På havets bunn med drapsmannen

Den livstidsdømte drapsmannen Peter Madsen har forsøkt å rømme fra Herstedvester Fængsel nær København 20. oktober.

Ifølge Ekstra Bladet har han truet seg ut fra fengselet med en pistollignende gjenstand. Han har også en bombelignende gjenstand festet til magen.

I september, 2020 kom nyheten om at Peter Madsen innrømmet å ha drept den svenske journalisten Kim Wall.

I et tv-program om drapet forteller Madsen om hvordan Kim Wall fikk en «landmine til å eksplodere». Hun trigget ham med sine spørsmål. Og så slo han henne ihjel, tilstår Madsen i første episode av programserien «De hemmelige optagelser med Peter Madsen». Det skriver Ekstrabladet.

– Det er min skyld at hun døde. Og det er min skyld, fordi jeg begikk forbrytelsen. Det er alt sammen min skyld, sier han i samtalen med journalist Kristian Linnemann, som til sammen har intervjuet ubåt-drapsmannen i 20 timer.

Alene på ubåt-tur

En kveld i august 2017 forlot ubåten Nautilus havnen i København med den danske oppfinneren Peter Madsen og den svenske journalisten Kim Wall (30) om bord. Få timer senere var Kim Wall mishandlet, død og partert.

Det var ikke første gang Madsen hadde med seg journalister som passasjerer i ubåtene sine. I 2008 var undertegnede med på ubåtferd med Madsen. Listen over merkelige farkoster jeg har vært med på tur som journalist er lang, men akkurat denne turen anså jeg som ikke spesielt trygg. Årsaken var ikke at jeg opplevde Peter Madsen som farlig, men snarere litt sprø og grenseløs.

Ingen regelverk

Kraka var forgjengeren til Nautilus, og i likhet med den aller første, Freya, fullstendig hjemmelaget uten noen form for offentlig godkjenning.

Ubåten minnet mest om en rusten likkiste der den duvet i vannskorpen i Københavns havnebasseng.

– Det aller beste med å bygge ubåter er at så lenge de er under 24 meter lange, finnes det overhodet ikke noe regelverk å ta hensyn til, sa Peter mens han boret oppfinnerblikket i meg.

Da vi kastet loss og klatret ned den trange ubåtluken, kjente jeg på klaustrofobien. Ubåten hadde ikke snorkel til å skifte ut den innvendige luften underveis. Når luken var stengt, måtte vi puste den samme luften så lenge den rakk.

Det siste Madsen hadde gjort før vi forlot kaia, var å gi beskjed til brannvesenet om at de måtte begynne å lete etter oss hvis vi ikke var tilbake etter to timer.

Hadde jeg visst hva som skulle skje med en svensk journalistkollega ni år senere, hadde jeg blitt på land.

Dødsforakt

Inntrykket Peter Madsen ga var å være oppfinner på sin hals. Én som opererte helt uten sikkerhetsnett som en slags vitenskapelig ekstremsportutøver. Han var faktisk stolt over aldri å ha avlagt en eksamen i noe som helst. Det han trengte å vite for å konstruere ekstreme maskiner, hadde han lest seg til på egen hånd.

Samtidig ble han beskrevet som en einstøing som endte opp i dyp konflikt med de andre medlemmene av både ubåtforeningen og romfartsforeningen han var med på å starte.

Oppfinneren beskrev en oppvekst preget av en glødende interesse for fysikk og risikable eksperimenter med å få hydrogenballonger til å eksplodere og å fremstille farlig rakettbrensel.

– Foreldrene mine var nok innimellom redde for at jeg skulle komme hjem i en likpose, fortalte han.

Da jeg møtte ham, var han nylig gått i gang med å konstruere en rakett som skulle skyte ham opp i verdensrommet for å bli Danmarks første astronaut. Før å gjøre raketten så smal og billig som mulig, gikk de opprinnelige planene ut på at han skulle stå oppreist i nesen på den trange raketten under oppskytingen. Hvordan kroppen skulle tåle påkjenningene og komme seg velberget ned, var han mindre opptatt av. I det hele tatt virket han som en fyr full av dødsforakt.

Undervannshybel

Men først skulle ubåten Nautilus testes ut på dypet. Det skulle skje senere på sommeren. I mellomtiden hadde han gjort om ubåten til hybel. Her bodde han i sin egen verden flere meter under vannflaten i Teglverkshavnen, med utsikt til sjøbunnen og nysgjerrige fisk gjennom vinduene av pleksiglass. Her hadde han innrettet seg med køyer, bysse, dusj og kontorplass.

Nautilus regnes som verdens største hjemmelagde ubåt. Den er nesten halvparten så stor som den norske Kobben-klasse-ubåten. Ubåten har plass til åtte passasjerer, og kan også dykke helt ned til 100 meters dyp.

På dette tidspunktet hadde han vært gjennom over 500 dykk med Kraka og Freya. Ubåtkonstruksjonene hans var bygget av metallplater og brukte deler. Siden teamet ikke engang disponerte bil i begynnelsen, ble flere av delene fraktet på sykkel fra forskjellige skraphandlere rundt omkring.

Traff bunnen

Kraka, som i dag er satt på land som en del av utstillingen til Danmarks Tekniske Museum i Helsingør, var inspirert av filmen Das Boot og var en miniatyrkopi av de fryktede tyske ubåtene fra den andre verdenskrigen. Foruten ubåtskipper Madsen, hadde den plass til én passasjer. For meg opplevdes den som et 12 meter langt stålrør med bare én meters bredde. Alt var vel og bra mens vi tøffet rundt i havnen i overflatestilling med åpen luke.

Så skrudde Ubåtmadsen av dieselmotoren. Med sakte fart på elektromotoren, skalket han luken og dermed var det ingen vei tilbake. Gjennom pleksiglassvinduene ved passasjersetet, var det fascinerende å se vannet stige til vi nådde periskopdybde. Fortsatt var det mulig å se folk på land som stimlet sammen og pekte mot det merkelige synet av et ubåtperiskop i havnebassenget.

Ved styreposisjonen rett bak meg, så det ut som en rørlegger hadde vært i arbeid. Røde stoppekraner styrte lufttilførselen til ballasttankene for å stige. Nå åpnet Madsen lufteventilene på toppen av tankene enda mer slik at vannet strømmet inn. I løpet av et halvt minutt forlot vi overflaten og sank rolig nedover.

Lyden av boblende vann forsvant raskt samtidig som lyset på utsiden fikk et stadig mørkere grønnskjær. Om bord i ubåten var det blitt helt stille, bortsett fra stemmen til Ubåt-Madsen. Mens han fulgte med på periskopet, ba han meg om å rope ut avstanden til bunnen på ekkoloddet. Nennsomt justerte han synkehastigheten helt til vi traff gjørmebunnen med et mykt dunk på syv meters dyp.

Ikke rasjonell

Så snart man har konstatert at det ikke lekker inn vann noen steder, gir det en merkelig ro å sitte i en stålkiste på bunnen av Københavns havnebasseng.

– Det eneste som betyr noe her nede er fysikkens lover for hvordan et legeme oppfører seg i vannet. Uten respekt for Newton og Arkimedes kommer man ikke tilbake til overflaten, proklamerer Madsen.

Det begynner å bli varmt og fuktig i den dårlige luften nede i ubåten som er konstruert for å tåle 40 meters dyp.

Madsen ser at jeg svetter

– Menneskets frykt er ikke rasjonell. Av en eller annen grunn er folk mye reddere for å dø i en ubåt enn i en bil, filosoferer han.

– Med mindre vi blir spist av en kjempeblekksprut, så skal det nok gå bra, fleiper han når han ser usikkerheten min.

Det er ni år før den skjebnesvangre turen med Kim Wall.

Hva som ble sagt nede i ubåten mellom Wall og Madsen vil aldri bli kjent. Kanskje fikk hun samme orientering som meg – om fysikk, frykt og filosofien hans. Det man vet med sikkerhet er at Wall ble mishandlet og kvalt før hun ble partert og dumpet i Køge Bugt sør for København. De siste meldingene hun sendte rett etter hverandre til kjæresten var Im still alive btw, But going down now!, I love you!!! og He brought coffe and cookies tho.

Dømt for drap og likskjending

Halvannen uke etter at hun ble meldt savnet, ble torsoen av Wall funnet på Amager strand ved København.

25. april 2018, ble Madsen dømt til livstid i fengsel for drap, seksuell mishandling og likskjending.

Under rettssaken nektet han straffskyld og sto fast på at det hele var en ulykke, men han tilsto å ha partert liket.

To år senere kom tilståelsen frem i dokumentaren «De hemmelige optagelser» fra Discovery Networks.

– Det er min skyld, hun døde. Og det er min skyld, fordi jeg begikk forbrytelsen. Alt sammen er min skyld, sa Madsen i en telefonsamtale med den danske journalisten Kristian Linnemann.

Overtar roret

Kim Walls siste meldinger fra den fatale ubåtturen med Peter Madsen har fått meg til å tenke på en ting jeg festet meg ved nede i ubåten: Madsen insisterte på at all kommunikasjon skulle foregå på engelsk.

Nede på sjøbunnen spurte Madsen meg om vi skulle bytte plass. Først måtte jeg klatre opp i tårnet mens han ålet seg bakover. Så var det min tur å ake meg fremover i den trange stålsylinderen, frem til styreposisjonen.

Som en tålmodig instruktør forklarte han hvordan jeg skulle bruke de røde stoppekranene på babord side til å varsomt slippe trykkluft inn i ballasttankene. Snart steg vi sakte opp fra bunnen, vektløse som et luftskip til vi brøt overflaten med baugen først. Med nøytral oppdrift brukte vi høyderorene til å dykke ned og opp som en delfin i vannskorpen.

Smaken av frisk luft var helt spesiell da vi var ferdige. En ubåttur med Peter Madsen var et meget spesielt minne. Ikke minst når man er stand til å fortelle om det etterpå.