Norsk diplomat ville gjøre Norge til koloniherre i Afrika
Slik ble Svalbard norsk: Drømte om tropisk perle – endte med isklump i nord
Norges utsending til oppgjøret etter første verdenskrig drømte om å sikre Norge kolonier i Afrika og å ta et jafs av Russland.
Norges toppdiplomat Fritz Wedel Jarlsberg hadde en frisk ønskeliste med seg da han reiste til Paris for å delta i oppgjøret etter første verdenskrig: Både afrikanske kolonier og russiske territorier sto på listen.
Resultatet ble tilsynelatende vesentlig magrere. Men det som fremsto som noe nær en fiasko i 1920, har sikret Norge betydelig innflytelse over strategisk viktige områder i dag.
Liten og ivrig
I februar for eksakt 100 år siden satt stormaktene som gikk seirende ut av første verdenskrig og fordelte det som var igjen etter den tidligere stormakten Tyskland, krigens store taper. Også gamle russiske områder var i spill ettersom Russland hadde avstått store territorier til Tyskland under freden i Brest-Litovsk vinteren 1918.
Krigens seirende makter var ute etter erstatning for enorme tap av menneskeliv og hadde ambisjoner om å holde Tyskland nede økonomisk, politisk og militært. Land som hadde fått desimert flere årganger av sine beste menn, var drevet av ønsket om erstatning for tap og lidelser, men også om varig fred og internasjonalt samarbeid for å sikre freden.
Russisk Svalbard-press
- Svalbard er en het potet i forholdet mellom Russland og Norge. Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, har anklaget Norge for å bryte Svalbardtraktaten, som er 100 år i år, ved å ikke gi Russland like rettigheter til næringsvirksomhet på øya.
- Russlands utenriksminister Lavrov og russisk UD er bekymret over at Norge har innført begrensninger på den russiske helikoptertrafikken på Svalbard og at det er er opprettet naturvernsoner på land som legger hindringer i veien for næringsvirksomhet. De har derfor invitert Norge til samtaler om øygruppen, men dette ble avvist av Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Hun skal møte Lavrov i juni.
- Statsminister Erna Solberg har uttalt at hun ikke er overrasket over det russiske presset, men at hun mener de ikke har rett på spesialbehandling. – Vi mener at de kun er en av kontraktspartene, men vi aksepterer at de er aktive her. De har vært her og har folk boende her, men det er fortsatt norsk suverenitet. Det er sysselmannens avgjørelser som må følges her oppe, sa Solberg til VG i februar 2020.
Selv om Norge ikke hadde vært part i første verdenskrig, var den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg en ivrig deltager i forhandlingene i Versailles.
Norge var en stormakt på sjøen, og da tyskerne erklærte sin uinnskrenkede ubåtkrig i 1917, var den norske handelsflåten utsatt. Resultatet var at omtrent halvparten av skipene ble senket og rundt 2000 norske sjøfolk omkom. Det var det største prosentvise tapet av en handelsflåte under hele krigen, og Norge ønsket erstatning.
Det ga Norge et påskudd for å heve stemmen i selskap med verdens stormakter.
Høyland eller lavland?
Wedel Jarlsbergs utgangspunkt var at nå skulle verden fordeles for de neste hundre år. Og det måtte Norge utnytte. Norges mulighet lå i at Tyskland og Russland var slått ut som stormakter. Norge måtte stå klar til å overta noe av det de dermed mistet, mente Wedel Jarlsberg.
Under krigen hadde den ambisiøse diplomaten sett hvordan råvaremangel hadde ført til rasjonering. En norsk koloni i Afrika kunne forsyne Norge med råvarer vi selv ikke kunne dyrke hjemme. I tillegg ville en koloni gi et marked for norske produkter.
Tyskland var den tredje største kolonimakten i Afrika, og mye av dagens Tanzania, Burundi, Namibia og Kamerun var under tysk styre. Noe av dette måtte det være mulig å sikre Norge, mente Wedel Jarlsberg.
På eget initiativ tok han opp dette med de engelske forhandlerne. De var ikke avvisende til den norske diplomatens ideer.
− Fra det engelske Utenriksdepartementet fikk jeg forespørsel om det var høyland eller lavland jeg hadde tenkt meg. Jeg svarte at det beste ville være om vi kunne få en havn, men hovedsakelig måtte det være høyland hvor europeerne kunne trives, skrev Wedel Jarlsberg i sin biografi mange år senere.
Å styre en norsk koloni i Afrika ville ikke være enkelt, innså Wedel Jarlsberg. Men også det hadde han tenkt på.
Privat kolonistyre
Ved å overlate kolonien til et privat selskap, et «Norwegian East Africa Company», ville man komme seg rundt eventuelle problemer med administrasjon for staten. Engelskmennene hadde styrt India etter samme modell frem til 1858.
Diplomaten møtte imidlertid motstand fra sine overordnede.
Allerede høsten 1918, før krigen var over, hadde Wedel Jarlsberg sendt et brev til Nils Ihlen, den norske utenriksministeren. I brevet skrev han at «maaske skulle det ikke være umulig at faa en koloni et steds i oversjøiske lande, hvorhen vi skulle kunne dirigere utvandringen og produsere raastoffe, som vort nordlige klima ikke tillater at frembringe».
Å etablere et norsk imperium var uaktuelt for den norske regjeringen. Wedel Jarlsberg ble latterliggjort i vittigpressen, som skrev at man kunne risikere at det ble innvalgt menneskeetere på Stortinget.
Frykten for Finland
Langt nærmere Norge sto Russland svekket igjen etter at landet gikk ut av krigen etter revolusjonen i 1917. Russerne hadde mistet kontrollen over Finland, russisk territorium de siste 100 årene. Wedel Jarlsberg så for seg at Norge kunne legge beslag på et stort kystområde langs Kolahalvøya.
Også her møtte han motstand fra den norske regjeringen. Men da finnene utfordret russerne i nord, ble Wedel Jarlsberg instruert om å si fra: Norge forbeholdt seg retten til å forlange grenseendringer dersom finnene gjorde det samme overfor Russland. Et territorium på størrelse med Vestfold øst for Pasvik kunne være aktuelt å gjøre norsk. Slik ble det likevel ikke. Grensen mellom Norge og Finland ble stående fast.
Spitsbergen blir norsk
Når både Afrika og Russland glapp, sto bare ett landområde igjen på Wedel Jarlsbergs ønskeliste i Versailles: Spitsbergen, øygruppen i Arktis med de store kullreservene.
Norge var avhengig av kullimport fra England. I 1916 hadde en konflikt med Storbritannia skapt krise for kullforsyningen.
Norge hadde allerede før unionsoppløsningen i 1905 hatt ambisjoner om å få kontroll over Spitsbergen, men det svenske utenriksdepartementet hadde ikke fremmet kravet internasjonalt. Kanskje fordi både Russland og Tyskland hadde festet blikket på øygruppen, som da fortsatt var ingenmannsland, såkalt Terra Nullius.
Flere utenlandske selskaper drev kullgruver på Spitsbergen, som var et herreløst og nærmest lovløst samfunn. Selv om Spitsbergen lå nærmest Norge, ble kravet om norsk styre avvist flere ganger.
Men med russerne svekket av revolusjon og tyskerne av krigen, var det ingen som nå satte hardt mot hardt da Wedel Jarlsberg, på vegne av den norske regjeringen fremsatte kravet i Versailles: Norge ville ha herredømme over Spitsbergen.
Svenskene var negative. Et svensk selskap drev Sveagruven, og svenskene ønsket at Spitsbergen fortsatt skulle være «Terra Nullius». Men stormaktene hørte mer på Norge enn på svenskene som hadde ført en tyskvennlig nøytralitetspolitikk under verdenskrigen.
Trøst i nord
7. februar 1920 var en tåkete og kald dag i Paris, men i det franske utenriksdepartementets palass Quai d’Orsay langs Seines bredd, kunne den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg sole seg i glansen av sin diplomatiske bragd: Svalbard-traktaten gjorde Spitsbergen til en del av norsk territorium.
I en tale samme dag dro han historiske paralleller tilbake til vikingtiden:
− Haakon Haakonsens krav er endelig anerkjent. Historien skal kunne si at i Haakon den 7. tid er det bygget en bro over århundrenes mørke dal, mellom Norges fortid og dets fremtid, sa han høytidsstemt.
Rett nok fikk ikke norske selskaper fortrinn, og Spitsbergen ble demilitarisert sone. Alle land som ratifiserte traktaten, skulle fortsatt ha rett til å utnytte naturressursene på øygruppen.
«Spitsbergen til Norge». Forsiden på Aftenposten 21. februar 1920 kunne ikke vært tydeligere. Med et pennestrøk hadde Norge blitt 61 000 kvadratkilometer større.
Så fikk det heller være at Wedel Jarlsberg personlig hadde hatt større ambisjoner da han entusiastisk kastet seg inn i stormaktsspillet etter første verdenskrig.
Hadde det gått som Wedel Jarlsberg ønsket under fredskonferansen i Versailles, hadde Norge endt opp med mye trøbbel mange steder − og kanskje eksotiske innslag på Stortinget den dag i dag.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn