Hver tiende ble sprengt til døde
100 år siden Norges verste gruveulykke
26 personer ble drept i løpet av sekunder. I dag er det 100 år siden tragedien i Gruve 1 i Longyearbyen på Svalbard, den verste gruveulykke i norsk historie.
De hvite korsene står fortsatt ranke på den nedlagte kirkegården i Longyearbyen på Svalbard. Kirkegården ved foten av den bratte skråningen er i dag kanskje mest kjent for gravene til de syv gruvearbeiderne som døde av spanskesyken.
LES OGSÅ: (+) Monsterbunkeren som skjulte Hitlers terrorvåpen
For historien bak flere andre graver er i dag nesten glemt, ett hundre år etter at katastrofen rystet det lille gruvesamfunnet − bokstavelig talt.
Nattskiftet
Polarnatten var bekmørk, temperaturen lå 25 grader under null, klokken hadde akkurat passert midnatt, 3. januar 1920. Inne i fjellet over Longyearbyen var 36 gruvearbeidere i sving med nattskiftet.
Blant dem som hadde tatt trallebanen opp skråningen til gruveinngangen var Karl Solbak fra Leknes i Lofoten, blant de yngste på skiftet. Eldst var Ole Josefsen fra Baddern. De fleste var fra småsteder i Nord-Norge, én var fra Numedal, noen fra Vestlandet, og en var svensk.
LES OGSÅ: Verdens største elektriske dumper sparer store mengder strøm og CO2
Skulle tjene penger
Felles for alle de 36 var at de hadde latt seg fryse inn på øygruppen i ishavet for å tjene gode penger med slit i de ennå ganske nyanlagte gruvene. Noen av dem skulle aldri forlate Svalbard.
På de snart 12 årene man hadde utvunnet kull på Svalbard, hadde det vært noen ulykker. Men da lyden av en voldsom eksplosjon fra gruve 1, populært kalt «Amerikanergruva», stikkflammen som var synlig nede fra Longyearbyen og rystelsene under husene var få i tvil: Gruvesamfunnet sto overfor den til da mest alvorlige ulykken.
LES OGSÅ: Dynamitten kom til Norge med et smell
Tragedien Amerikanergruva er fortsatt Norgeshistoriens verste gruveulykke, større enn den langt mer kjente Kings Bay-ulykken i Ny-Ålesund mer enn 40 år senere.
Men svært lite er kjent om ulykken som drepte mer enn ti prosent av arbeidsstokken i gruvesamfunnet på 79 grader nord.
Cruise-gjest
«Amerikanergruva», som ligger ytterst i fjellsida på nordsiden av Longyeardalen, ble etablert i 1906. Da hadde det amerikanske selskapet The Arctic Coal Company (ACC) overtatt alt av gruvevirksomhet rundt det som nå er Longyearbyen fra det norske selskapet Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani.
Det var dette selskapet som tre år tidligere hadde åpnet det som var den første virkelige gruva på øygruppen, den såkalte «Trøndergruva.»
Utvinningen av kull fra Gruve 1 startet i 1908/09 – etter et par år med såkalt oppfaring, klargjøring for drift. Ulike metoder ble benyttet, i en del av gruva drev man etter det såkalte rom- og pilar-systemet, der man lot være å ta ut kull i visse områder, for at fjellet over ikke skulle kollapse. Andre steder drev man noe som ble kalt longwall strossedrift.
Hovedmannen bak ACC var John Munroe Longyear. Han hadde rett etter århundreskiftet vært på cruise på Svalbard og ble kjent med mulighetene for kulldrift. Et par år senere kom han tilbake til Norge. Da analysene viste at Svalbardkullene var av god kvalitet, startet Longyear selskapet Ayer & Longyear som senere ble til ACC.
De gikk i gang med kulldrift i en helt annen skala enn det man hadde sett tidligere. I løpet av ni år – fra 1906 til 1915, utvant
amerikanerne nærmere 180 000 tonn kull fra «Amerikanergruva.» Selskapet gikk også i gang med en ny gruve, Gruve 2 som lå under fjellet Sukkertoppen på den andre siden av dalen.
Men det var mange skjær i sjøen.
Farer i kø
ACCs virksomhet gikk med underskudd, det var mye uro og streiker i arbeidsstokken, og norske myndigheter var ganske stridbare. Etter utbruddet av 1. verdenskrig stanset bankene kreditten til selskapet, og høsten 1915 ble driften lagt ned.
Året etter overtok Det norske Spitsbergensyndikat all eiendom og virksomhet. Det var dette selskapet som høsten 1916 skiftet navn til Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK).
Alvorlige ulykker hørte mer eller mindre til «dagens orden»
i kullgruvene. De store ulykkene med mange dødsfall skyldtes kullstøv- eller metangasseksplosjoner.
LES OGSÅ: Kong Håkon ville feire Churchill, men en ting gjorde at AP-regjeringen nektet
På denne tiden var det åpen ild i lyktene som gruvearbeiderne «busen» bar med seg inne på de trange strossene. Det skulle ingenting til før en gnist på avveie kunne antenne støvet og forårsake en katastrofe.
Nedlagt
Amerikanergruva ble stengt etter ulykken. Brannen i gruven fortsatte i mange år. Dessuten fant man alternative kullkilder: Gruve 2 på motsatt side av dalen hadde mektigere kullgang og kull av minst like god kvalitet som i Gruve 1.
De geologiske forholdene var vanskeligere i den nye gruva, og driften ble innstilt allerede i 1938. Gruve 1 ble gjenåpnet i oktober 1939, med ny inngang nesten innerst i Longyeardalen. Produksjonen ble stanset da Longyearbyen ble evakuert som følge av krigen.
Den siste produksjonen av kull fra ulykkesgruva skjedde i 1950, og den ble endelig stengt i 1958.
Gruveledelsen var naturligvis oppmerksom på faren, og hadde gjennomført tiltak for å forhindre at støvet virvlet rundt inne i gruvegangene. I de tidligste tider brukte man snø for å binde kullstøvet, senere brukte man gjerne kalkstøv som blandet seg med kullet.
Men forholdsregler hindret ikke tragedien i «Amerikanergruva» natt til 3. januar 1920. Trolig var det bare en gnist som antente kullstøvet og utløse en voldsom eksplosjon og senere brann.
Mange forfrøs seg
Eksplosjonen var sjokkerende kraftig. Selv midt på vinteren, sent på natten og under dårlige værforhold med 25 minusgrader, hadde noen vært utendørs nede i byen da det smalt. De fikk se en stor stikkflamme som skjøt ut av gruveåpningen høyt oppe I den bratte fjellsiden. Sekunder etter bølget røyken og det svarte støvet ut over store deler av det lille gruvesamfunnet.
Andre vitner rapporterte om rystelser, bakken skalv, husvegger ristet, og en dump, dirrende lyd hørtes inne fra fjellet. I løpet av kort tid var de fleste i Longyearbyen klar over at det hadde skjedd en alvorlig ulykke i gruva. Folk strømmet til, de fleste klatret til fots oppover den bratte skråningen. Mange forfrøs seg under det strevsomme redningsarbeidet.
Da dagen kom – like mørk som natten hadde vært, var 26 av arbeiderne døde.
Kjempet for kollegenes liv
I døgnet som fulgte ble 18 omkomne funnet. To skadde gruvearbeidere ble funnet og hentet ut: Aksel Holand hadde sluppet unna med hjernerystelse mens Peder Frostmo brakk benet. En liten gruppe arbeidere som hadde jobbet langt inne i gruva hadde vært så heldige at de befant seg i en sidegang dit trykkbølgen fra eksplosjonen ikke nådde frem med full styrke. De merket likevel trykket på en slik måte at de ble midlertidig døve, og støvet gjorde det vanskelig for dem å puste. Kort etter ble gruvegangene foran dem fylt av røyk. De åtte klarte å ta seg ut i dagen gjennom et delvis nedsnødd utslag, og kom seg sikkerhet.
For redningsmannskapene – stort sett alle kolleger av dem som hadde vært på arbeid denne natten – ble det en voldsom påkjenning å hente ut sine døde og sårede kamerater og kolleger.
«Man fandt de døde liggende fryktelig tilredt rundt omkring. Et steds fant man 6–7 mand liggende rundt en av grubehestene. Haarene var aldeles avsvedet av hesten.(…) da man ikke hadde gasmasker var det umulig at trænge så langt ind at man kunde få dem ut. Det ligger endnu 7 lik igjen i gruven», skrev avisen Nordlys i en reportasje om tragedien.
« Man fandt de døde liggende fryktelig tilredt rundt omkring
I virkeligheten var det åtte døde som aldri fikk noen annen grav enn gruvegangen der de mistet livet.
Begravet
For Longyearbyen-samfunnet ble det en svært spesiell tid etter eksplosjonen. Det var 289 mennesker som overvintret i gruvebyen denne vinteren – blant dem 37 kvinner og barn. I løpet av et drepende øyeblikk var hver tiende av dem borte – og det var ingen steder å gjøre av dem.
De levende måtte fortsette sin gjerning nærmest side om side med de døde.
Det lå døde arbeidere – kamerater og venner – igjen inne i gruva. På likhuset, innerst i dalen, lå de som det hadde vært mulig å hente ut, lagret, i påvente av første båt ut på sommeren. Fire av de omkomne ble etter hvert begravet på den lille kirkegården ved foten av Platåfjellet, ikke så veldig langt fra daganlegget til gruva som eksploderte.
De øvrige ble fraktet ned for å bli begravet på sine ulike hjemsteder.
Den yngste som mistet livet, var 19 år gamle Karl Solbak fra Leknes i Lofoten. Eldst var 45 år gamle Ole Josefsen fra Badderen.
Svært mange av de døde arbeiderne var ungkarer, men åtte-ti av dem var gift og hadde familie – som sto nærmest på bar bakke økonomisk. Men gruvesamfunnet stilte opp. Det ble samlet inn mer enn 6 000 kroner som ble fordelt blant familiene som arbeiderne mente satt dårligst i det.
Kilder:
Norsk Polarinstitutt,
Wikipedia, Aftenposten, Store
Norske Spitsbergen Grubekompani, Monica Kristensen: Kings Bay, Svein Sæter: Kongen av Spitsbergen. Mining-Technology.com
Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Les mer på www.vimennpluss.no.