitet. Resultatet er blitt boken «Spion og forræder», som nå utgis på norsk på Kagge Forlag. Artikkelen er basert på boken.
Kona Leila møtte ham på flyplassen og så at neglene hans var gnagd helt inn til roten. Hun visste ikke at ektemannen var sikker på at han var en død mann. Men Gordijevskij ble enda sikrere da han spiste middag med høytstående KGB-offiserer, og skjønte at brandyen inneholdt sannhetsserum. Det ble tungt å tenke.
– Tilstå at du er britisk agent. Du tilsto jo i sted, sa avhørerne.
Men én tanke klarte å klore seg fast i Gordijevskijs sløve og neddopede hjerne. Den hadde blitt banket inn der mange år tidligere, under opplæringen i en øde skog langt nord for Moskva.
Ett ord: Nekt.
Så Gordijevskij nektet helt til han besvimte. Da han til sin store overraskelse våknet opp igjen, fikk han beskjed om å ta seg ferie noen dager.
De mente neppe norgesferie. Men det var hit Gordijevskij dro.
Fluktplanen gikk under navnet Operasjon Pimlico, og hadde eksistert lenge. I syv år hadde britiske agenter, i de periodene Gordijevskij befant seg i Moskva, hver eneste dag klokka 19.30 sjekket om det sto en mann med en hvit bærepose fra supermarkedet Safeway utenfor brødutsalget ved Hotell Ukraina.
Det var det avtalte signalet om at Gordijevskij måtte vekk. For å vise Gordijevskij at han var sett, skulle den britiske agenten gå forbi på fortauet, med en grønn Harrods-pose i hånden og en Mars-sjokolade i munnen.
Alt de involverte britiske agentene, to ektepar ved ambassaden, hadde å vise til, var hundrevis av bomturer og et enormt brødlager.
Les også: (+) Spionen som rømte fra Putin
KGB på slep
Men da klokka ble 19.30 den 16. juli 1985, sto Gordijevskij plutselig der. Agenten plukket frem en Mars-sjokolade. Et kort øyeblikk møttes de bekreftende blikkene. Flukten kunne begynne.
Planen gikk ut på å smugle Gordijevskij over grensen til Finland i en ambassadebil med diplomatskilter. Møtestedet var en rasteplass noen mil utenfor grensebyen Vyborg. Dit måtte russeren ta seg med tog og buss. Britene, som visste de ble avlyttet, laget en dekkhistorie om en weekendtur til Helsinki. De dro av gårde i to biler, visegreve og MI6-sjef Ray Asquith og frue og en baby i en Saab, det andre paret i en Ford Sierra.
Den største utfordringen var at Gordijevskij og britene ble overvåket av KGB, på hver sin kant. Gordijevskij hadde flaks. Han ristet av seg forfølgerne, som av frykt for represalier ikke meldte fra med en gang, men heller satset på at han skulle dukke opp igjen.
Men da visegreven og hans følge kjørte fra Moskva, lå KGB-Ladaer på slep slik det alltid gjorde. Og de lå der fortsatt, da britene nærmet seg rasteplassen utenfor Vyborg og planens mest kritiske punkt. Visegreven senket farten. Ladaene senket farten. Da Saaben så vidt krøp fremover på motorveien, stanset bilene bak helt opp. Visegreven satte klampen i bånn.
Forspranget var ikke all verden, han kunne se KGB i bakspeilet noen hundre meter bak, men avkjørselen til rasteplassen lå i en høyresving. Han tok sjansen. Bilene skrenset inn på det avtalte møtestedet, og ut fra krattet kom Gordijevskij. Han hoppet opp i bagasjerommet på Sierraen. Det knitret i det tynne aluminiumsteppet som lå der.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Ost og løk
Ved grensen virket både schæferne og vaktene irriterte, syntes fru Asquith. Ville diplomatskiltene være nok? Hun tenkte seg om. Og kom opp med en avledningsmanøver som ingen noen gang hadde lært på spionskolen. Hun åpnet en potetgullpose med ost og løk. En av hundene glefset i seg flaket hun holdt frem.
Hundeføreren dro den vekk. Begge så ut til å miste interessen. Men en annen schæfer snuste seg nærmere bagasjerommet. Da merket hun det. Med en utrolig timing hadde babyen gjort fra seg. Hun la raskt babyen ned på lokket, og slapp den brukte bleien nonchalant på bakken.
– Hunden lusket krenket av gårde, fortalte hun.
Bilene skled sakte forbi grensepostene. Gordijevskij merket hvordan farten økte igjen. Og nå spilte de ikke lenger Dr. Hook. De spilte klassisk. De spilte Finlandia av Jean Sibelius.
De fire britiske agentene overleverte sin dyrebare last til nye agenter, som kjørte Gordijevskij videre helt til Hammerfest. Der ble han satt på et fly til Oslo, og videre til London. Der fortalte han alt han visste om KGB, og skapte sjokk i Sovjetunionen.
Han ble dømt til døden in absentia som landsforræder, men er fortsatt i live den dag i dag. Han lever med ny identitet på hemmelig adresse et sted i London.
Fikk æren for å ha avverget atomkatastrofe
Mens livet gikk sin vante gang for jordens intetanende befolkning, sto Sovjetunionen i 1983 med fingeren på atomknappen.
Muldvarpen Oleg Gordijevskij har fått mye av æren for at verden ble reddet fra katastrofe.
På begynnelsen av 1980-tallet var KGB-sjef Jurij Andropov så overbevist om at USA planla et atomangrep på Sovjetunionen at han beordret en stor operasjon og ba sine agenter om å varsle om alle mistenkelige aktiviteter – slik at Sovjet kunne angripe først.
Atombaser og statlige bygninger ble satt under intens overvåkning. Fulle parkeringsplasser og tente lamper om natten var sikre tegn på at noe var på gang, mente Andropov. Men KGB-agentene fulgte også nøye med på blodbanker og slakterier. Mye slakt kunne nemlig bety at den vestlige verden hamstret hamburgere.
Les også: (+) Under den kalde krigen er atomkraftverket på Kjeller i full drift. Ingen vet at sjefen er dobbeltagent
– Endret verden
Paranoiaen fikk næring da president Ronald Reagan kalte Sovjet «ondskapens rike» og amerikanerne truet med å utplassere raketter i Tyrkia, seks minutter unna Moskva.
Da NATO i november 1983 avholdt øvelse over store deler av Europa, nærmet den kalde krigen seg kokepunktet. NATO-øvelsen Able Archer skulle nemlig simulere en konflikt som eskalerte til et kjernefysisk angrep. Sovjet mistenkte at det hele var en list, og at øvelsen var et kamuflert angrep. De svarte med å sette atom-missiler i beredskap, klargjøre fly i Øst-Tyskland og Polen og plassere atomubåter under isen i Arktis.
I London fikk KGB-sjefen Oleg Gordijevskij instrukser om å holde utkikk etter medlemmer av den politiske og militære eliten som evakuerte familiene ut av byen. Dobbeltagenten leverte telegrammet videre til MI6.
– Sovjet reagerer urovekkende på øvelsen, meldte han.
– Hvordan kan de tro noe slikt? undret Reagan, som ble brifet av CIA om Gordijevskijs opplysninger.
Overbevist om at russerne faktisk mente alvor, endret NATO enkelte deler av øvelsen, slik at Sovjet ikke skulle være i tvil. Den offisielle historien til den britiske sikkerhetstjenesten kaller situasjonen det farligste øyeblikket siden Cuba-krisen.
– Gordijevskij er en av få spioner som har endret verden og gjort den litt tryggere. Han avslørte hvordan Kreml tenkte, og den skrekkinnjagende konfrontasjonen førte til at USA dempet sin retorikk. Jeg vil kalle det et vannskille i Den kalde krigen, sier forfatter Ben Macintyre.
