HÅNDGRANATENS FAR
Norges glemte oppfinnerkonge: Solgte håndgranater til paven
Han er den moderne håndgranatens far, han ble styrtrik av 1. verdenskrig – og han klarte å selge granater til paven. Så hvorfor er det ingen som i dag kjenner den bemerkelsesverdige historien om bondegutten Nils Waltersen Aasen fra Rissa?
[Første gang publisert på SIDE3.no 31/8-2014]
En dag i november 1911 fløy noen djerve, italienske piloter i spinkle maskiner over osmanske stillinger ved en oase i ørkenen utenfor Tripoli i dagens Libya. De passet på å kaste noen håndgranater mot fienden, derfor regnes det som tidenes første bombeflytokt.
LES OGSÅ: (+) Monsterbunkeren som skjulte Hitlers monstervåpen
De overraskede tyrkerne ante neppe, i den grad de rakk å ane noe som helst, at håndgranatene de fikk i hodet, var laget av en nordmann:
Oppfinneren Nils Waltersen Aasen (1878–1925), som var født på Ytteråsen i Rissa på Fosenhalvøya, som fant opp den moderne håndgranaten, og som nesten sprengte seg sjøl i lufta en rekke ganger.
Oppfinneren som leverte 16,5 millioner granater til de franske skyttergravene under 1. verdenskrig. Som hadde slott i Paris og palass i Nice, men som døde blakk.
Oppfinneren bak 250 patenter, og som i amerikanske aviser ble omtalt som «den norske Edison».
Oppfinneren som likevel «ingen» har hørt om.
Store Norske Leksikon på 15 tjukke bind vier ham sju linjer. (En veterinær som heter Aaser er neste oppslagsord, han har fått åtte).
Jakten på en trønder
Den mest omfattende fortellingen om Aasens liv finner vi i årboka til Fosen Historielag fra 1977. Beretningen om «en rissværing med futt» er skrevet av hans sambygding Audun Dybdahl.
– Ja, den husker jeg, sier Dybdahl i dag.
– Er det noen andre som gjør det, tror du?
– Jeg tror ikke den oppvoksende slekt har noe særlig rede på ham, nei. Det har nok sammenheng med at han dro bort fra bygda. 90-åringene kan ha peiling, sier Dybdahl.
LES OGSÅ: Bernhard Madoff: Tidenes største svindler - bløffmaker med blod på hendene
Hvis man vet hvor man skal lete, går det også an å finne en opplysende artikkel i Teknisk Ukeblad fra 1926. Den ble skrevet av Aasens gode venn, ingeniøren og forfatteren Georg Brochmann, etter oppfinnerens død året før.
Felles for begge disse kildene er at hans sivile status bare blir nevnt i en bisetning eller to, det opplyses om at Aasen etterlot seg en dansk kone og et lite barn. Men en tredje større artikkel, i Adresseavisa fra 1980, forteller om to døtre fra et tidligere ekteskap.
Vi Menns teori: Det burde med andre ord finnes etterkommere der ute, noen med en helt spesiell familiehistorie.
Her er resultatet av vår jakt på Granat-Aasen, våre forsøk på å følge nesten utviskede fotspor.
Vi starter i Trøndelag.
Bygdas nest største sønn
Det står ingen statue av Nils Waltersen Aasen foran rådhuset i Rissa. Det er ikke han som er bygdas største sønn. Det er forfatteren Johan Bojer, som har fått både monument og utstilling.
Men Aasen er ikke å se noe sted. Han er like glemt i hjembygda som i resten av landet.
Nesten.
– Hvis du spør folk her, er det nok ingen som har hørt om ham, Bortsett fra de aller eldste – og familien min, sier Tormod Berg.
Han er barnebarn av Nils Waltersen Aasens søster Gunnhild, og det nærmeste man finner en slektning av den gamle oppfinneren i Rissa i dag.
– Det var den andre søsteren hans, Ellen, som sto ham nærmest. Hun bodde i alle år i overetasjen på Midtsund, gården som Nils kjøpte til slekta etter suksessen i utlandet. Hun ble boende der også etter at gården ble solgt videre. Ellen bevarte brev og samlet avisutklipp, og skrev også egne nedtegnelser om brorens liv, sier Berg.
I dag er det han som sitter med samlingen til Ellen Aasen, som døde ugift og barnløs i 1980.
– Jeg har vel ikke helt visst hva jeg skal bruke det til, sier Tormod Berg og legger papirbunkene ut på bordet foran oss.
– Jeg husker at storebroren min skrev stil om denne berømte slektningen en gang, og jeg husker Ellens fortellinger. Det er spennende at dere vil få ham fram i lyset.
I samlingen hennes finner vi bekreftelsen på at broren var gift to ganger. Ellen holdt nemlig kontakten med begge slektsgrenene, som lenge var uvitende om hverandre.
– Ellen organiserte slektstreff her i Rissa, der døtrene hans fra begge ekteskapene endelig møttes, sier Tormod Berg. Han hjelper oss videre i letingen:
– Det var Tove fra Danmark og Hjørdis og Inger fra Oslo. Jeg mener å huske at den ene av dem var gift med en av Ruud-gutta fra Kongsberg. Skihopperne, altså.
– Det stemmer det, det var Øivind – han som ikke hoppet, ler Ann-Mari Ruud (71), datteren til Inger Aasen og niesen til Birger, Sigmund og Asbjørn Ruud.
Men denne gangen får skihopping være skihopping. Nå er det bestefarens historie vi er nysgjerrige på. Det er hun også.
– Det er så mye jeg lurer på. Jeg vet bare det lille jeg har lest om «granatmannen» andre steder og det lille mormor fortalte, sier Ann-Mari Ruud.
– Tenk, det ble sagt at han var Norges rikeste mann!
Ut i verden
Men det startet i fattigdom. Nils Waltersen Aasen kom til verden på gården Ytteråsen i Rissa i 1878.
Ifølge søsterens erindringer var han snill og hjelpsom – en beskrivelse som passer godt inn i bildet som vennen Brochmann mange år senere tegnet av hans «grenseløse hjertelag».
Interessen for alt som sa pang skal ha kommet tidlig, Ellen beskriver hvordan Nils som sju-åtteåring teljet små trekanoner. Foreldrene Walter og Anne skjønte trolig tidlig at det ikke var noen fremtidig bonde eller fisker de hadde fått.
LES OGSÅ: Bilkirkegården som forbløffer en hel verden
En større verden enn Rissa lokket. Militæret ble Aasens vei ut. I Kystartilleriets historiebøker oppsummeres karrieren kort og greit.
Eksamen fra mine- og signallinjen ved Festningsartilleriets under-offisersskole på Oscarsborg 1903. Fastlønt sersjant ved mine- og signalkompaniet samme år. Avskjed etter søknad 1. oktober 1911.
Heldigvis vet vi mer enn som så om tiden i Drøbak.
– Det var der mormor, Anna, og morfar møttes. Hun var bare 17 år da de giftet seg i 1903, han var åtte år eldre, sier Ann-Mari Ruud (71).
Vi vet også hva han var beskjeftiget med utenom kurtiseringen.
– Han kastet seg med patriotisk begeistring over studiet av sprengteknikk, skriver Brochmann, som fastslår at det passet Aasens «energi og klebrige hukommelse» godt.
Patriotismen det vises til har utvilsomt med de urolige unionsoppløsningstidene å gjøre – og det må antas at Aasen hadde til hensikt å kaste håndgranatene sine mot svenskene hvis det ble nødvendig.
Krigens kjøpmann
Håndgranaten var ingen ny oppfinnelse – mennesket har slynget eksploderende bomber mot hverandre i hvert fall siden 1400-tallet – men våpenet hadde opp gjennom historien vist seg minst like farlig for han som kastet den.
Det var en ny, tryggere type med tidsforsinkelse Nils Waltersen Aasen utviklet og tok patent på i 1906 – den første moderne håndgranat. Den ble utbedret de neste årene og var like enkel som genial, ifølge Brochmann.
Sikkerhetssplinten ble festet til et bendelbånd som lå kveilet inne i granaten. Den andre enden ble festet til tommelen med en løkke.
Så var det bare å kaste – granaten ble armert når båndet tok slutt og røsket splinten ut, opptil 20 meter unna.
Da Aasen ville selge patentet sitt til Forsvarsdepartementet for 8000 kroner, fikk han nei. Svenskene virket kanskje ikke like skumle lenger.
– 2000 kroner, da? spurte Aasen. Men nordmennene ville ikke betale summen, som ikke engang dekket Aasens egne utlegg.
Heldigvis for ham var det andre land som var mer interessert. Alle andre land, faktisk.
I København fant han pengesterke interessenter i Dansk Rekyl Riffel Syndikat A/S og oppfinneren fra Rissa kunne danne Aasenske Granatkompani.
Fra nå av var Nils Waltersen Aasen en krigens kjøpmann. En handelsreisende i død og fordervelse – det er vanskelig å få sagt det på annet vis, selv om beskrivelser som «Mannen som hjalp de allierte» (avistittel etter hans død) så avgjort høres mer fordelaktig ut.
Hellige Faders granater
Tidspunktet kunne ikke vært bedre valgt for en pionér i granatbransjen. Hele Europa var i krig eller på randen av en. Etterspørselen etter nye, effektive måter å sprenge fienden i lufta var formidabel og Aasen fikk rykte på seg for å være blant de beste i sitt fag.
– Han dro fra land til land for å demonstrere våpnene sine og møtte fyrster og feltherrer, skriver Brochmann, som forteller at demonstrasjonene var som en sportskonkurranse. I Petrograd (St. Petersburg) utkonkurrerte Aasen 19 andre produsenter og fikk en ordre på 5000 skyttergravsmorterer og én million håndgranater.
Hvem Paven hadde tenkt å krige mot, er mer uvisst, men faktum er at Aasen også solgte 2000 håndgranater til Vatikanet.
Tyrkerne i det osmanske riket, hadde for øvrig ikke bare italienere i flymaskiner å stri med. Året etter gikk nabolandene på Balkan til angrep. Gjennom Brochmanns beretning og et brev som Aasen sendte hjem til søsteren Ellen, vet vi at nordmannen havnet i en knipe.
Tyrkerne hadde nemlig på grunn av en feilsending fått tak i en stor levering Aasen-granater – som han hadde solgt til Serbia, ett av landene som nå hadde gått til angrep.
I en absurd situasjon dro Aasen til Konstantinopel for å hindre at tyrkerne brukte granatene mot serberne, og – muligens like viktig – at de i hvert fall ikke fikk granatene gratis. Ifølge Brochmann lyktes Aasen med sin «vanskelige mission».
En oppfinners travle hverdag
– Her har jeg brevet Nils sendte fra hotell Germania i Konstantinopel i 1912, sier Tormod Berg.
I brevet til søsteren hjemme i Trøndelag forteller Aasen at byen er som en «kjæmpemessig feltleir», og han uttrykker tvil om «de fire forenede kongerikene kan knække tyrkerne». (Det kunne de, red.anm.) Men først og fremst gir brevet oss en unik førstehånds-beskrivelse av hva som rørte seg i oppfinnerens tanker.
Han skal videre til Holland og Bukarest, og så hjem til København, forteller han. «Jeg hører at flyvemaskinen nærmer sig sin aller siste forbedring for å være komplett. Den har allerede løftet sig.»
Her snakker han om et fly han utviklet sammen med den kjente danske flypionéren Jacob Ellehammer. Flyet – det minnet mer om et helikopter ut fra tegningene – kom aldri i produksjon.
I brevet fremgår det tydelig at Aasen ikke hadde motforestillinger mot å hjelpe tyrkerne, selv om han altså hadde solgt granater til den andre siden.
– Jeg har funnet opp en signalgranat til å henge på aeroplaner. Den kan opplyse en hel slagmark, skriver han. Så et hjertesukk: Tyrkerne har ikke blitt overbevist – enda han har tilbudt seg å fly til fronten for å teste den selv.
De siste linjene dreier seg om bekymringene til søsteren Gunnhild over hans risikofylte arbeid, men var neppe egnet til å berolige:
– I min her benyttede trøye finnes seks kulehull, uten at jeg så meget som en rift i huden har fått.
Såret 37 ganger
Slekta hjemme i Rissa hadde all grunn til å engste seg.
Granat-testing var risikosport, for å si det forsiktig. I Bukarest fikk han et prosjektil i ryggen. Den streifet lungen og havnet i lysken. Aasen ble operert i en blodpøl på stedet.
Etter en opptelling senere i livet kom Aasen fram til at han hadde 37 arr etter splinter og kuler.
Da 1. verdenskrig kom, ble det verre enn noen gang. Alle ville ha granater. Så fort som mulig. Resultatet ble prøving og feiling, mest det siste. Aasen, som ble hentet til den franske krigsindustrien, skrev senere at 80 av 155 medlemmer i kommisjonen som sjekket alle nye våpenoppfinnelser, ble drept i løpet av tre måneder. Han var selv vitne til flere av ulykkene.
– Oppfinneren dro ut sikringspinnen og alt eksploderte i et hvitt lys. En oberst, oppfinneren og ti offiserer ble sprengt i lufta. Jeg ble slått i golvet og fikk tre stålsplinter i føttene, forteller Aasen i notater som er bevart.
Brochmann sier det slik:
– Ustanselig blev han såret. Han lå enten på hospital eller humpet rundt på krykker.
Rikdom
Men 1. verdenskrig gjorde også Nils Waltersen Aasen til en rik mann. I over fire år haglet det Aasen-granater over vestfrontens skyttergraver.
Ifølge hans egne nedtegnelser hadde han 25 000 ansatte i sving i 14 fabrikker i Frankrike. Han leverte 16,5 millioner granater og 15 000 skyttergravskanoner.
Ifølge en ubekreftet legende var han så viktig for den franske krigsmaskinen at han sto på tyskernes dødsliste. Han ble utnevnt til æresoberst av franskmennene, bodde i et slott i Avenue des Bois i Paris og hadde sommerpalass i Nice, ved Rivieraen.
– Jeg har funnet villaen i Nice og har planer om å reise ned dit for å se stedet der mor tilbrakte mye tid som barn. Huset i Paris fant jeg dessverre ikke, jeg har senere funnet ut at gaten skiftet navn etter krigen, sier Ann-Mari Ruud.
– Min mor Inger Renée ble født i Paris i 1915 og bodde sine første sju år i Frankrike.
Bilder fra disse årene viser en avslappet familie på fire i idylliske omgivelser, alltid med en barnepike til stede.
En amerikansk avisartikkel oppgir en fortjeneste på 75 millioner dollar for Aasen og hans partnere under krigen, vennen Brochmann nøyer seg med å nøkternt fastslå at Aasens inntekter under krigen var «meget store».
Men det var ikke bare formuen som vokste.
Det gjorde også skyldfølelsen.
Norsk Edison
Da han på begynnelsen av 1920-tallet vendte tilbake til Norge og tilbrakte mye tid hjemme i Rissa, betrodde han seg til sin søster Ellen.
– Han angret og kunne drømme stygt om Marne og Verdun, skriver hun.
Søvnløsheten ga ham ideen til en ny oppfinnelse, av det mer ufarlige slaget. En «sovemaske», som han prøvde å selge i Amerika. Ifølge salgsbrosjyren til hans nye firma, The Aasen Corporation, var masken utprøvd i Kristiania til «alle kjøperes store tilfredsstillelse».
Sitt siste halvannet år tilbrakte Aasen i USA. Det er uklart akkurat når han forlot kona og barna, som flyttet til Kongsberg, men til Amerika tok han sin nye kone, danske Annika Bunch-Olesen. Av Aasens dagboksnotater går det fram at han fridde fire dager etter de møttes i København. Hun drev en velkjent klinikk hvor Aasen var innlagt på grunn av tuberkulose-sykdommen som stadig svekket ham. De fikk datteren Tove i 1925 – men ikke mye tid sammen.
Like etter jul samme år døde Nils Waltersen Aasen i Stoughton i Wisconsin, der han var i gang med å etablere firmaet.
– Norges Edison er død, skrev lokalavisen og brakte en fargerik omtale av hans liv samt sitater fra enken. Annika beskriver Aasen som «en stor mann som ikke fullt ut ble verdsatt».
Det kommer også fram at det var lite igjen av rikdommen. Forklaringen hun gir, er enkel.
– Han var ingen finansmann.
Dette bekreftes av Georg Brochmann, som hevder at Aasen var mer opptatt av velgjørenhet og at det var skapertrangen som drev ham – ikke penger. Vår tolkning er at oppfinneren hadde mange luringer rundt seg som tjente på patentene.
Enken og lille Tove dro tilbake til Danmark, men bodde også mange år i Frankrike, der «oberstinden» som hun ble kalt, drev et barnehjem.
Aasens urne ble brakt til Danmark og gravstenen hans finnes i dag på Frederiksbergs kirkegård i København.
Politisk ukorrekt oppfinner
Granatene hans, 1917-modellen, ble riktignok brukt i den norske hæren helt fram til 1940, men trolig var det bare de færreste soldatene som visste hva som skjulte seg bak navnet «NWA-granat».
Mannen bak initialene ble glemt, et eventyrlig liv svant hen til sju linjer i leksikonet, historien hans bare bevart av dem som husket ham. Søstrene hjemme i Rissa, datteren i Danmark, døtrene i Oslo.
Han ble en legende som kunne trekkes fram iblant, når en god familiehistorie skulle berettes. En fjern slektning det var stas å skrive skolestil om.
Da Patentstyret markerte sitt 100-årsjubileum i 2011 ved å plukke ut tidenes mest betydningsfulle norske oppfinnelser, var ikke Aasen nevnt. Det gikk i ostehøvler, trådbinders og rottefellabindinger i stedet. Kunstgjødselen til Eyde og Birkeland toppet for øvrig lista.
– Det har nok noe med hva slags oppfinnelser det er snakk om. Sprenge folk, det er jo ikke noe å være stolt av, akkurat, sier Tormod Berg.
Ann-Mari Ruud istemmer. Hun er blitt 71 år gammel, men har aldri opplevd at noen utenforstående har spurt om historien til bestefaren, en av landets mest omstridte og begavede oppfinnere.
– Han hadde vært død i mange år da jeg ble født, men jeg husker at mormor snakket varmt om denne store mannen som hun fortsatte å dyrke så lenge hun levde. Først nå begynner alle brikkene å falle på plass i en helhet. Det føles godt, sier Ann-Mari Ruud.
Vi avslutter jakten på granat-Aasen der vi begynte. I Trøndelag. Noen statue blir det kanskje ikke foran rådhuset i Rissa.
– Men jeg har hørt at det vi kaller bankgangen skal utsmykkes med bygdas kjente personer. Kanskje han havner på veggen der, i det minste, sier Tormod Berg.
Hovedkilder: Oppfinnerens egne nedtegnelser, brev etc. (privat eie), Teknisk Ukeblad (1926), «En rissværing med futt» (Audun Dybdahl, årbok for Fosen Historielag 1977), Norwegian-American Historical Association i Minnesota, USA.
Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Første gang publisert på SIDE3 31/8-2014. Artikkelen kan også leses på www.vimennpluss.no.