Englands mest forhatte par
Skrekk-paret fikk ingen barn sammen. Men de drepte fem
Hun ble kalt Englands ondeste kvinne. Han ble omtalt som lynende intelligent, men ravende gal. Sammen utførte paret de mest grusomme handlinger.
Myra Hindley ble født i 1942 og vokste opp i Crumpsall – en forstad til Manchester. Verdenskrigen hadde ført faren Bob som soldat til Nord-Afrika, og de første årene vokste Myra opp hos moren Nellie og mormoren.
Da faren vendte tilbake fra krigen og søsteren Maureen ble født, flyttet Myra inn hos mormoren rundt hjørnet. Faren skal regelmessig ha banket opp moren, og de tøffe oppvekstvilkårene i det slumaktige området gjorde Myra til en hard og gutteaktig jente.
I 1961 møtte hun ulykksalig nok den tre år eldre psykopaten Ian Brady. Han hadde på denne tiden allerede sonet fengselsstraff og var fascinert av nazismen og forvirrede tolkninger av filosofen Nietzsche.
Som 18-åring fant han interesse for Mein Kampf og bøker med sadistisk innhold.
Et vanskelig barn
Brady kom til verden ved en fødeklinikk i Rottenrow Street i Glasgow 2. januar 1938 som Ian Duncan Stewart.
Moren var en ugift servitrise ved navn Patricia Stewart som valgte å adoptere ham bort. Brady vokste opp hos en fosterfamilie i Glasgow-slummen Gorbals. Han var et vanskelig barn med voldsomme raserianfall. Han var flink på skolen, men viste psykopatiske trekk.
I en periode hadde han en forkjærlighet for tortur av dyr, og han begynte snart med innbrudd. Han endte opp i en ungdomsinstitusjon og senere i fengsel. Senere flyttet han sørover til Manchester og ble gjenforent med den biologiske moren, som da var blitt gift med en mann ved navn Patrick Brady.
Ian skal på denne tiden ha forsøkt å skikke seg, men det varte ikke lenge, og han kom snart i vansker på grunn av forskjellige lovbrudd.
Så traff han Myra Hindley.
Les også: Drapene på de to jentene var et mysterium. 27 år senere kom gjennombruddet
Felt av lillesøsteren
Myra Hindley falt pladask for Brady, og sammen utviklet de seg til å bli seriemordere og Englands mest forhatte par.
Brady og Hindleys forbrytelser fant sted i en periode da det var mye mediefokus på Nordvest-England. Anerkjente engelske New Wave-filmer ble i hovedsak innspilt i byer og landsbyer nordpå.
De skildret det tøffe livet i arbeiderklassen slik det kom til uttrykk i utsagnet «it’s grim up north».
Filmsjangeren ble omtalt som «kitchen sink realism» – oppvaskbenkrealisme.
I 1960 begynte kringkastingen av såpeoperaen Coronation Street, en serie som går den dag i dag. Med sine teglsteinsrekkehus, brosteinsbelagte gater og det sørgmodige musikalske hovedtemaet basert på «Lancashire Blues» av komponisten Eric Spear, vekkes assosiasjoner om Nordvest-England. Det var i dette England Brady og Hindley vokste opp.
De begikk sitt første drap i 1963, og i alt fem barn i alderen 10 til 17 år ble drept før paret ble arrestert i 1965.
Flere av dem ble seksuelt misbrukt. Siste offer var den 17 år gamle Edward Evans som paret møtte på en homsebar. Han ble med paret til deres hjem utenfor Stockport.
Av uvisse årsaker ringte de Myras svoger David Smith og ba ham komme til huset. Han ble vitne til at Evans ble angrepet med øks og kvalt med en ledning. 18 år gamle Smith fryktet for sitt eget liv, men kjæresten Maureen, Myras lillesøster, overtalte ham til å oppsøke politiet.
Les også: (+) Tobarnsmor og seriemorder: Lokket med sex
Hjerteskjærende opptak
Da Ian Brady og Myra Hindley ble arrestert, ble en av Englands mest grusomme drapssaker rullet opp. Det yngste offeret, Lesley Ann Downey, var bare 10 år gammel da hun ble drept. Hennes siste minutter i live hadde Brady tatt opp på bånd, og det ga et hjerteskjærende og rystende innblikk i menneskets avgrunn og evne til ondskap.
Det traumefremkallende opptaket av Lesley Ann som trygler om at paret skal la henne være, ble avspilt i retten. Innimellom kan man høre den iskalde røsten til Myra: «Hold kjeft eller så slår jeg», og Brady som truer med å rive av jentas nakke dersom hun ikke gjør som hun får beskjed om.
Paret erklærte seg uskyldige, men ble dømt for drapene på Edward Evans (17), Lesley Ann Downey (10) og John Kilbride (12).
Begge fikk livstidsdommer i saken som britisk presse omtalte som «The Moors Murderers» fordi ofrene ble begravd på de øde hedeområdene kjent som Saddleworth Moor, nordøst for Manchester. Moor er engelsk for hede.
I 1987 innrømmet Hindley og Brady også drapene på Pauline Reade (16), som var parets første offer, og Keith Bennett (12).
Hindley ble mer samarbeidsvillig med årene, og på 80-tallet bisto hun politiet med å finne hvor ofrene var gravd ned.
Alle er funnet unntatt liket av Bennett.
Døde i uvisse
Brady døde av lungesykdom i 2017, 79 år gammel, og nektet til det siste å oppgi hvor Bennett kunne være begravd. Han forsøkte lenge å bruke opplysningene som han satt på som et forhandlingskort, men kravene var umulige å innfri.
– Han (Brady) var gjennomgående vanskelig og stilte alltid umulige betingelser av typen; «gi meg en uke i frihet, så skal jeg fortelle hva som skjedde», sier Geoff Knupfer til den irske avisen The Journal.
Den tidligere kriminaletterforskeren i Manchester-politiet gjennomførte avhør av Brady og Hindley på 80-tallet.
– Han var meget intelligent, men ravende gal. Hun var også svært intelligent, men manipulerende.
Moren til Keith Bennett, Winnie Johnson, brukte hele sitt liv på å forsøke å finne levningene etter sønnen, og var selv ute på de øde Saddleworth-hedene for å grave etter gutten sin, ifølge BBC. Hun døde i uvisse i 2012.
Lokket med haik og omsorg
Seriemorderparet lokket med seg ofrene ved å tilby dem haik eller en eller annen form for omsorg. De oppførte seg først vennlig og innsmigrende, men tonen endret seg straks offeret var innenfor parets fire vegger.
Det vet Tommy Rhattigan. Han overlevde det sadistiske paret, og skrev i 2017 boken, «1963 – en brødskive med syltetøy».
Rhattigan vokste opp i fattigdom i en omreisende familie der foreldrene brukte pengene på brennevin i stedet for å skaffe mat til de 12 ungene. Rhattigan var syv år og ute på sine daglige tiggerrunder for å skaffe penger til mat da han ble oppsøkt av Hindley på en lekeplass.
– Hun kom bort til meg og spurte hvor gammel jeg var, hvorfor jeg lekte alene og om jeg var redd for mørket. Hun luktet parfyme og hårspray, og øynene og oppførselen hennes virket vennlig, har Rattighan fortalt Manchester Evening News.
– Hun spurte om jeg var sulten og om jeg ville være med henne hjem for en brødskive med syltetøy, så skulle hun følge meg hjem etterpå.
Les også: (+) Den mystiske Narvesen-posen utløste full krisealarm
Slapp unna med et nødskrik
Rhattigan ble med til parets hus i Gorton. Der dukket plutselig Brady opp. Hindley var fortsatt vennlig, og Rhattigan fikk en brødskive.
Han hørte plutselig høye stemmer fra kjøkkenet, og da Hindley kom ut i stuen igjen var stemningen snudd momentant.
– Jeg kjente forandringen på hele kroppen, og følte meg fysisk syk. Min eneste tanke var å komme meg vekk.
Rhattigan forsøkte å flykte gjennom vinduet, men ble oppdaget. Han kjente en hånd rundt foten som hadde hektet seg fast i gardinen, men han slet seg løs, kom seg ned på bakken og klatret over muren i bakgården. Han rakk å se Brady komme styrtende ut bakdøren før han svingte seg over muren og løp av alle krefter vekk.
– Jeg slapp unna med nød og neppe, sier Rhattigan.
– Hadde jeg ikke reagert som jeg gjorde, hadde jeg blitt offer nummer seks, sier han.
Døde i fengselet
Under rettssaken viste Myra Hindley liten eller ingen antydning til anger for de grusomme handlingene hun hadde vært med på.
Men på 80-tallet endret hun holdning. Hun endret også fremstillingen av forløpet til drapene, og forsøkte å fremstå som et offer for Brady som manipulerte henne til å begå de sadistiske handlingene.
Hun skrev en upublisert selvbiografi hvor hun erklærte at hun var blitt fullstendig dominert av kjæresten. Dette har Brady avvist i samtaler med doktor Alan Keightley som besøkte Brady i fengselet.
– Hun var like nådeløs som meg. Jeg måtte ikke overtale henne, faktisk var vi overraskende samkjørte, skal Brady ha uttalt. Hindleys kjølige egoisme forstyrret dessuten hennes endrede fortelling.
Myra Hindley døde i fengselet i 2002. Hun ble 60 år gammel. Ingen av de lokale begravelsesbyråene vil ta seg av levningene, og fengselstjenesten måtte 30 mil unna før de fant et begravelsesbyrå som var villig til å ta seg av liket av henne.
Ian Brady døde i fengselet i 2017, 79 år gammel.
Kilder: BBC, Manchester Evening News og The Telegraph
