Her besøker den nye forsvarssjefen norske styrker i Irak

Det er bekmørkt og natt i den irakiske Anbar-­provinsen. Inne i kjøretøyet er det trangt og varmt. Selv om det bare er noen få plussgrader i luften, er pansring, skuddsikre vinduer, mye elektronikk i kupeen og fem norske soldater med våpen, skuddsikker vest, hjelm og høy puls med på å holde temperaturen høy i «Dingoen».

Det er natt til onsdag 8. januar 2020. Gjennom vinduene i de pansrede kjøretøy kan de norske soldatene som er stasjonert i Irak kikke inn mot leiren Camp Midgard ved Ain al-Asad Air Base. Soldatene er fraktet bort fra fly­stripen og området de ellers er stasjonert i. De er i alarmberedskap, og har inntatt såkalt sikringsposisjon utenfor leiren. Hvorfor? Iran er ute etter hevn etter at en amerikansk MQ-9 Reaper-­drone lastet med Hellfire-­missiler tok livet av den iranske generalen Qasem Soleimani 3. jan­uar.

Se video: Mener dette er angrepet mot de norske soldatene

Stemningen inne i Dingo-kjøretøyene er både spent og nervøs. Det de har ventet på inntreffer knapt førti minutter over midnatt norsk tid. Lokalt er klokken litt over halv tre på natten. Brått blir nattemørket flerret opp av skarpe lysglimt da det første iranske missilet treffer en av taksebanene ved flybasen. Ved å telle sekundene regner nordmennene kjapt ut hvor langt unna de er fra nedslaget. De kan kjenne trykkbølgene fra nedslagene.

– Det var surrealistisk å se at rakettene slo ned i et område som vi nettopp hadde oppholdt oss i, uttalte oberstløytnant Einar Aarbogh til NRK i etterkant av angrepene.

Utkikk etter missiler

Vi rykker tilbake til desember 2019. Vi Menn skal på besøk til Ain al-Asad-basen i Irak der Norge har 70 soldater, spesialister og offiserer som tjenestegjør i Norwegian Task Unit 5 (NORTU 5). Nordmennene er en del av den allierte Operation Inherent Resolve. USA er største bidragsyter med sin Task Force Jazeera som ledes av oberstløytnant Tim Garland.

I Amman stiger vi om bord i et C130J Hercules tilhørende det norske luftforsvaret. En stråle fra en lommelykt blinker gjennom den nesten tomme, men bråkete flykabinen. Signalet betyr at vi skal kle på oss skuddsikre vester og ta på oss hjelm. Vi befinner oss i irakisk luftrom. Under landing er et lastefly som C130 Hercules særlig sårbart for bakke til luft-missiler eller grovkalibret skyts som mitraljøser eller maskinkanoner montert på mobile enheter.

Nå er trusselen i området vi skal inn i vurdert så høy at flyets dører midlertidig er belagt med pansring. I hvert av de to bakre dørvinduene sitter en flymekaniker eller loadmaster med en rød fjernkontroll i hånden. De holder utkikk, og ser intenst etter tegn til varmesøkende bakke til-luft-missiler. Dersom de oppdager missiler, skal de presse tommelen mot den hvite bryteren på fjernkontrollen og transportflyet skyter ut såkalte flares, glovarme fosforgranater som skal lede et varmesøkende missil bort fra flyet.

Ørkenterreng

På denne turen inn til Ain al-Asad-basen, er flyet omtrent tomt for mennesker. Det er mest forsyninger. Mat, drikke, medisin, treningsutstyr og elektronikk. Deler av mannskapet om bord gjør noen ekstra forberedelser før landing. De kler rolig på seg fullt kamputstyr og klargjør angrepsrifla. Straks flyet stopper opp på taksebanen eller lasterampen, løper de ut og danner flyets nærforsvar.

Ain al-Asad-flybasen ligger i Anbar-provinsen i Vest-Irak, cirka 230 kilometer vest for Bagdad. Når du kommer inn for landing på én av de fire kilometer lange rullebanene, ser du et karrig land, sand og kupert ørkenterreng så langt øyet rekker. I horisonten er det disig og grått fra varmen som stiger opp. Under deg er det tørt og støvete. I de varmeste periodene kan temperaturen overstige 50 varmegrader.

Det som for omverdenen kanskje virket som nok en landing med et grått og kjedelig militærlastefly, var for flere hjemme i Norge mer nervepirrende enn normalt. Det skyldes hendelsene 3. desember 2019:

Angrepet med raketter

Tidlig denne desember- ettermiddagen gikk alarme. Ain al-Asad-basen ble angrepet med Katjusja-raketter. Nordmennene på basen måtte søke dekning i tilfluktsrom eller forskanse seg i de pansrede Dingo-ene til angrepet var over. Rundt dem slo rakettene ned, men ingen personer ble drept eller såret.

Må ha livvakt

Klokken nærmer seg 13 lokal tid den 18. desember 2019 da Hercules-en kommer i lav høyde inn over et terreng der IS-styrker, iranske militsgrupper og flere andre militante grupperinger oppholder seg.

Flyet har noen svært sentrale personer i det norske forsvaret i om bord. Et varmesøkende ISIL-missil, en uoppmerksom pilot eller observatør som ikke får sendt av gårde avledningsgranatene i tide, og den norske Hæren kan umiddelbart vært uten ledelse.

I setebenken laget av nylonstropper sitter sjefen for den norske Hæren, generalmajor Eirik Johan Kristoffersen. Nærmest ham delvis ligger brigader Lars Sivert Lervik, sjef for Brigade Nord. Han er dypt konsentrert om en bok om andre verdenskrig. Til høyre sitter sjefssersjant for Hæren og hærsjefens høyre hånd, sersjantmajor Rune Wenneberg. Han lytter til musikk.

Vel nede på bakken fotfølges general­major Kristoffersen av to liv­vakter fra Militær livvakt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

– Det er veldig uvant for meg. Jeg har aldri reist med livvakt tidligere, sier Kristoffersen.

– Samtidig er det et av oppdragene de har, og de gjør det på en veldig profesjonell måte. Vi hadde en god prat før avreise om forventninger, og de har absolutt tilpasset oppdraget til den personen de skal passe på. Det er bestemt at når styrkesjefer reiser på oppdrag til slike steder, skal militær livvakt være med.

Kostbart fly

Han er ikke bekymret for sin egen sikkerhet.

– Ingen av oss uunnværlige. Skulle noe skje meg, står det veldig mange flinke offiserer klar til å overta som sjef Hæren, sier Kristoffersen.

Den første som møter hærsjefen på bakken inne på luftforsvarsbasen i den irakiske ødemarken, er oberstløytnant Einar Aarbogh, tidligere sjef for panserbataljonen i Brigade Nord, nå sjef for den norske styrken i Irak.

Hercules-en returnerer til Jordan. Et C130J er et for kostbart fly til at det skal få stå igjen på en rullebane i Irak og friste noen.

Camp Midgard

Sola står høyt på en knallblå himmel da kjøretøykolonnen ruller vekk fra flystripen. Det er merkelig stille inne i bilene. Det skyldes at Toyota-ene har ekstra pansring og i tillegg har tykke skuddsikre glass. De ble spesialbestilt da Norge tok på seg oppdraget i Irak. Et oppdrag som går ut på å lære opp den store irakiske 7. divisjon med hærsoldater som er stasjonert ved Ain al-Asad Air Base. Det irakiske forsvaret skal settes i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og håndheve utfordringer fra terrororganisasjoner som IS.

Inne i Camp Midgard sløses det ikke med hærsjefens tid. Situasjonen i området og de storpolitiske spenningene gjør at den åpne briefen går raskt unna.

Deretter skal generalen inn i en del av leiren som kalles Sensitve Compartment Information Facility, forkortet til SCIF-en. Der sitter blant annet etterretningsfolkene med sitt avlyttingsutstyr. SCIF-en er strengt hemmelig. Vi Menn blir henvist til en trebenk vi normalt forbinder med norsk turterreng.

Hindre økt migrasjon

Einar Aarbogh byr på flaskevann og forteller hvorfor det er viktig og riktig av Norge å delta i fellesoperasjonen i Irak.

– Vi er her for det første som et verktøy for politikerne, forteller Aarbogh. Han trekker frem tre gode grunner til at politikerne benytter seg av Forsvaret som et verktøy i utenrikspolitikken.

– Norge har styrker i Irak for å unngå at terrorisme kommer til Europa og Norge. Vi skal også bidra til å hindre at det blir en økt migrasjon fra området, og ikke minst skal vi vise at Norge er en god koalisjonspartner, sier han.

Det er mentalt krevende å være soldat i tjeneste for Norge i utlandet. Man er på jobb 24 timer i døgnet.

– Vi driver det som kalles “assist and advice”. Vi kartlegger de irakiske soldatenes kapasitet, og sørger for at det blir drevet undervisning og trening av irakerne. Vi er her på deres premisser, men målet er at irakerne blir så trenet at de på sikt kan håndheve sikkerheten i regionen selv, sier Aarbogh.

Når det ikke bedrives opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker, er hverdagen til de norske soldatene preget av egentrening, vedlikehold og forefallende arbeid.

Hjem til jul

I de knusktørre omgivelsene cirka 200 kilometer fra grensen til Syria, er det lite som minner om at julaften bare er noen dager unna. Rundt i uteområdet mellom norske container-kontorer i den irakiske ørkenen, er det hektisk aktivitet. Stemningen er spent. Ikke på grunn av en overhengende fare for å måtte søke dekning, men fordi det kun er snakk om timer til hele den norske kontingenten minus fire personer skal hjem på julepermisjon.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Morgenen etter står hele den norske kontingenten på en lang rekke langs en taksebane inne på det enorme baseområdet. Noen hundre meter unna står et fly drapert og dekorert på samme måte som det amerikanske presidentflyet Air Force One, bare at det er mye mindre. Den amerikanske hærens stabssjef er på VIP-besøk ved basen. Et stykke lenger ned, står en helt umerket hvit Gulfstream-jet. Det har motorene i gang. En svart SUV kjører opp mot flyet, og ut hopper en liten forsamling menn som løper rett om bord og flyet forsvinner. Omtrent samtidig kommer en lydløs MQ-9 Reaper-drone inn for landing på rullebanen fremfor nordmennene.

Mer spent situasjon

Andre nyttårsdag i år var julepermen over for de norske soldatene. Da koffertene ble pakket, penset sikkert mang en samtale inn på den spente situasjonen som hadde oppstått i Irak etter at militante demonstranter stormet den amerikanske ambassaden i Bagdad. Det nordmennene som straks skulle sette seg på flyet tilbake til Irak ikke visste, var at en MQ-9 Reaper-drone lastet med Hellfire-missiler var i lufta over Bagdad med et klart mål: Ta livet av den mektige iranske generalen Qasem Soleimani, øverstkommanderende for Revolusjons­gardens elitestyrke, Quds. Med sine sensorer greide den avanserte dronen å låse siktet på målet.

Videostrømmen bekreftet at det var den iranske generalen som satte seg inn i ett av kjøretøyene som ventet utenfor flyplassen i Bagdad. I ti minutter fulgte dronemannskapet på bakken, et eller annet sted i Kuwait eller Irak, med på Soleimanis bevegelser. Missilene ble avfyrt, generalen ble drept og situasjonen mellom Iran og USA og deres allierte gikk fra spent til høyspent.

For de 70 nordmennene i Irak ble en allerede risikofylt tjen­este straks litt farligere. Og utsiktene til hvor lenge de skulle bli i Irak langt mer usikker.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 5 2020

Norske styrker i Irak

* Norge har rundt 70 soldater i Irak, der de siden 2015 har deltatt i den USA-ledede koalisjonen mot IS.

* De norske soldatene er i landet på invitasjon fra irakiske myndigheter og er del av en kjernegruppe på 20 land i koalisjonen.

* Det norske styrkebidraget var til å begynne med stasjonert i Arbil i Nord-Irak, men ble i 2017 flyttet til Ain al-Asad-flybasen i Anbar-provinsen i Vest-Irak, rundt 200 kilometer fra grensen til Syria.

* Det norske bidraget har som oppgave å gi råd og trene irakiske sikkerhetsstyrker.

* USA har rundt 5200 soldater i Irak, men den irakiske nasjonalforsamlingen har vedtatt at koalisjonens styrker må forlate Irak.

* Bakgrunnen for vedtaket var USAs likvidasjon av den iranske generalen Qasem Soleimani i Bagdad, 3. januar.

* Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) opplyste søndag 5. januar at Norge nå skal drøfte med irakiske myndigheter hvilken betydning vedtaket vil få for det norske styrkebidraget.

Kilde: NTB