Først med fly over Atlanterhavet
Hvor ble det av «Den hvite fuglen?»
Det var Charles Lindbergh som vant flypionerenes kappløp over Atlanteren, og ble verdens mest berømte mann. Men ble han egentlig slått av disse to franske rabagastene?
Charles Lindbergh hadde to store bekymringer i hodet da han en sommerkveld i 1927 nærmet seg Le Bourget-flyplassen utenfor Paris med sin skrøpelige «Spirit of St. Louis», etter 33 og en halv times luftferd fra New York.
Ikke snakket han fransk, og ikke hadde han visum. Det kunne bli trøbbel, tenkte Lindbergh.
Men han fikk holde seg til planen. Parkere flyet og sende telegram til mamma om at han hadde kommet vel frem. Kanskje et intervju hvis franske journalister jobbet så sent på kvelden.
Egentlig hadde han tre bekymringer. Han visste ikke helt hvor flyplassen lå, heller. Amerikaneren sirklet en stund rundt Eiffeltårnet og så etter lys, før han satte kurs i det han mente var riktig retning.
Først over Atlanterhavet
Litt over klokka halv 11 traff landingshjulene gresssletten på Le Bourget, og Charles Lindbergh hadde som førstemann fløyet over Atlanterhavet, fra det amerikanske til det europeiske fastlandet.
Ganske umiddelbart innså han at han var midtpunktet i en enorm nyhetsbegivenhet, at han neppe trengte å sende telegram til mamma, likevel, og at livet aldri ville bli det samme igjen.
En sydende, hylende menneskemasse veltet mot ham", formidlet et øyenvitne.
Lindbergh ble dratt ut av flyet og løftet i været som en pokal. Han så bare hoder så langt han kunne se. "Det var som å drukne i et hav av mennesker", skrev han senere.
Det var bare begynnelsen.
"Lindbergh sto på terskelen til en berømmelse så intens og omfattende at ingen har opplevd maken hverken før eller siden", fastslår forfatteren Bill Bryson i boken «One summer: America 1927».
Og selv om det snart har gått 100 år siden Lindberghs bragd, nikker fortsatt den jevne verdensborger gjenkjennende til navnet.
Det kunne vært annerledes. Det kunne vært helt andre og ikke fullt så svenskklingende navn verden hadde husket.
Fly fra Frankrike
To uker før Lindbergh landet på Le Bourget, lettet nemlig et fly med destinasjon Amerika fra samme gresslette.
Hele Frankrike kjente flyet som «L›Oiseau Blanc», Den hvite fuglen, og i den ombygde cockpiten satt piloten Charles Nungesser og navigatøren François Coli side ved side.
Begge var flyveress fra 1. verdenskrig, og franskmennenes sterkeste kort i kappløpet over Atlanterhavet.
For kappløp var det, selv om ingen hadde hatt bråhast.
Allerede i 1919 hadde en hotelleier i New York, Raymond Orteig, utlovet 25 000 dollar til førstemann som krysset Atlanteren i fly uten å stanse. «For å stimulere de modige flyvere», som han sa.
Det var en yrkesgruppe som hadde blitt litt til overs etter krigen. Ingen visste helt hva flyene kunne brukes til, bortsett fra å slippe bomber og skyte på fienden.
Noen piloter livnærte seg med oppvisninger, andre fraktet post eller sprøytet åkere mens man ventet på et gjennombrudd i langdistanseflyvningen.
Åtte år senere hadde fortsatt ingen vunnet prisen. Tvert imot hadde ganske mange tapt ganske ettertrykkelig. Både konkurransen og livet.
De store mengdene drivstoff for en ferd på 5800 kilometer over havet gjorde flyene uhåndterlig tunge. Flere kandidater krasjet stygt før de i det hele tatt klarte å lette.
Kappløpet
Først over Atlanteren
• Den første nonstop flyturen over Atlanterhavet fant sted allerede i 1919, åtte før Charles Lindberghs berømte ferd. Britene John Alcock og Arthur Brown tok av fra Newfoundland og landet på Irland 16 timer senere i et modifisert bombefly. Gjennomsnittsfarten var 185 km/t.
• Heltene støtte på snø og tåke og en rekke tekniske problemer underveis. Blant annet måtte navigatøren Brown ut på vingen for å slå løs is fra luftinntaket. Bråket fra et ødelagt eksosrør gjorde kommunikasjon umulig. Internradio og oppvarming forsvant da strømaggregatet sviktet, og den dårlige sikten gjorde at store deler av turen ble gjennomført uten mulighet til å navigere etter stjernene.
• Pilotene ble belønnet med 10 000 pund og adelstittel, men Alcock døde i en flystyrt senere samme år.
Men utviklingen gikk fremover, og i 1927 begynte det så smått å virke oppnåelig.
Amerikanerne Chamberlin og Acosta sirklet over Long Island sammenhengende i 51 timer i «Columbia» på forsommeren.
De rettet umiddelbart blikket mot Orteigs belønning og startet forberedelsene til avreise mot Paris.
Det samme gjorde et par andre amerikanske team. Flyet til to marineoffiserer virket lovende. Og selveste admiral Richard Byrd, som året før hadde, eller ikke hadde, fløyet over Nordpolen (meningene er fortsatt delte) var sponset fra pengesterkt hold. Hans håp, flymaskinen «America», var designet av nesten like berømte Anthony Fokker. Norske Bernt Balchen var het kandidat som pilot.
Men de to marineoffiserene traff noen tretopper og krasjet i døden på en prøvetur, teamet rundt «Columbia» kranglet seg helt inn i rettslokalet og Byrd både krasjet og kranglet. Plutselig lå veien åpen for andre.
Helt ut av det blå, bokstavelig talt, landet en ukjent postflyver med svenske aner på østkysten etter rekordrask ferd over kontinentet.
Ekstra oppmerksomhet fikk han fordi han hadde fløyet solo gjennom et forrykende uvær, og fordi han meldte at han var ute etter Orteig-prisen. For første gang ble navnet til Charles Lindbergh (25) nevnt i avisene, riktignok uten h til slutt.
Men også Lindbergh fikk vente noen dager. Aller først rettet hele verden blikket mot det som foregikk på den andre siden av havet.
Enøyd og ettbeint
Der var franskmennene oppglødd. De amerikanske forsinkelsene ga dem en gyllen mulighet til å komme rivalen i forkjøpet.
Heller ikke den franske oppladningen hadde vært uten dramatikk. Krigshelten René Fonck skjøt ned minst 72 tyske fly under krigen og var anerkjent som den beste flyveren i verden, men hans atlanterhavsforsøk i september 1926 endte i en jordvoll i enden av rullebanen.
To av de fire om bord brant i hjel i eksplosjonen som fulgte. Fonck overlevde, men mistet den umiddelbare lysten til å prøve igjen.
I stedet satte Frankrike sin lit til to andre gamle kampflyvere, François Coli og Charles Nungesser, og en ny dobbeltdekker i finer og seilduk fra flyingeniør Pierre Levasseur.
Flyet var døpt Den hvite fuglen, en ikke ueffen kobling til naturen. Mer illevarslende var fargevalget. Et hvitt vrak var lettere å oppdage hvis det ble en kjedelig styrt i havet, var tanken.
Coli (45) hadde bare ett øye. Det andre forsvant i en krasj under krigen, men ellers var han forbløffende hel, alle hans år i yrket tatt i betraktning.
Verre var det med Nungesser (36), som ifølge amerikanske aviser bare hadde ett ben og en arm.
Det var en aldri så liten overdrivelse, men Nungesser kalte seg selv «Frankrikes mest skadde mann».
Han skammet seg ikke over å liste opp alle sine mén, inkludert skuddskader i munn og øre, seks kjevebrudd og feilstilte ankler, på visittkortet. Han hadde like mange utmerkelser som arr. Medaljene sto også oppført på visittkortet.
Nungesser skjøt ned 44 tyske fly, og gikk under tilnavnet Dødsengelen, som han hadde funnet på selv.
Suksessen gjorde at hans overordnede så en annen vei de gangene han møtte på morgenoppstilling med smoking og damefølge. Etter krigen gikk han til filmen.
Nordmannen som kunne blitt først
• Bernt Balchen (1899–1973) var sterkt knyttet til ett av teamene som kjempet om å komme seg først av gårde over havet. Med velstående investorer i ryggen var Richard Byrd, som Balchen hadde hjulpet i forbindelse med flyekspedisjon i Arktis, lenge ansett som favoritt med "America". Men i april 1927 krasjet flyet på jomfruturen med flykonstruktøren Anthony Fokker bak spakene. Sjefpiloten Floyd Bennett ble stygt kvestet, mens Byrd brakk armen. Atlanterhavskryssingen måtte utsettes.
• Balchen var pilot da "America" landet i Normandie 1. juli 1927. Det var noen uker for sent til å slå Lindbergh, men ettersom Byrd hadde tatt med en postsekk, ble ferden stående som tidenes første transatlantiske postflyvning.
Nasjonens stolthet
8. mai 1927 befant han seg igjen i rampelyset. Heltene ble møtt av spontan applaus fra en stor folkemengde da de grytidlig vraltet ut på gressletten utenfor Paris i digre flyverdrakter.
"Det var reneste hageselskapet. De fleste hadde fortsatt aftenantrekket på, og festen hadde vart hele natten", skrev en journalist.
Sangeren Maurice Chevalier og boksemesteren Georges Carpentier, det ypperste Frankrike hadde å by på av verdensstjerner, var til stede.
Mens det lysnet av dag, gjorde Nungesser og Coli sine siste forberedelser.
Vekten var en utfordring. I siste liten kastet de ut ekstra matrasjoner, livvester og flåte, men beholdt sardinbokser, konjakk og fiskesnøre.
Nungesser tok imot en sprøyte med kaffein for å skjerpe sansene.
Begge poserte for fotografene med et skjevt smil og en sneip i munnviken. Så klatret de opp i cockpiten, Nungesser med litt hjelp på grunn av alle skavankene.
Den hvite fuglen veide rundt fem tonn der den humpet bortover, så fort det gikk. Et gisp fra folkemengden da flyet nærmet seg enden på den tre kilometer lange sletten, ble avløst av et «hurra» da det strevet seg opp i luften etter noen ikke altfor elegante hopp.
Halvannen time senere kunne innbyggere i landsbyen Étretat, der Normandies hvite klipper stuper i havet, se og høre nasjonens stolthet passere på himmelen. I dag står det et monument nettopp der, ytterst på en klippetopp.
Fordi det var det siste noen så til Den hvite fuglen.
Tapte spor
Av ukjente årsaker meldte to franske aviser først at Nungesser og Coli hadde triumfert. De hadde landet trygt på sjøen foran Frihetsgudinnen og blitt hyllet med en stor parade gjennom New Yorks gater, rapporterte de.
I Paris ringte kirkeklokkene, og Colis gamle mor åpnet en flaske champagne. Så kom kontrabeskjeden. Nungesser og Coli hadde ikke kommet frem.
Hverken til New York eller noe annet sted.
Tre personer på Irland og 16 på Newfoundland mente at de hadde hørt og sett et fly i riktig tidsrom, men ingenting kunne bevises. Håpet steg litt da en jeger kom ut fra skogene i Canada med en beskjed fra Nungesser, men det viste seg snart at håndskriften slett ikke lignet på flyverens, men ganske mye på jegerens.
En stor leteaksjon med marinefartøyer, handelsskip og luftskip ga ikke resultater. Man fant ingenting. Ikke så mye som en sardinboks.
Resten er, som man sier, historie. Bare ti dager etter at Den hvite fuglen forsvant, tok Charles Lindbergh av fra New York i «Spirit of St. Louis» og fløy rett inn i en berømmelse han taklet bare sånn passe. Dét er definitivt en annen historie.
Bare franskmennene husker Nungesser og Coli.
På 1980-tallet finansierte myndighetene nye undersøkelser for å finne spor. I skogene i Maine og på Newfoundland er det gjennom årene funnet både treverk og metalldeler som godt kan stamme fra et gammelt fly, men som heller ikke gir entydige svar på om det er rester etter Den hvite fuglen. Trolig vil flyets skjebne forbli en uløst gåte for alltid.
I 2017, 90 år etter forsvinningen, ble likevel den offisielle inskripsjonen i gaten som bærer flyvernes navn, Rue Nungesser-et-Coli i Paris, endret. Der det før sto «forsvant under kryssing av Atlanterhavet» står det nå at de «krysset Atlanterhavet».
Først av alle.
Tragedien i Stillehavet
Charles Lindberghs bragd over Atlanterhavet utløste umiddelbart en ny konkurranse: Først over Stillehavet. Resultatet ble stygt for mennene – og kvinnen – som fløy om kapp.
To av 11 fly kom til mål. Ti personer mistet livet. Det var den dystre fasiten etter "Dole Air Race". Ananasmagnaten James Dole sto bak kappløpet, som gikk fra Oakland i California til Honolulu på Hawaii, en distanse på rundt 3000 kilometer. Vinneren skulle få 25 000 dollar, like mye som Lindbergh hadde fått tre måneder tidligere.
Tre fly krasjet underveis til start, med tre fataliteter, uten at det dempet iveren hos de øvrige åtte nevneverdig. 16. august 1927 tok flyene av, på rad og rekke, foran 100 000 tilskuere. Mest oppmerksomhet var det rundt "Miss Doran", oppkalt etter flyets kvinnelige passasjer, Mildred Doran. Det lettet, i motsetning til to av konkurrentene, som ikke kom seg i lufta, og havarerte. Imidlertid kom "Miss Doran" snart tilbake. Ifølge vitner "hostet motoren som en T-Ford". Etter en liten reparasjon forsvant flyet ut på havet igjen. Da var ytterligere to konkurrenter satt på bakken, en med varmgang i motoren, den andre med revner i skroget.
Hverken Mildred eller de to herrene i flyet ble sett igjen. To andre fly og fire mann forsvant like sporløst et sted i Stillehavet.
Piloten Arthur Goebel kom først til Hawaii, etter drøyt 26 timer. Hans navigatør Davis brukte røykbomber og sekstant for å holde styr på kurs og avdrift. Siste fullførende var en utvilsomt dristig og dyktig, men også gjerrig, pilot ved navn Jensen. Boston Globe meldte nemlig at Jensen kun hadde gitt 25 dollar av andrepremien på 10 000 dollar til navigatøren sin.
Den bitre ironien ved hele stillehavskappløpet var at det allerede var vunnet. Offiserene Maitland og Hegerberger fløy fra California til Hawaii i juni, mens resten av feltet forberedte seg. Dole valgte å utelukke duoen fra prispengene fordi de ikke landet nøyaktig i Honolulu.
Denne saken ble første gang publisert 30/03 2020, og sist oppdatert 30/03 2020.
