Hitlers fryktinngytende stridsvogn var udugelig i krig

Bakken dirrer under beltene på stridsvognen. SS-Untersturmführer Michael Wittmann sitter i kanontårnet og speider etter det neste målet.

Som vanlig gir den fåmælte stridsvognføreren bare korte, presise ordrer som «sving til venstre», «mål hundre meter», «av gårde!»

Rundt ham barker 2000 tyske og sovjetiske stridsvogner sammen på den store sletten sør for den russiske byen Kursk.

Kampene har pågått nesten uten stans på dette frontavsnittet siden de begynte en uke tidligere, 5. juli 1943. Det er det største stridsvognslaget verden har sett, men Wittmann kan føle seg

rimelig trygg der han sitter: For første gang kommanderer den 28 år gamle SS-mannen nemlig Tysklands ypperste stridsvogn, en Tiger I, i et stort slag.

Tigerens store vekt hindrer den ikke i å reagere raskt på enhver trussel.

I stedet for å bruke opptil flere minutter på å dreie det tunge kanontårnet, snur Wittmann bare hele stridsvognen rundt på få sekunder.

De lettere sovjetiske T-34-stridsvognene er sjanseløse. Åtte tanks, tre antitankkanoner og et kanonbatteri faller snart for Wittmanns Tiger I.

De rundt 70 andre Tigrene i slaget får også has på flere russiske kjøretøy.

Da det mørkner, er den russiske sletten dekket med forkullede lik. Svarte søyler av oljeaktig røyk stiger til værs fra hundrevis av brennende vrak.

Rundt 700 stridsvogner er skutt i stykker. De fleste er mellomstore sovjetiske og tyske utgaver, men selv om tyskerne samlet går på et nederlag ved Kursk, har de ikke mistet urovekkende mange Tigre.

Også Michael Wittmann vender trygt tilbake til divisjonen sin. Han har akkurat demonstrert hvorfor han går for å være Nazi-Tysklands beste stridsvogn-fører.

Mye av suksessen må han imidlertid tilskrive sin Tiger I. Siden stridsvognen ble presentert for den tyske hæren i 1942, har den nemlig vist seg å være et formidabelt våpen i kyndige hender.

T-34 kunne ikke svare

Allerede i mai 1941 bestilte Hitler stridsvognen. På ordreseddelen sto sterk pansring, stor ildkraft og vanntett skrog med snorkelutstyr slik at doningen kunne krysse elvene i Frankrike og Sovjetunionen uten problemer.

Mens ingeniørene arbeidet med stridsvognen, sendte Hitler i juni 1941 den tyske hæren inn i Sovjetunionen.

Wehrmacht tromlet ned all motstand og inntok raskt store landområder. Men på én front møtte Hitlers hær uventet hard motstand:

De sovjetiske T-34-vognene overgikk de tyske Panzer- og Panther-vognene med god margin.

Etter et knapt år – der manglene ved stridsvognen hadde gjort seg gjeldende gang på gang – hadde de tyske ingeniørene imidlertid gode nyheter til panserdivisjonene:

Den første Tiger I sto klar. Tyskerne gikk rett i gang med å utdanne offiserer i å betjene stridsvognen.

Det nye våpenet var bygd med tanke på ildkraft og ugjennomtrengelig pansring. Kjempen veide opp mot 60 tonn når den var fylt opp med ammunisjon og drivstoff.

Likevel var den ikke så mye tregere enn sine fiender: I ulendt terreng dundret den frem i 20 km/t. Toppfarten var dobbelt så høy.

Høsten 1942 ble Tigeren sendt til østfronten, og Den røde armé lærte snart å frykte 88-mm-kanonen dens.

Under de rette værforholdene kunne en Tiger I for eksempel uskadeliggjøre en T-34 opptil 2200 meter unna. På den avstanden kunne en T-34 umulig svare igjen.

Soldater fikk «tigerfobi»

Tross tyske nederlag viste Tigeren sin verdi i slagene ved Kursk og Kharkov sommeren og vinteren i 1943.

For eksempel utryddet en enkelt panserdivisjon i alt 501 sovjetiske stridsvogner ved Kharkov. I løpet av den måneden slaget varte, mistet den bare 18 Tigre – et resultat som ikke var enestående.

Under krigen nedkjempet Tiger I nesten 10 000 stridsvogner, mot et tap på 1715. Frykten blant soldatene i Den røde armé var derfor enorm.

Sovjets propagandafolk prøvde å styrke de meniges kampmoral ved å sende ut falske rapporter om Tigernes sårbarhet.

Blant annet proklamerte Sovjetunionen sommeren 1943 at Den røde armé nedkjempet 10-12 Tigre om dagen.

Propagandaen ble snart så urealistisk at Sovjet etter noen uker hadde ødelagt flere Tigre enn det antall som faktisk fantes.

De sovjetiske forsøkene på å få Hitlers stridsvogn til å virke mindre skremmende, var likevel ganske fånyttes.

Ryktet om at stridsvognen ventet foran dem var nok til å skape frykt i Den røde armé.

Britene satte ord på angsten som tok tak i de allierte soldatene: tigerfobi.

I et forsøk på å berolige soldatene forbød den britiske feltmarskalken Montgomery derfor offiserene sine å omtale Tigeren når de menige var til stede.

En rekke tyske stridsvognførere hadde da også vist at fienden gjorde klokt i å ha respekt for en Tiger I. For eksempel nedkjempet Michael Wittmann 117 fiendtlige tanks i løpet av sine sju første måneder som Tiger-kommandør.

33 stridsvogner settes ut av spill

Tyskernes mest berømte stridsvogn havner nok en gang i kamp da 33 sovjetiske stridsvogner klokken fem om morgenen 8. januar 1944 bryter gjennom de tyske linjene i Ukraina.

Michael Wittmann skynder seg mot stedet. Den nå 29 år gamle SS-mannen har tolv Tiger-stridsvogner under sin kommando.

Over de snøkledde jordene høres lyden av knatrende maskingeværer, kanoner og motorstøy, men lavt skydekke gjør det vanskelig å se særlig langt frem denne iskalde morgenen.

Plutselig dukker fiendens stridsvogn opp i det spøkelsesaktige landskapet. Wittmann peker ut posisjonen og skytteren stiller inn kanonen. En granat blåser tårnet av den første T-34-en.

I mellomtiden har det dukket opp flere stridsvogner, og Wittmann har mange mål å velge mellom. Resultatet er snart en mur av flammer.

En granat hamrer inn i en T-34 som selv skal til å sende sitt skyts i retning den tyske bataljonen.

Kort etter får Wittmanns Tiger I inn en fulltreffer på nok en fiendtlig stridsvogn. Enhetens utfall kommer brått på de sovjetiske angriperne.

De drøyer responsen akkurat så lenge at det blir fatalt. Tyskerne avsperrer dem med en knipetangsmanøver, og fire timer senere er 33 stridsvogner av typen T-34 og sju stormkanoner satt ut av spill.

Tanksen var sin egen verste fiende

Tigernes suksess var imidlertid ikke nok til å snu Hitlers krigslykke. Det hjalp heller ikke at de tyske ingeniørene sommeren 1944 leverte de første forbedrede utgavene av den seierrike stridsvognen til hæren – Tiger II eller Kongetigeren, som den også ble kalt.

Den tyske hæren var på konstant retrett i det vinterkalde Øst-Europa – noe Tigeren ikke egnet seg til.

Den slukte allerede enorme mengder drivstoff – stridsvognen kom seg bare cirka én kilometer på 15 liter – og i dyp snø eller gjørme var forbruket enda større.

«Våre Tigre og Panthere spiser ikke høy», utbrøt en tysk offiser fortvilet vinteren 1944. Et annet problem var vekten på stridsvognen.

Den tynte fjæringen, girkassen og andre vitale deler til bristepunktet. Ujevnt terreng, høy fart eller lange strekninger fikk ofte mekanikken til å bryte helt sammen. Faktisk var det sjelden Tigeren tålte en lengre marsj uten å kollapse.

De mekaniske problemene var til stor bry for tyskerne, og de allierte gjennomskuet også svakhetene ganske raskt.

Sommeren 1944 fant britiske soldater for eksempel noen ødelagte Tigre i Italia. Funnet vakte stor oppsikt i den britiske hæren, som hadde vært på jakt etter en metode til å nedkjempe tanksen.

En gruppe ble derfor satt til å undersøke stridsvognene, og i august kom de med en noe overraskende konklusjon i rapporten «Hvem drepte Tigeren?»: Det gjorde den selv.

Wehrmacht hadde i årevis prøvd å legge lokk på sannheten om Tigerens tekniske problemer. Men blant vognførerne var mekanikken en konstant hodepine.

Eksempelvis måtte de løfte det elleve tonn tunge tårnet av med en kran hvis girkassen måtte skiftes ut.

Og på østfrontens sleipe veier skulle det ikke mye frost til før gjørmen frøs mellom hjulene. Mannskapet måtte ofte skru av de massive hjulene for å skrape dem fri for is.

Slike reparasjoner var omstendelige nok under rolige forhold. På en iskald og gjørmete slagmark var oppgaven omtrent umulig.

Mange Tiger-førere måtte bittert sprenge sine verdifulle stridsvogner i luften og forlate dem til fots for at fienden ikke skulle få fatt i dem.

Problemene resulterte i at de tyske stridsvognbataljonene ikke på noe tidspunkt hadde tilstrekkelig med kampdyktige Tigre til å avgjøre et større slag.

Samtidig måtte de også håndtere en alvorlig mangel på dyktige vognkommandører. Ofte fikk unge og uerfarne offiserer derfor kommandoen over en Tiger med beskjeden:

«Vær forsiktig. Du har en million mark mellom hendene».

Mennenes begrensede erfaring førte til at unødig mange Tigre brøt sammen på grunn av overbelastning.

Ofte rakk de ikke engang å komme i krig før de gikk i stykker. Heldigvis for nazistene var ikke alle stridsvognførere inkompetente.

Michael Wittmann ødela for eksempel 138 fiendtlige tanks på østfronten. Men selv hans hell måtte ta slutt.

Ut fra avhør av krigsfanger og studering av erobrede Tigre skjønte de allierte fort at den tyske stridsvognen ikke var helt uovervinnelig. Selv en enslig soldat kunne være heldig å sette en Tiger I ut av spill, så lenge han visste hvor han skulle slå til.Klikk på tegningen og se Tigerens svake punkter.

Wittmann dør sammen med Tigeren

I 1944 ble han sendt til Nordvest-Frankrike, der de allierte 8. august 1944 innledet et tungt angrep.

Wittmann dro ut for å hjelpe de tyske soldatene mot overmakten, men etter bare en times kamp sto Tigeren hans i brann.

Da stridsvognen eksploderte innenfra, var trykket så voldsomt at det elleve tonn tunge tårnet ble blåst av.

Nazistenes helt omkom sammen med sine menn, og dødsfallet hans sendte sjokkbølger gjennom bataljonen.

De neste månedene bukket de fleste kampdyktige Tigre under. Noen ble ødelagt av heftig beskytning, men en stor del ble sprengt i stykker av den tyske hæren.

Både reservedeler og drivstoff var umulig å oppdrive, og tyskerne nektet å la sine dyrebare stridsvogner falle på fiendens hender.

Da Nazi-Tyskland overga seg, viste de få resterende Tigrene seg å være ubrukelige for de allierte.

De krevde for mange dyre reservedeler. Derfor ble Tigerproduksjonen aldri tatt opp igjen – på tross av dens overlegne styrke.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet "Historie". Les også: