Victor solgte Eiffeltårnet som skrapjern. To ganger

De fleste ser på Eiffel­tårnet og ser et mektig skue, ett av verdens mest kjente landemerker, et arkitektonisk mesterverk som strekker seg 300 meter mot parishimmelen.

En driftig svindler som kalte seg «Greven» så 7000 tonn med smijern og lurte på om han kunne få solgt det til noen.

Herre og aristokrat

Det var våren 1925, og Victor Lustig hadde lest en liten nyhetssak i avisen, kanskje mens han satt elegant antrukket i solen og nøt en pastis på en av Paris› fortauskafeer.

Med kelnere som styrtet til bordet på hans minste lille vink, og forbipasserende herrer som løftet respektfullt på hatten. Å få omgivelsene til å se en fornem herre og aristokrat, og ikke en simpel kjeltring, var Lustigs viktigste knep for å bli den råeste bondefangeren verden har sett.

Eiffeltårnet, oppført til verdensutstillingen i 1889, var i dårlig forfatning og trengte omfattende restaurering. I notisen leste Lustig at enkelte regjeringsmedlemmer var skeptiske til å bruke mye penger på slikt. Da var det bedre å rive det, ble det antydet.

Victor Lustig fikk en idé.

En bløffmaker blir født

Lurte Al Capone

Den temperaments­fulle mafiabossen Al «Scarface» Capone var nådeløs mot dem som forsøkte å lure ham. Det stanset ikke «grev Lustig».

Ikke bare solgte han Eiffeltårnet. Victor Lustig lurte til seg 5000 dollar fra Al Capone – og overlevde. Lustig spilte sin vanlige rolle som europeisk greve i pengeknipe, og fortalte Chicagos beryktede gangsterkonge om et forestående kupp på børsmarkedet. Capone ga ham et privat lån på 5000 dollar, Lustig lovet ham tredobbel fortjeneste på investeringen. 

Én måned gikk. Lustig vendte tilbake til Chicago, og fortalte at han hadde mislyktes. Så utførte han knepet han hele tiden hadde hatt i tankene. Han betalte tilbake pengene han hadde lånt, og som han aldri hadde rørt, og beklaget at det ikke ble fortjeneste. – Men jeg håper vi kan gjøre forretninger ved en senere anledning, sa Lustig. Capone satte pris på ærligheten og likte den veltalende, elegante mannen, som hadde havnet slik i knipe. – Behold pengene, sa han.

Og Lustig forlot rommet med Al Capones 5000 dollar i lommen.

Skjønt, Lustig. Han likte best å bli kalt det, eller bare «Greven», men det sto Robert Miller i offisielle papirer og FBI hadde en liste med 45 alias i alt.

Ingen vet helt sikkert hva han egentlig het, eller hvor han kom fra. I historien han selv fortalte på sine senere år ble han født i Hostinné, en liten by i Böhmen i dagens Tsjekkia, omtrent samtidig som Eiffel­tårnet sto ferdig.

Lokalhistorikere fra Hostinné har i senere år prøvd å grave i svindlerkongens fortid, men ikke funnet spor etter ham. Han svindlet – og forsvant som ånd i en fillehaug. Mye er en gåte. Det eneste sikre er mellomnavnet: Sleip.

Flådde rikfolk

Lustig forlot studier ved Sorbonne-universitetet i Paris, og vanket heller gatelangs for å plukke opp triksene til lomme­tyver og falskspillere.

I årene frem til første verdenskrig flådde han rikfolk ved pokerbordene på de store passasjerskipene over Atlanterhavet. Etter krigen flyttet han jaktmarkene til USA, og foredlet bondefangerkunsten. Velstående amerikanere var svake for europeere med aristokratisk bakgrunn, og grev Lustig bløffet til seg penger fra forbløffende mange.

Reiste til Paris

Men etter hvert brant det såpass under føttene hans at han dro fra sinte svindelofre og politi, i tillegg til kone og en liten jentunge i Kansas. Datteren er en av de viktigste kildene til historien om Lustig. Hun skrev mange år etter hans død en biografi.

I tillegg fortalte Lustig selv gladelig om sitt liv til amerikanske aviser og detektivmagasiner.

Så vi vet ganske sikkert at Lustig i 1925 ankom Paris, satte seg på kafé og leste om usikkerheten rundt Eiffeltårnets fremtid. Lustig slo til mens smijernet var varmt.

Han skaffet seg stempler, dokumenter og brevhoder fra det franske ministeriet for post og telekommunikasjon, som hadde ansvaret for tårnet på grunn av den viktige radioantennen på toppen, og kalte inn byens fem største skrapjernsforhandlere til hemmelig konferanse i en suite på fasjonable Hotel de Crillon.

Der fikk de servert et godt måltid og en overraskende nyhet.

Høyt spill i Paris

– Eiffeltårnet skal rives, sa Lustig, som spilte sitt livs rolle som høytstående embedsmann. En medhjelper bisto som «sekretær». Lustig fortalte om bakgrunnen for det drastiske tiltaket. Jernvare­direktørene spisset ørene. Avisspekulasjonene var altså riktige. En gigantisk regjeringskontrakt lå i potten. Lustig antydet verdier rundt 250 000 franc.

– Etter rivingen vil skrapjernet bli solgt til høystbydende, sa svindleren. Møtet ble avsluttet med en inspeksjon i selve Eiffel­tårnet. Lustig viftet med adgangskort med imponerende stempler, og vaktene slapp dem frem overalt. Etter en cocktail eller to i tårnets restaurant, tok Lustig avskjed med forhandlerne og ba om diskresjon. Han hadde studert de fem nøye i løpet av dagen. De virket fortsatt skeptiske, syntes Lustig. Men det var én mann ...

André Poisson hadde bygd seg opp fra små kår og virket særdeles opptatt av å bli godtatt i mer snobbete kretser. Lustig bestemte seg for å bearbeide oppkomlingen litt ekstra, avtalte et nytt møte – og spilte ut enda et kort. Han klaget over den lave lønnen statsansatte hadde, og lot på den måten Poisson forstå at han var åpen for bestikkelser.

Troverdig

Mer troverdig kunne ikke en fransk myndighetsperson fremstå.

Poisson skjøv en konvolutt over bordet. Lustig så på pengesedlene:

– Deres anbud er akseptert, monsieur Poisson.

Uken etter underskrev Poisson kontrakten som ga ham «alle rettigheter og inntekter ved rivingen av Eiffeltårnet». Lustig tok imot betalingen for 7000 tonn med skrapjern.

Beløpet var ifølge Lustigs senere beretning på 100 000 franc. Han dro rett til banken, løste inn sjekken og forlot landet. Mens det sakte gikk opp for Poisson at han var lurt, sløste Lustig og medhjelperen bort pengene hans av hjertens lyst på et luksushotell i Wien.

Solgt igjen

Svindlerne gransket avisene nøye, men fant ikke ett ord om svindelen i de franske avisene. Poisson ville åpenbart ikke bli gjort til latter, og holdt tapet for seg selv.

Victor Lustig fikk en idé igjen.

– Det finnes jo flere skrapjernshandlere i Paris, sa han.

Solgte tårnet for andre gang

Så dro duoen tilbake og gjennomførte akkurat samme svindel én gang til. Den eneste forskjellen var at offeret oppsøkte politiet. Men altfor sent: Grev Lustig hadde allerede vendt tilbake til USA.

Der svingte det på slutten av 1920-tallet. Det var Forbudstid. En god tid for gangstere, smuglere, begravelsesbyråer, charlestondansere – og svindlere.

Lustig hadde en egen evne til å snuse opp rikfolk i trøbbel, vinne deres tillit og stikke av med pengene. Blant mye annet hadde han stor suksess med salg av trekister hvor et blankt ark som ble dyttet inn i en sprekk i den ene enden, kom ut som en pengeseddel i den andre. Lustig mumlet noe om radium og kjemiske prosesser, og de noe naive ofrene lot seg lure av en demonstrasjon, som selvsagt bare var triks og humbug.

Siste triks

Som bondefanger var Victor Lustig uovertruffen. Det var da han ble en vanlig forbryter det gikk galt. I 1935 ble han arrestert av FBI, og tiltalt for falskmyntneri. FBI anslo at Lustigs lille bande hadde produsert og spredt 2,3 millioner dollar i falske sedler. Saken fikk stor oppmerksomhet i pressen – ikke minst da Lustig klarte å rømme fra varetekten i New York. Han hadde brukt talegavene sine og lurt til seg en fil, saget over gitteret og firt seg med laken fire etasjer ned.

– Jeg er bare vinduspusser, sa han til folk på gaten, og forsvant.

Det ble hans siste store oppvisning. Lustig ble pågrepet tre uker senere. Dommeren ga ham 20 år i Alcatraz-fengselet. Det ble bare 11. Grev Lustig, eller Robert Miller som det sto i dødsattesten, døde i 1947.

På celleveggen hang det et postkort av Eiffeltårnet.

Kilder: «Berømte svindlere» (Schibsteds forlag, 1968), Smithsonian Magazine, «From Paris to Alcatraz» (Betty Jean Lustig, 1982)