Historiens husmødre
Hyller husmødrene: Slik var de med på å bygge samfunnet
Når historiker Iselin Theien tenker på historiens husmødre, tenker hun på alt annet enn cupcake-bakende kvinner.
Iselin Theien har ført i pennen livet til både pressemann og politiker Carl Joacim Hambro og den svensk-norske skuespilleren Sonja Wigert, som var spion under andre verdenskrig.
Nå ville hun skrive hverdagshistorie og kastet seg inn i de norske husmødrenes liv.
– Jeg hadde lyst til å skrive en bok om de vanlige damene og hverdagslivet. Jeg var nysgjerrig fordi husmødrene utgjorde en så stor av statistikken i historien på 1900-tallet. Nå er det riktignok kommet flere bøker om dem, men likevel var jeg nysgjerrig på hva de drev med hele dagen, smiler 46-åringen.
Som historiker har hun gjort det hun liker aller best, dykket ned i arkiver, statistikker, protokoller og historier.
Nå har altså resultatet kommet mellom to permer i form av et rykende ferskt eksemplar av Damene i Fiolveien – en historie om norske husmødre.
Nå skal det sies at temaet ikke var helt fremmed territorium. Som forsker har hun jobbet med aspekter av husmødrenes historie før.
Men ikke dypdykket slik hun nå har gjort i Simensbråten
kvinneforenings brede og godt dokumenterte historie.
Husmoren storhetstid
Iselin vokste opp i de tider der kvinnene tok skrittet ut av hjemmet og inn i arbeidslivet. Interessen for husmoryrket kom ikke nødvendigvis hjemmefra.
– Nei, jeg hadde en yrkesmor og faktisk delvis også
bestemødre. Jeg vokste opp på 70-tallet. Da hadde mange fått iallfall deltidsarbeid. Men jeg husker at noen var hjemme, og vi vet fra folketellingene at det i 1970 fortsatt fantes en stor gruppe som fortsatt ble regnet som husmødre, sier Theien.
Det spesielle med husmødrenes historie er at det begynte som et borgerlig begrep – en idé om en kvinne som gikk hjemme og passet huset, rett og slett fordi familien hadde økonomiske ressurser til det, forklarer hun.
– Fra 1930 til 1960 – som regnes som husmorens storhetstid – er det også mange fra arbeiderklassen som blir husmødre, og sosialdemokratene overtar husmoridealet, og det blir et sosialdemokratisk ideal. Det bør kanskje komme tydeligere frem av historien, sier Theien.
Begrepet husmor blir brukt humoristisk
Husmødre
9 av 10 kvinner var registrert som husmødre i 1960, men flere hadde deltidsarbeid som var usynlig i statistikken. I 1970 ble rundt 600 000 regnet som husmødre i Norge, nesten 150 000 færre enn i 1960.
Husmødrene var – og er også i historien – fortsatt litt usynlige, mener hun.
– Betegnelsen blir brukt litt humoristisk. Litt kuriøst. Og kanskje litt reaksjonært. Som om det de drev med bare var tull. Jeg synes ikke den historiske interessen er proporsjonal med hvor mange kvinner som var husmødre, og hvor viktige de var, sier Theien.
Hun synes vi har mye å takke kvinnebevegelsen for.
– Takket være kvinnebevegelsens kamper har min generasjon vokst opp til å ta formell likestilling som en selvfølge.
– Kvinnerollen har blitt langt mer mangfoldig, og det tror jeg bidrar til at de av oss som er nysgjerrige på kvinners liv i fortiden, også er blitt mer åpne for å se på husmoren som en historisk aktør, sier hun.
– Det er tegn som tyder på at hun er i ferd med å tre frem fra skyggen som en historisk biperson og innta plassen som den viktige aktøren hun faktisk var i en historisk epoke som gikk mot sin slutt rundt 1970, skriver hun blant annet i boken sin.
Les også (+): Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Husmødrene var med på å bygge samfunnet
Hun håper boken er med på å vise hvordan kvinner levde i forrige århundre.
– Jeg vil få frem hvem de var, og hva de gjorde. At de var viktige historiske aktører, og at de ikke skal forsvinne i historien. Det er så lett at de bare blir oversett og blir borte.
– Hvorfor?
– Jeg tror kanskje det er fordi en tenker at de ikke er så viktige, og ikke er så interessante. Det handler om kvinners hverdagsliv, og ofte synes det ikke så veldig viktig – fordi en tar det som en selvfølge.
– Når vi ser på husmoren i dag, ser en kanskje for seg en amerikansk, plettfri husmor som baker cupcakes. Det stemmer ikke med hvordan jeg tenker på husmødrene, sier Theien.
– Jeg tenker at de har gjort en viktig jobb, både hjemme og ute. Mange av disse damene engasjerte seg i samfunnet og var med å bygge samfunn. De var ikke «bare» hjemme, selv om det også var et stort arbeid å drive et hjem.
– Husarbeid er arbeid. Men i tillegg engasjerte de seg i samfunnet rundt seg. Som de kvinnene jeg har skrevet om, som bygde forsamlingshus, drev omsorg for eldre, og laget helsestasjon for små barn, sier hun.
Boken tar utgangspunkt i Simensbråten kvinneforening. Det handlet om tilgjengelige arkiver. Hun fant komplette protokoller fra 1939 til 2001 og følte at hun kom nært deres hverdagsliv over en lang tid.
– Historien som kom frem var spennende. På en måte er det en veldig lokal historie om kvinner i et lite nabolag i Oslo. Men samtidig tror jeg det er en historie mange andre rundt i Norge vil kjenne seg igjen i. Det har vært mange «duganes» damer rundt i landet, sier Theien.
Å dra på hytta var mer jobb enn ferie
Selv satt hun og humret litt for seg selv da hun leste i kildene.
– Kampen for ferie var en viktig kampsak for husmororganisasjonene. Husmødrene trengte ferie, det handlet om at mennene måtte forstå at det å dra på hytta ikke nødvendigvis var ferie for en husmor, snarere tvert imot, sier hun.
– Fordi alt var mye mer tungvint, og familien hadde en forventning om å vartes opp. Dette kan fortsatt være litt gjenkjennelig, mener hun, sier Theien.
For hvem gjør dette arbeidet i dag, undres hun. Derfor blir historien både fjern og nær.
– Noe er fortsatt gjenkjennelig, mens andre ting virker veldig fjernt. Ikke minst forventningen om at kvinnene skulle bli husmødre når de giftet seg.
En stor del av Norges kvinner ble regnet som husmødre
– Hvorfor er det viktig å kjenne historien om norske husmødre?
– Det er viktig fordi det er viktig del av kvinnenes historie og av Norges historie. Det er viktig å vite hvordan kvinners liv var. En stor del av Norges kvinner ble regnet som husmødre, og da er det viktig å vite mer om hvordan livene deres faktisk var, sier hun.
– Og hvordan de var med å bygge opp mange institusjoner, som i dag er kommunale. Barnehager, eldreomsorg, helsestasjon for barn … disse institusjonene kommer fra et sted.
– Hvis vi ser for oss husmoren som en litt sånn undertrykket, stillferdig kvinne som holder seg hjemme – så tror jeg ingen av de damene jeg har skrevet om passer til den stereotypen. De var ganske myndige damer på sine områder, sier Theien.
– Hva tenker du på når du tenker på en husmor?
– Jeg tenker på en driftig, kompetent dame. Og jeg tenker på hvor mye en skal kunne for å drive et hjem. Og det begynte jeg å tenke mer på da jeg selv fikk barn.
– Alt du helst skal fikse, lage og reparere. Da jeg var hjemme i permisjon med datteren min, oppdaget jeg at det var mye jeg ikke kunne. Jeg skulle ønske jeg kunne laget mer ordentlig mat. Reparere ting, sier hun.
Les også (+): Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel
Krigsårene – de praktiske tingene tok mye tid
At de orket, kan hun tenke om husmødrenes kår i krigsårene.
– Av og til kan en støte på fortellinger – at til tross for all sin grusomhet under krigen – kan en føle samhold. Men det er så nyansert. Jeg tror mange av disse husmødrene var så slitne og lei, sier hun.
– I Simensbråten kvinneforeningen startet de krigen med å si at nå trenger vi hverandre mer enn noen gang. Nå kan vi utveksle råd. Men etter hvert ble de færre og færre på møtene. Jeg kan bare se for meg at de var utrolig slitne. At de bare hadde mer enn nok med å skaffe mat på bordet til familien.
– Alle disse praktiske tingene som tok så mye tid. Rundt Oslo var det husmødre som sto i kø halve dagen, – og måtte dra hjem tomhendt, sier Theien.
Hun ser dem for seg. Vinter og kulde. Dårligere klær og sko. Mangel på helt elementære matvarer.
Det tenker hun ofte på når hun stikker inn på butikken, og alskens matvarer ligger der og frister på rekke og rad.
– I butikken kan jeg bli så glad og tenke at «tenk at jeg bare kan kjøpe dette her». Vi kan bli ganske fort slitne i hverdagen.
– Men når jeg setter inn i oppvaskmaskinen eller støvsuger, prøver jeg å tenke på hvor enkelt jeg har det sammenlignet med det disse husmødrene hadde. Men vi lever alle i vår tid – det gjorde også disse kvinnene, sier Theien.
Tror damene i Fiolveien hadde det ganske gøy
– Det kan være morsomt og nyttig å tenke på hvordan de løste ting, men det er ikke nødvendigvis slik at alt er lett nå heller. Nå er det andre problemstillinger og utfordringer.
Hyggelig, sier hun om arbeidet med boken.
– Jeg har tidligere jobbet med veldig mye mer mørkere del av historien. Så dette har vært hyggelig. Disse kvinnene blir på en måte levende for meg, og da er jeg i deres verden. Jeg ser for meg huset deres i Fiolveien, og ut ifra det jeg leser så tenker jeg at de var ganske fornøyde med livet.
– De skapte mening, de skapte fellesskap, og de skapte hygge, forteller Theien.
Og en ting er hun sikker på:
– Jeg tror disse damene var ganske gøyale, og at de også hadde det ganske gøy.
Kvinnekampen kan deles i tre akter
Åse Gruda Skard delte i et foredrag i 1953 kvinnekampen
inn i tre akter:
Første akt: 1800-tallets kvinner som reiste krav om stemmerett og retten til utdannelse, med Camilla Collett i en fremtredende rolle.
Andre akt: Første halvdel av 1900-tallet, da kvinnene vant retten til å delta i politikk og samfunnsliv.
Tredje akt: 1950-årene – arbeidet med reell likestilling mellom kjønnene. Kvinnene måtte få anledning til å gjøre karriere i yrkeslivet og måtte da avlastes for oppgaver hjemme.
Les også (+): En bagatell fikk det til å klikke for søstrene. Likene var ikke til å kjenne igjen
Denne saken ble første gang publisert 10/11 2020, og sist oppdatert 07/09 2023.
