Eksplosivt i Las Vegas
Strålende attraksjon
Ørkenbyen i Nevada hadde alt. Glitrende show, glamorøse jenter, cocktails og gambling hele døgnet. Og om ikke det var nok, fikk de tidenes attraksjon i nabolaget: Atombombesprengninger.
Flammene fra mobilmasten lyste opp mot nattehimmelen. Da brannmennene natt til 10. april i år kom frem til Coleshill Road i Birmingham, slikket flammene fra ledningsskapet på bakken og helt opp til de nymonterte 5G-antennene i mastetoppen. Aksjonister som mener radiostråler fra 5G-nettet utløste korona-epidemien, fikk skylden. Enda alle eksperter har forsikret om at 5G-strålingen ikke er noe annet eller farligere enn radiobølgene som ga liv til FM-radioen på kjøkkenet.
Følsomheten for stråling har med andre ord økt en del siden 1950-tallet. Den gang ble atombomber trekkplaster for byen som fra før var en lysende og strålende oase midt i Nevadaørkenen. Las Vegas skiftet kjælenavn fra «Sin City» til «Atomic City».
Turister flest så stort på det meste når de kom til Las Vegas på 1950-tallet. Om mafiaen sto bak gamblerparadiset og om folk spilte seg lutfattige som følge av drømmen om å ha flaks, så var det ikke så nøye. Vegas var et konsentrat av den amerikanske drømmen. Ørkenbyen var lyset, stedet som aldri stengte, scenen for blendende show med de største stjernene fra film- og musikkbransjen som Frank Sinatra, Dean Martin, Bing Crosby og Carol Channing. Og tenk å kunne stå på et hotelltak og nippe til en drink mens man beskuet fyrverkeri som lyste opp nattehimmelen!
Men selv Las Vegas-fyrverkeriet skulle bli en blek affære sammenlignet med hva den amerikanske hæren skulle by på noen titalls kilometer utenfor byen.
Sensasjon
Las Vegas ble gjort oppmerksom på de forestående atombombe-
testene bare to uker før den første detoneringen i januar 1951. Noen var bekymret for de mulige farene ved slik aktivitet i nærmiljøet. Langt flere så potensialet for økt publisitet og dermed økt økonomisk vekst. Derfor bleknet bekymringen relativt raskt og en altoppslukende entusiasme spredte seg i byen.
I Las Vegas snudde man seg lynraskt og startet markedsføring av byen som «Atomic City». Drahjelp fikk byen av vissheten om at amerikanske atombomber hadde avsluttet andre verdenskrig med USA som seierherre. TV-selskapene sto klare for å formidle det spektakulære øyeblikket.
Tv-sendingen av eksplosjonen 22. april 1952 sendte bokstavelig talt en sjokkbølge gjennom USA. Klokken 17.30 ble en 31 kilotonns atombombe med navnet Charlie, den kraftigste av alle bombene i testserien «Tumbler-Snapper», sluppet fra luften. Charlie; «storebroren» til bombene på 13 og 20 kilotonn som USA hadde sluppet over henholdsvis Hiroshima og Nagasaki.
Testsprengningen ble en sensasjon. Amerikanerne kunne ikke få nok av bomben og den fryktinngytende kraften.
Soppskyen fra atomeksplosjonen ble et symbol for Las Vegas og prydet postkort, godteri, leker frisyrer og mer til. Atombyen og resten av Amerika utviklet atomfeber som bare tiltok i styrke.
Atomfeber
Næringslivet i byen innså raskt at folk ville betale gode penger for å se de kommende bombetestene. Fra hotelltak med bar kunne eierne tilby orkesterplass. Tids-
skjemaet for planlagte detonasjoner ble offentliggjort slik at spenningssøkende gjester kunne være bombesikre på å få med seg opplevelsen fra det beste utsiktspunktet, og selvfølgelig kunne forevige den med et kamera.
Familier med stort og smått pakket piknikkurver og dro ut i ørkenen for å nyte frokosten så nært droppområdet som myndighetene tillot. Gjennom natten frem mot eksplosjonene, som alltid foregikk i grålysningen, pågikk atom-party på hotelltakene med dans, topphemmelige atom-cocktails og pinup-jenter i atomfrisyrer. Alle ventet de på smellet, lysglimtet og til slutt den dødelige soppskyen som signaliserte at «nå er festen over».
De tilreisende kom fra hele USA og tilhørte alle kategorier. Las Vegas svevde på en økonomisk sky. Benny Binion, eier av kasinoet Horseshoe Club, forkynte:
− Det beste som har skjedd Vegas er atombomben.
En del av det som gjorde test-sprengningene så forlokkende, var opplevelsen av å være så nær en dødelig kraft og likevel føle seg trygg. At en kraft som var stor nok til å ødelegge byer på størrelse med New York eller Los Angeles kunne beundres med det blotte øye, var noe amerikanerne ikke kunne gå glipp av.
Mens verden fulgte det hele med skrekkblandet fryd, befant innbyggerne i Las Vegas seg i en tåke av berusende letthet og kommersiell svimmelhet.
Miss Atomic Bomb
Og selvsagt måtte Las Vegas ledsage atom-spetaklet med å kåre sexbomber. Las Vegas var full av show-girls som kunne være aktuelle kandidater. Byen kåret blant annet Miss Atomic Blast og Miss Cue, men den mest kjente vinneren ble Lee Merlin som Miss Atomic Bomb. Ingen vet i dag særlig mye om fru/frøken Merlin, men hun skulle gå inn i historien som et ikon for tidsepoken.
Det sies at det var Las Vegas-fotograf Don English som skapte det ikoniske antrekket til Miss Atomic Bomb. Under en forsinkelse i et fotooppdrag utformet han en kreasjon som kunne minne om en sopp-sky. Denne ble festet på modellens badedrakt. Og med et strålene smil, armene i været og brystpartiet gjemt bak en soppsky, var ikonbildet et faktum.
Til tross for den eksplosive show-kulturen, økonomisk velstand og atomfeber, truet likevel mørke skyer den glitrende byen.
Dyrene syke først
Atombomber ble sprengt i snitt hver tredje uke gjennom 12 år. Til sammen 235 atombomber ble detonert i Nevada-ørkenen, og lysglimtet fra flere av de største sprengningene var så kraftig at de kunne ses så langt unna som Montana.
I Las Vegas støttet man seg på utsagn fra forskere som mente den radioaktive strålingen ville ha spredt seg og være ufarlig når sjokkbølgene nådde byen. I en brosjyre fra 1955 informerte Atomic Energy Commission folk som bor i nærheten av Nevada-teststedet: Strålingsnivåene ble angitt å bare være litt høyere enn vanlig stråling som folk ellers opplever daglig.
− Det er bare å ta en dusj, ble det hevdet.
Det beste som har skjedd Vegas er atombomben.
Samtidig begynte folk i det nordøstlige Nevada og sør-Utah å klage over at kjæledyr og husdyr ble syke. Forekomst av infeksjoner, organsvikt, diare og generell svakhet økte. Symptomene hos dyrene var klare indikasjoner på strålingsskader.
Det skulle gå enda noen år før myndighetene innså hvor dødelig prøvesprengningene var for befolkningen i Las Vegas, men også for alle tilreisende som kom for å oppleve eksplosjonene «live». I 1963 ble det omsider innført forbud mot kjernefysiske sprenginger over bakken, og den eksplosive atom-effekten som Las Vegas hadde nytt godt av, var over.
Seig interesse
Snart 70 år etter den første eksplosjonen i Nevadaørkenen har svimmelheten og atomfeberen gitt plass til en mer nøktern erkjennelse av hva atomprøvesprengninger og stråling gjør for mennesker og landområder. Men tiltrekningen på folk ser ut til å være like bestandig som radioaktiviteten.
Det er bare å ta en dusj.
For noen år siden begynte myndighetene å tilby turer til teststedet i Nevada fordi, ifølge myndighetene, utgjør stedet nå bare en ubetydelig risiko for mennesker. Med andre ord; omtrent det samme som myndighetene sa på 1950-tallet. Men til tross for det er turene ekstremt populære og fylles raskt opp.
Denne nye interessen for atom-teststedet er forskjellig fra den bekymringsløse og glamorøse atomfeberen som rådet på 1950-tallet. Likevel er det klart at Las Vegas ikke ville være helt det samme uten tilknytningen til atombomben og testene av den. Byens atomtest-museum er kanskje ikke et like populært reisemål som kasinoene i dag, men det kan si nesten like mye om hvorfor Las Vegas for alltid vil være en magnet for spenning.
Kilder: Nevada test-site.com, YouTube: Atomic Tourism, Wikipedia.
Atomprøvesprengninger
Etter den første prøvesprengningen av en atombombe i New Mexico 16. juli 1945, den såkalte «Trinity-prøvesprengningen», har slike tester utløst både stolthet, raseri og frykt over hele verden.
Hensikten med sprengningene er i utgangspunktet å dokumentere virkning, kraft og stråling. Men sprengningen fikk raskt også en politisk rolle, der ulike atommakter dokumenterer hva slags våpen de rår over. Siste land på denne listen er Nord-Korea.
Den største atombomben som er detonert var den såkalte «Tsar-bomba» med en sprengkraft tilsvarende oppunder 60 megatonn TNT.
Prøvesprengninger ble opprinnelig foretatt ved at bomber ble sluppet fra fly, ballonger, luftskip eller tårn. 15. august 1963 inngikk USA, Sovjet og Storbritannia en avtale om forbud mot prøvesprengninger i atmosfæren, i havet eller i verdensrommet. Frankrike og Kina har senere sluttet seg til avtalen.
Kjente atommakter som Israel, India, Pakistan, Nord-Korea og USA har ikke signert en avtale om å stanse alle prøvesprengninger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 29 2020