Norges ferske forsvarssjef: – Det eneste ubehagelige med jobben, er at jeg kommer til å skuffe mange mennesker

Jeg må nok si at i hele 2005, i tjeneste på grensen mot Pakistan, da tenkte jeg ofte at «en av oss kommer til å kjøre på en veibombe.»

I forrige uke tiltrådte Eirik Johan Kristoffersen som Norges forsvarssjef. Samtidig ga han ut bok der han skriver om å være leder i fred, krise og krig. Offiserens ballast er nokså unik − heldigvis: Kristoffersen har opplevd å miste medsoldater i kampen mot diktatur og terror.

Han har fulgt den nære vennen Tor Arne Lau-Henriksen og kameraten Trond Bolle og flere til graven etter kamper mot opprør­ere i det krigsherjede Afghani­stan.

Ansvar i kritisk situasjon

Eirik Johan Kristoffersen har tilbrakt mye tid på hjemstedet i Bjerkvik i Nordland før han iførte seg uniformen med de fire nye stjernene, og rykket inn i kontorene på Akershus festning der han skal arbeide de neste fire årene – minst.

Familiehytta ligger vakkert til ned mot Herjangsfjorden der harde slag ble utkjempet i aprildagene 1940. Det var her britiske skip la seg til og lot det hagle med granater over bygda fordi de trodde det var tyske posisjoner der. Kristoffersens bestefar, Johan Skog, kastet seg i en liten robåt sammen med en nabogutt og sin egen åtte måneder gamle sønn Otto (som ble Eiriks onkel), og rodde ut mot krigs­skipene. Han løftet opp den lille gutten og prøvde å forklare at britene skjøt på sivile. Da opphørte ildgivningen.

Les også: (+) Den hemmelige historien som ga Trond André Bolle Krigskorset

Angrepet mot Bjerkvik skal ha vart i mer enn en time. 174 hus ble ødelagt. 14 personer mistet livet. Men det kunne gått mye verre. Johan Skog reddet trolig mange liv.

– Bestefar var en småbruker som tok ansvar i en kritisk situasjon, sier Kristoffersen.

Bombene under veien

Kristoffersen tenker seg ikke lenge om når han får spørsmål om han har vært redd for å dø når han har vært ute på oppdrag med spesialjegerne, Norges elitesoldater, blant annet i internasjonale operasjoner. Han henter raskt frem 15 år gamle minner fra Afghanistan, den gangen han tjenestegjorde i Forsvarets Spesialkommando (FSK).

– Det var en veldig vanskelig operasjon der vi skulle etablere et inntrykk av at det var trygt å stemme ved valget. Men da brukte Taliban-opprørerne Paki­stan som sitt sikre område. Derfra krysset de over til Afghanistan om natten eller betalte lokale for å legge ut veibomber. Det ble flere og flere av dem jo lenger vi var der nede.

– Sivile kjørte på dem, afghansk grensepoliti kjørte på dem – broren min, Frode, kjørte med troppen sin over en veibombe som ikke gikk av. I denne tiden tenkte jeg ofte at dette er ikke bra. Og da Trond Bolle kom ned for å overta for oss – marine­jegerne skulle overta oppdraget – da sa jeg at «dere må finne et annet område å operere i, vi kan ikke fortsette her i Paktika, det er bare et spørsmål om tid før det smeller.»

Les også: (+) Hun var krigstidens mest forhatte kvinne - og ble utsatt for både hevn og en grusom straff

Det var ikke en god følelse.

Ut over bekymringen for å kjøre på en veibombe, har jeg ikke vært redd under operasjoner i Afghanistan, sier Kristoffersen.

Et slående bevis på at den nye forsvarssjefen har både personlig mot og gjennomføringsevne, finner man på uniformsbrystet hans. Blant «salaten» som er festet der, finner vi også Krigskorset med sverd, Norges høyeste militære utmerkelse. Den fikk Eirik Johan Kristoffersen etter heroisk innsats under svært krevende omstendigheter i Afghanistan.

Soldater ikke nok

Det krigs- og opprørsherjede Afghanistan har en stor og viktig plass i livet til vår nye militære toppleder.

– Oppdragene i Afghanistan har nok vært like definerende for meg som leder, som for FSK som avdeling. I perioden 2002 til 2014 var jeg på kortere eller lengre turer til Afghanistan hvert eneste år bortsett fra 2004 og 2006. Jeg deltok i en rekke ulike typer operasjoner. Overvåkning og oppklaringsoppdrag for å bygge et etterretningsbilde. Offensive operasjoner for å stanse terrorister og opprørsledere. Og ikke minst opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. Noen av turene var bare korte besøk der jeg fulgte opp bidragene fra FSK, andre var lengre deployeringer, sier Kristoffersen.

Hans militære erfaring fra det asiatiske uroområdet omfatter praktisk talt samtlige nivåer i
Forsvaret. Han har vært enkelt­mann i en patrulje, skvadronsjef og operasjonsoffiser. Han har også vært der som sjef for FSK. Forsvars­sjefen mener militær innsats alene ikke er nok dersom målet er å skape et trygt og fredelig samfunn for landets innbyggere.

– Vi må ha en overordnet strategi der militærmakt må koordineres med andre statlige virkemidler og konkrete tiltak for befolkningen. Skal vi lykkes med å skape fredelige, stabile samfunn i land som Afghanistan, krever det et bredt sett av virkemidler og en koordinert innsats, sier Kristoffersen bestemt.

Les også: (+) Espen fikk krigskorset med sverd: Avvæpnet selvmordsbomber

Best på prioritering

Det sto ikke skrevet noen steder at den slanke og høyreiste 51-åringen skulle ende opp som internasjonal krigshelt og Norges øverste militære leder. Han hadde lett for lærdommen i skoletiden, men fantaserte om mange andre karriereveier – før Forsvaret fanget inn både ham
og hans yngre bror. Med en mor og far som begge var forsvars­ansatte, ble det etter hvert et naturlig yrkesvalg.Det ble tidlig klart at han kunne nå langt om han ville, men 29 år gammel bestemte Eirik seg for at han ville bli spesial­soldat.

Les også: Disse gutta er de råeste i verden - og de er norske

Advarslene var mange og sterke.

– Jeg fikk høre at det ville være en karrieremessig blindvei, at mulighetene var langt større andre steder. Men jeg ville til FSK, og da jeg kom inn der, var det høydepunktet i min militære karriere og kanskje det største jeg har opplevd. Fortsatt står det for meg høyere å bli spesialjeger enn å motta krigskorset med sverd. Høyere enn å bli forsvarssjef også, bedyrer han.

Han innser at det er forventninger knyttet til ham som forsvarssjef, men han er ikke redd for å møte dem.

– Det eneste ubehagelige med den nye jobben, er at jeg kommer til å skuffe mange mennesker, sier Kristoffersen.

Som spesialjeger har han vært vant til å jakte på optimale løsninger. Som forsvarssjef må han regne med å kompromisse innenfor de rammer han har.

– Men jeg tror at mange av de prinsippene vi lærte som unge offiserer i Forsvaret, fortsatt gjelder for ledelse på høyere nivå. Det handler om å finne kjernen; hva er det Forsvaret skal gjøre og hva skal vi prioritere? Og så handler det om å få med seg folkene. Løse oppdrag og ta vare på soldatene. Kanskje er det der jeg har mine sterkeste sider – finne hva det er som egentlig er viktig og hva vi må bortprioritere.

Må snakke bedre sammen

De som arbeider med digitale løsninger – særlig samband – vil ha en varm venn og en sterk forsvarer i den nye forsvarssjefen.

− En av de tingene jeg tar med meg fra tiden som spesialsoldat, er hvor avhengig vi er av samband. Du føler deg veldig alene når du er ute på en fjelltopp i Afghanistan, og du ikke får samband hjem til kommandoplassen eller til de flyressursene som er i området, sier Kristoffersen.

– Vi fikk en vekker da vi kom til Afghanistan første gang. Vi mener at vi er flinke til å jobbe på tvers av nasjoner i Nato, men så ser vi at det er forhold som gjør at det ikke er så enkelt likevel. Forskjellig utstyr, forskjellige prosedyrer og forskjeller i kultur mellom nasjoner, summen av alt gjør at det som er ganske enkelt hjemme i Norge, fort blir vanskeligere i en koalisjon av flere nasjoner.

Kristoffersen mener en flaskehals i det norske Forsvaret i dag er at man har for mange systemer som ikke snakker sammen og særlig opp mot Nato-systemene. Det er viktig å finne løsninger som får dette til å fungere. Og det må gjøres nå, mens det er dypeste fred, hvis det skal fungere når det eventuelt blir operasjoner og skarpt.

– Vi klarte det i 2009 under øvelse Bold Quest i USA. Uten å si et ord til noen over samband, klarte vi å få det norske ild­lednings­systemet til å lede alle amerikanske fly slik at vi kunne treffe der vi ønsket, og ingen andre steder.

Bruker det han har

I løpet av de fire årene Eirik
Johan Kristoffersen i utgangspunktet skal være i jobben, er budsjettene for Forsvaret med dagens bevilgninger på om lag 240 milliarder kroner.

– Det er mye penger. En forsvarssjef vil alltid ha mest mulig ressurser. Samtidig er det politikerne som bestemmer, og de som
tar risikoen på hvor mye de vil bruke på forsvar, på samme måte som på helse, skole, eldreomsorg osv. Vi kan aldri få alt vi drømmer om. Derfor er det viktig å få mest mulig ut av det vi får, slår han fast.

Som hemmelig kriger, var Kristoffersen og hans medsoldater vant til å klare seg med det utstyret de selv fikk med seg og improvisere løsninger når det måtte til. Nå kan de erfaringene komme godt med.

Forsvarssjefen beskriver seg selv som en leder som vil være tydelig. Han ønsker tydelige ledere som vet hva de vil, og setter klare prioriteringer – og som er tilgjengelige og tilnærmelige.

– Jeg mener det skal være fullt mulig å være uenig med forsvarssjefen uten at det skal få konsekvenser. Det skal være lov å si ifra om at vi er på feil kurs. Jeg er helt avhengig av folk rundt meg som kan korrigere og si hva de egentlig mener.

− Du er opptatt av å ha og vise tillit. I så mange skarpe oppdrag som du har deltatt i – har du alltid hatt full tillit til alle rundt deg?

– Ja, det kan jeg si med hånden på hjertet. Når jeg var en del av spesialstyrken, var det aldri noen tvil om det. Vi stolte hundre prosent på hverandre. Det var aldri noen usikkerhet rundt den tilliten, den var gjennomarbeidet i hele organisasjonen. Jeg opplevde heller aldri noen som sviktet.

– Du har kalt boken din for «Jegerånden». Hva er det?

– Jegerånden er et begrep fra FSK. Vi definerte det til å være «den innbitte viljen til å løse oppdrag uavhengig av forutsetningene». Det innebærer at vi vil løse oppgavene uten hensyn til om det er vått, kaldt, mørkt, fysisk ukomfortabelt og fysisk hardt. Eller farlig. Oppdraget skal utføres uansett. Det er kjernen i Jegerånden. Vi setter oss et mål, og så nårvi det selv om det kan være både risikofylt og personlig ubehagelig.