UBÅTKRIGEN I ATLANTERHAVET
«Operasjon Paukeslag» skulle knuse de alliertes motstand til havs
1942 var en lykkelig tid for tyske ubåtkapteiner og en grusom tid for allierte sjømenn.
Sikten må ha vært lik null og skipet til kaptein Alf P. Andersen, «M/T Nyholt», må ha både ristet og rugget fælt der det slet seg frem i konvoi på vei fra Reykjavik til New York.
Mannskapet så nok frem til landligg i metropolen New York. En trygg havn i en verden i krig – og en mulighet til å slå seg løs på byen og kanskje flørte og danse med damene.
Men akkurat nå var nok både kaptein og mannskap mest opptatt av å klamre seg til konvoien. De var nok ikke spesielt lystne på å seile som «straggler».
Alene.
Uten eskorte.
Operasjon Paukeslag
«Operation Paukensclag» eller «den andre lykkelige tiden» kalles perioden fra januar til juli/august 1942.
Tyske ubåtkommandanter kalte det også for «The American Shooting Season».
LES OGSÅ: Livet som sjømann på land var livsfarlig
Angrep på trygg grunn
«Operasjon paukeslag» var Hitlers plan for å knuse allierte transport- og krigsskip i Nord-Atlanteren og i Nordsjøen.
Navnet er kanskje hentet fra «Paukeslagsymfonien» til Joseph Hayden, der paukene smeller til for full styrke midt i en stille voggevise.
På samme måte skulle ubåtene overraske allierte skip i farvann der de trodde de var trygge.
Pearl Harbor
7. desember 1941 angrep Japan overraskende amerikanerne midt i deres antatt trygge havn i Stillehavet. Pearl Harbor ble det som førte USA inn på alliertes side i krigen mot aksemaktene; Tyskland, Italia og Japan.
LES OGSÅ: 7 ting som kunne snudd andre verdenskrig på hodet
Fire dager senere, 11. desember 1941, erklærte Adolf Hitler og Benito Mussolini USA krig.
Dagen etter beordret Hitler ubåtkommandør, viseadmiral Karl Dönitz, til å angripe USA.
Problematisk rekkevidde
Problemet til Dönitz er at Type VII-ubåtene han hersker over ikke har den rekkevidden som skal til for å nå kysten av USA.
Den større typen ubåter (Type IX) var kapable til å nå det amerikanske kontinentet, men kun fem av disse ubåtene var i teknisk god nok stand til å gjennomføre overfarten.
18. desember 1941 forlot disse fem ubåtene havnen i Lorient i Frankrike med kurs vestover.
Ubåtene var lastet til randen med mat, drivstoff, våpen og utstyr. Kapteinene hadde fått med en operasjonsordre som ikke skulle åpnes før de passerte 20 grader vest.
Signalet i Biscayabukta
De tyske ubåtene ga rutinemessig et signal i det de forlot Biscayabukta, noe den britiske etterretningen plukket opp.
På den måten klarte de til en viss grad å følge ubåtenes ferd over Atlanteren – og gi en tidlig varsling til sine amerikanske allierte.
Dessverre var beredskapen til den amerikanske marinen ikke helt på topp. Rear-Admiral (kontreadmiral) Adolphus Andrews, som hadde ansvaret for å beskytte området fra Maine i sør til Nord-Carolina i nord, hadde i praksis få moderne hjelpemidler.
Gammelt materiell
Foruten fire kuttere, hadde Andrews tre ombygde lystbåter, tre utrangerte patruljebåter fra 1919 og to gunboats fra 1905. Andrews hadde også 100 fly, men rekkevidden på disse var kort, og mannskapet var hverken trent eller utstyrt for å drive ubåtjakt.
Norness i sikte
Tidlig på morgenen 14. januar 1941 får den tyske ubåten U-123 den norske oljetankeren Norness i sikte.
Den 9500 tonn svære tankbåten blir senket så nær den amerikanske kyststripen at man kan se lysene på restaurantene og utestedene på stranden inne på det amerikanske fastlandet.
LES OGSÅ: Ti ting du ikke ante om andre verdenskrig
De neste ukene og månedene forsyner tyske ubåter seg grovt av den allierte tonnasjen. I den første bølgen senket de fem tyske ubåtene hele 23 skip med en samlet tonnasje på over 104.000 tonn.
Ubåtsjefen Dönitz var storfornøyd.
I andre bølge (Operation Neuland) sendte han sågar ut de minste ubåtene.
De var lastet til randen med proviant og drivstoff. Det sies til og med at enkelte av vanntankene ble brukt til diesel.
Båtene klarte den lange overfarten ved å gå for sakte fart og kun bruke én motor – alt for å spare drivstoff. På den måten sneglet de tyske ubåtene seg over Atlanterhavet.
I løpet av våren og sommeren 1941 senket tyske ubåter over 120 allierte skip.
Livet som sjømann var knallhardt og mange nordmenn måtte bøte med livet.
Mister konvoien
Hvorvidt «M/T Nyholt» ble en «straggler», en som hang etter konvoien, eller det kun var uværet som brakte skipet til kaptein Alf P. Andersen bort fra konvoien vites ikke, men kaptein Andersen ønsket nok at uværet skulle fortsette noen dager til.
Uvær er nemlig dårlig «jaktvær» for de tyske ubåtene, som Andersen og resten av mannskapet godt vet kan lure like under overflaten.
17. januar klarner været opp. «M/T Nyholt» befinner seg cirka 180 nautiske mil sør for Cape Race, da den tyske ubåten U-87 får inn et torpedotreff. Tre av tankene blir truffet, men skipet til kaptein Andersen holder seg flytende.
Hjelp fra England og Canada
I løpet av de første månedene i 1941, får USA hjelp av England, som sender flere fartøyer for å beskytte østkysten av USA. I tillegg tar Canada og England over noe av beskyttelsen av konvoiene, som også velger mer nordlige ruter. I sum gjør dette at de allierte tapene går ned.
Samtidig lykkes de allierte i å senke en rekke tyske ubåter.
Angriper ubåten
I Nord-Atlanteren kjemper kaptein Andersen og mannskapet sin egen krig – på liv og død.
Kapteinen beordrer skipet til å gå i sikk-sakk-kurs for å unngå å bli truffet av flere torpedoer. Dette var en vellykket strategi, for de fire neste torpedoene bommet på målet.
Ubåten må nå lade om. Den anledningen benytter kaptein Andersen seg av.
Han snur skipet og tar opp jakten på U-87. Nede i ubåten vet kapteinen at om et skip på nesten 10.000 tonn treffer dem, så er det slutt.
LES OGSÅ: Håndtrykket som endte 2. verdenskrig
Skipene sirkler rundt hverandre i nesten tre timer, før ubåten klarer å lade og avfyre en av aktertorpedoene, som får inn nok et treff på «M/T Nyholt». Skipet til kaptein Andersen synker fortsatt ikke, og når den siste torpedoen fra U-87 bommer, må ubåten forsøke å senke skipet ved hjelp av kanonild.
Det tyske ubåtmannskapet fyrer av 120 granater mot båten før «M/S Nyholt» går ned. 20 mann omkommer, inkludert kapteinen, mens 21 av mannskapet klarer å redde livet.
Den eventuelle gleden den tyske ubåtkaptein Joachim Berger følte over seieren, skal uansett bli relativ kortvarig.
4. mars 1943 blir ubåten han fører, sammen med et mannskap på 49, senket av den canadiske korvetten «HMCS Shediac» og den kanadiske destroyeren «HMCS St. Croix.
Den siste offensiven
For Hitler ble «Operation Paukenschlag» den siste store offensiven til sjøs under andre verdenskrig.
Konvoisystemet viste seg å være effektivt, der blant annet hurtiggående konvoier sørge for nok drivstoff til at RAF kunne slåss i luften i «The Battle of Britain». Et slag britene og de allierte vant – og var starten på slutten for Nazi-Tyskland.
PS! I Jon Michelets fantastiske bokserie om krigsseilerne, «En sjøens helt» omtales også «Operasjon Paukeslag» levende i bok tre, «Gullgutten».
Kilder/flere detaljer:
https://milforum.net/showthread.php/58152-ANDRE-VERDENSKRIG-70-%C3%85R-ETTER/page25
http://minnehallen.no/skip_2/nyholt-mt
https://en.wikipedia.org/wiki/Second_Happy_Time
https://uboat.net/allies/merchants/ships/1262.html
https://uboat.net/allies/merchants/ships/1262.html
https://uboat.net/men/commanders/74.html
http://prosjektsider.hsh.no/krigsseiler/files/2015/12/Operation-Paukenschlag.pdf
https://skipshistorie.net/
Denne saken ble første gang publisert 25/12 2019, og sist oppdatert 25/12 2019.
