Legenden er død
Chuck Yeager var raskere enn lyden
Chuck Yeager måtte forholde seg til to brukne ribben og et kosteskaft da han gikk gjennom lydmuren som førstemann i 1947. I dag morges døde han, 97 år gammel.
En høstdag for over 70 år siden hørtes noen uvanlige smell over ørkenen i California. Lyden skulle vise seg å være historisk, for den ble for første gang laget av et fly som gikk gjennom lydmuren.
Bak stikka i rakettflyet Bell X-1 satt den usedvanlig dyktige piloten Charles ”Chuck” Yeager. Han var kaptein med 11,5 nedskytninger fra Den 2. verdenskrigen, og det var egentlig naturlig at han hadde fortsatt sin militære karriere som prøveflyger ved det som på den tiden var Muroc Army Air Field.
NACA (National Advisory Committee for Aeroautics), forløperen til NASA, en flyteknisk forskningsorganisasjon, var den gangen meget interessert i å finne ut hva som skulle til for å fly hurtigere enn lyden. Det ville bane vei for utviklingen av supersoniske jagerfly og romfart. Samtidig var det tvil om at piloter ville overleve møtet med «lydmuren».
Les også: (+) Amerikas tapreste soldat var bergenser
Flyet ristet ukontrollert
Allerede under krigen hadde Yeager kjent den skremmende oppførselen til P-51 Mustang jagerflyet hans når det nærmet seg lydhastigheten. Mot slutten av krigen utviklet de tyske jagerpilotene en taktikk med å stupe vekk loddrett for fulle mugger i et desperat forsøk på å unnslippe de tallmessig overlegne allierte flygerne. Svært ofte hendte det at de ikke klarte å trekke opp av stupet og etterlot et rykende hull i bakken.
Yeager innrømmet at han mere enn en gang holdt på å lide samme skjebne når han stupte etter for å ta dem igjen. Når hastigheten passerte 800 km/t begynte flyet å riste ukontrollert samtidig som rorkontrollen stivnet.
– Flere ganger måtte jeg dra i stikka så den nesten ble bøyd. Heldigvis var Mustang- jageren mer robust mot sjokkbølgene som bygget seg opp rundt skroget og halevingene, forteller han i selvbiografien sin.
Pilotene landet oftest vettskremte og fortalte at jo høyere hastigheten ble, jo mere uforutsigbare og vanskeligere ble flyene å kontrollere. Det ga navnet til den såkalte «lydmuren», for det virket som om det var en fysisk begrensning rundt flyet som hindret det i å oppnå lydhastigheten, nesten som om det skulle være en slags vegg av komprimert luft der oppe i himmelrommet.
LES OGSÅ: (+) I 40 år var pilothjelmen i sjøen et mysterium. Svaret var på gåten var dramatisk
Offiserslønn
Rett etter krigen ble det bygget eksperimentfly for å teste lydmursgrensen. Ett av dem, britiske deHavilland DH 108 Swallow, hadde et revolusjonerende design med bakoverstrøkne vinger som erstattet halevingene. Tre prototyper ble bygget som samtlige tok livet av piloten da de havarerte.
Den første, Geoffrey deHavilland, var sønnen til den legendariske flykonstruktøren. I et stup fra 3 000 meters høyde hadde vibrasjonene blitt så kraftige at flyet gikk i oppløsning oppe i luften da det nådde Mach 0,9 (90 prosent av lydhastigheten). Etter dette ble selv flyingeniørene skeptiske til at noe fly ville overleve lydmurskreftene.
Også på den andre siden av Atlanteren, på Muroc testbasen var man skeptisk. De første turene med det rakettdrevne forskningsflyet Bell X-1 bekreftet problemet når de begynte å riste i høy hastighet. Hele prosjektet virket svært hasardiøst. Da Bell-fabrikkens egen testpilot Chalmers «Slick» Goodlyn forlangte 150 000 dollar, som i dag ville ha tilsvart minst 1,6 millioner dollar, for å gjøre et forsøk på å fly hurtigere, plukket flyvåpenet ut Yeager til å gjøre jobben for vanlig offiserslønn på som ikke var mer enn 290 dollar i måneden.
Sannsynligvis ville han gjort det gratis, for Yeager var, og er fortsatt i en alder av 93 år, mannen med den fandenivoldske innstillingen som ga inspirasjon til filmen «The Right Stuff», med en eksepsjonell evne til å bevare roen når verden gikk i oppløsning rundt ham.
Glideflukt
– Det var store problemer med å kontrollere X-1 i høy hastighet, det kjentes som om bakvingene sluttet å fungere. Løsningen ble å montere dem på dreibare fester slik at angrepsvinkelen til hele vingen kunne justeres istedenfor bare roret. Det virket – og ga oss et teknologisk forsprang på fem år på russerne og resten av verden, fortalte han i et intervju da han fylt 90.
Hele ideen med å fly X-1 ville sannsynligvis skremt vannet av de fleste. Designet besto av to tynne vinger festet til en flykropp som var formet som et geværprosjektil. Skroget var fylt opp med drivstofftanker som inneholdt en blanding av flytende oksygen og alkohol til rakettmotorene. I virkeligheten var flyet en flygende bombe, og det ble også sluppet som en bombe fra lasterommet til et B-29 bombefly i 8 000 meters høyde istedenfor å ta av fra bakken.
Etter avgang måtte piloten klatre ned fra bombeflyet via en stige, ubeskyttet mot fartsvinden, for å komme inn i cockpiten på X-1. Og når rakettdrivstoffet tok slutt, endte den ville ferden i glideflukt ned til landing på en uttørket sjø i ørkenen.
LES OGSÅ: (+) Sovjetisk elitepilot rømte med topphemmelig fly
Avsagd kosteskaft
Det vellykkede lydmurs-eksperimentet skulle imidlertid bli mere smertefullt enn forutsatt. To dager før hadde han falt av hesten under en ridetur i ørkenen sammen med kona Glennis. Han var så engstelig for å bli tatt av oppdraget at han oppsøkte en veterinær for behandling. Bortsett fra kona, var det bare pilotkollegaen Jack Ridley som fikk vite hva som hadde skjedd.
På flydagen var smertene så store at Yeager visste han ikke ville klare å løfte høyrearmen høyt nok til å stenge cockpitluka på X-1 før slipp. Ridley reddet situasjonen ved å skaffe ham et avsagd kosteskaft som gjorde det mulig for Yeager å nå fram til håndtaket med venstrehånden, og suksessen var et faktum.
Den historiske flygingen fant sted 14. oktober 1947 i X-1 flyet «Glamorous Glennis», som Yeager hadde oppkalt etter kona. Det nådde Mach 1,06 i en høyde av 13 700 meter.
Jageress
Chuck Yeager har aldri lagt skjul på at han kommer fra en beskjeden bakgrunn. Livet hjemme på landsbygda i West Virginia var strevsomt og allerede som sjuåring måtte Chuck trå til med å hjelpe faren med arbeidet.
Da han meldte seg frivillig som flymekaniker som 18-åring hadde han begrenset formell utdannelse, men et godt hode for matematikk og alskens mekaniske innretninger. To år senere, da han slapp inn på pilotskolen, skulle det vise seg at han også var et naturtalent i cockpiten.
Våren 1944 hadde han rukket å få sin første luftseier da han selv ble skutt ned over Frankrike. Etter en dramatisk flukt hjulpet av den fransk motstandsbevegelsen kom han seg til Spania og videre tilbake til England etter halvannen måned. Etter noen overtalelsesrunder og stikk i strid med gjeldende policy kom han seg tilbake til aktiv tjeneste som jagerpilot og jageress. Han var den første allierte flygeren som ble kreditert med fem nedskytinger på samme tokt.
LES OGSÅ: (+) Den utrolige historien om da flygale Arne (21) stjal et jagerfly
Høyderekord
Senere, da han utviklet treningsprogrammet til testpilotskolen på Edwards AFB hvor de første Mercury-astronautene ble hentet fra, og allerede på den tiden ble regnet som en av USAs dyktigste militærpiloter ble han selv aldri valgt ut som astronaut. Årsaken var at han manglet videregående utdannelse.
Som testpilot var Yeager uovertruffen. I en tid da det meste var upløyd mark og innebar høy risiko hadde testflygerne nesten samme tapsrate som skvadronene under krigen. Selv overlevde Yeager to svært kilne hendelser. Den første i X-1 da han spant ut av kontroll i Mach 2,5. Kastene på flyet ble så voldsomme at cockpitglasset ble knust av hjelmen hans, men han klarte å få flyet under kontroll i lav høyde og foretok en sikker landing.
Senere, i 1963, gikk det galt da han skulle sette høyderekord med en F-104 Starfighter. På 104 000 fots høyde, helt i utkanten av atmosfæren der luften er så tynn at det spesialbygde flyet måtte bruke små rakett-styremotorer for å manøvrere, kom flyet ut av kontroll og spant ned mot bakken.
Verdenskjent
Yeager jobbet med å få flyet under kontroll nesten hele veien ned, men måtte til slutt skyte seg ut. Da begynte ting for alvor å gå dårlig. Setet viklet seg først inn i fallskjermsnorene som ble svidd av den rødglødende sete-rakettmotoren. Da skjermen løste seg ut, smalt den samme motoren rett i ansiktet til Yeager, knuste hjelmglasset og satte fyr på oksygenet inne i trykkdrakten. Han landet med brannskader i ansiktet og en forbrent hånd i Mojaveørkenen. Han tilbrakte en måned på sykehus etter dette. Heldigvis hadde legene utviklet en ny teknikk med å fjerne skadet hud slik at han slapp varige men.
Den første dokumenterte flygingen hurtigere enn lyden ble hemmeligholdt til 1948, men da hendelsen nådde mediene, ble Yeager på kort tid verdenskjent. Av hedersbevisninger mottok Yeager det prestisjetunge Collier-trofeet, og ved overrekkelsen ble hevdet at det som hadde skjedd var det viktigste innen flyging siden brødrene Wright lettet i sitt selvkonstruerte og selvbygde fly 17. desember 1903.
Hilste på Yeager
Vi Menns Erik Tandberg, som selv døde tidligere i år, 2. mai, hilste på Chuck Yeager ved 50-års markeringen av den historiske hendelsen på Edwards Air Force Base 14. oktober 1997. Brigadegeneralen ankom i et overlyds McDonnell Douglas F-15 jagerfly, ingen dårlig prestasjon av en mann på 74 år. Og som den patrioten han alltid har vært, holdt han en flammende tale.
I oktober 2012 gikk den pensjonerte generalen gjennom lydmuren for siste gang i en F-15, denne gangen for å markere 65-års jubileet. Selv i alderdommen hadde Yeager fortsatt det skarpe blikket, selv om hørselen hadde begynt å skrante.
Han mente selv det var straffen for å sitte timevis i motorbråket med bare en tynn lærhjelm i en Mustang-jager. Et handikap som fulgte med jobben, men for en jobb!
Det oransjefargede X-1 flyet Yeager brukte 14. oktober 1947 henger i dag i Smithsonian´s National Air and Space Museum, Washington DC.
