Her hviler en hertug ... eller en luring

To mysterier ble tilsynelatende knyttet sammen og oppklart av mannen som lå på dødsleiet i Kristian­sand.

Ikke bare fortalte han sine nærmeste historien om hvem han egentlig var. Han ga også en forklaring på mysteriet rundt en forsvunnet østerriksk hertug med slektsbånd til den norske kongefamilien.

Mysteriet Køhler

Bare timer før han sovnet inn, fortalte Alexander Hugo Køhler at han var identisk med hertugen som alle trodde hadde forsvunnet på havet. Og han kunne dokumentere det, sa han.

Var han virkelig en hertug som hadde gått i dekning? Eller var han en skøyer som hadde gjort grundige forberedelser til et siste, spektakulært pek over for familie og omgivelser?

I Kristiansand vil historien om «Mysteriet Køhler» ikke dø, 75 år etter hans død.

Det eneste som er sikkert, er at det står Hugo Køhler på steinen ved grav nummer 17 i felt 05 på Kristiansand kirkegård.

Den mystiske mannen døde to dager før freden kom til Norge i 1945. Det siste han gjorde var å insistere på at han i virkeligheten var erkehertug Johann Salvatore von Toscana, nevø av den en gang så mektige keiser Franz Josef av Østerrike-Ungarn.

For dem som hadde fulgt med på begivenheter og skandaler i royale kretser på kontinentet, var det all mulig grunn til å sperre opp øynene.

Forsvant sporløst

For erkehertug Johann Salvatore von Toscana var ingen hvem som helst. Adelsmannen hadde røket uklar med sin onkel keiser Franz Josef. 16. oktober 1889 sa han fra seg alle sine adelige privilegier og tok navnet Johann Orth.

Så dro han til London for å gifte seg med en danserinnen Ludmilla Stubel. I sin samtid; En riktig saftig skandale. Som skulle gå over til å bli et seiglivet mysterium.

Johann og Ludmilla forsvant nemlig sporløst. Underveis til et nytt liv i Sør-Amerika seilte de inn i en storm. Det ble antatt at skipet sank ved Kapp Horn en julinatt i 1890.

I 1911 ble Johann Orth erklært død. Men flere observasjoner av paret ble rapportert i årene som fulgte. Det ga liv til en myte om at paret hadde tatt nye identiteter.

Men hva om de nye identitetene var tatt før forliset? Og at det ikke var den ekte Johann Orth som forsvant ved Kapp Horn? Og at den virkelige Johann Orth − eks-hertugen − hadde gått i dekning i Norge?

Mannen som i mai 1945 lå for døden i Kristiansand hevdet at det var slik det var.

Og for at hans nærmeste som våket ved hans leie ikke skule tro at alt bare var forvirret ralling fra en døende: Han hadde bevis.

Skrinets hemmelighet

Den døende mannen fortalte om et tungt jernskrin som bare kunne åpnes på en spesiell måte – etter hans død.

I skrinet lå diverse notater og fotografier, en lommebok samt en stambok og Gotha-almanakk fra 1914 med opplysninger om europeiske kongehus.

På omslaget hadde han skrevet sin utrolige historie for hånd. Livshistorien, som kunne få noen og enhver til å tro at han egentlig var erkehertug Johann Salvatore von Toscana alias Johann Orth, var kamuflert under et par ark som var limt over teksten.

Ifølge livshistorien skulle erkehertugen ha møtt den 20 år gamle tyske litografen Alexander Hugo Köhler på et herberge i Hamburg i januar 1881. Møtet endte angivelig med at adelsmannen betalte Köhler for å bytte identitet.

Germansk herkomst

Køhlers etterlatte sto dermed overfor følgende scenario:

* Deres nylig avdøde Hugo var egentlig Johann Salvatore von Toscana alias Johann Orth, opprinnelig steinrik kongelig, senere i frivillig eksil og forkledning som litograf.

* Den egentlige Köhler, født utenfor ekteskap og av alt annet en kongelig byrd, dro til Østerrike-Ungarn som erkehertug Johann Salvatore von Toscana, røk uklar med familien, tok navnet Johan Orth som lagde skandale, giftet seg i London og forsvant i storm ved Kapp Horn.

Hvor mange kritiske spørsmål «Hugo Køhlers» etterlatte stilte til historien, vites ikke. Om ikke annet var deres Hugo vitterlig av germansk herkomst.

Behørig dekket av pressen

I Bergen gjennomførte en overrettssakfører en rekke bevisopptak for norske domstoler, i et håp om å kunne godtgjøre at norske arvinger kunne være berettiget til store verdier.

Både politiet, en rettskjemiker og en bokbinder fra statsarkivet i Bergen ble trukket inn.

Konklusjonen var at skriveriene i boken var ekte − i den forstand at de var skrevet av avdøde. Enkelte tok imidlertid konklusjonen som en bekreftelse på at skifteretten også gikk god for mannens fantastiske påstander.

Opplysningene ble lekket til pressen, og saken ble behørig dekket i både Norge og utlandet.

Men så ble det stille. Kunnskapen om mysteriet ble så vidt holdt i live gjennom Køhlers datter Gudrun Aslaugs kiosk bak kull-­lageret på Kristiansands havn: Til langt ut på 1960 og 70-tallet ble det snakket om at småsultne folk kunne ta seg en tur til «prinsessa av Habsburg» og kjøpe seg pølse.

Men så ble mysteriet vekket til live igjen, og det med internasjonale implikasjoner.

«Arvinger på tur»

I 2005 ble Køhler-historien omtalt i en lokalhistorisk bok; «Rusleturer i Kvadraturen».

Slektsforsker Jan Frode Moe Johansen postet i februar 2006 et innlegg på Digitalarkivets nettforum, som ble intenst diskutert blant slektsgranskere.

Moe Johansen skrev på sin egen hjemmeside at han var blitt kontaktet av Køhlers etterkommere. På deres oppdrag skulle han forsøke på å finne ut om de kunne være berettiget til en kjempemessig arv.

Lenge så det ut til at samarbeidet kunne bære frukter.

Under stor ståhei dro flere norske Køhler-arvinger sammen med Moe Johansen til Østerrike i 2007.

I fire dager ble de vist rundt på flere av eiendommene som i sin tid var eid av Johan Orth; Seeschloss Orth, Landschloss Orth og Willa de Toscana. Eiendommene hadde vært i Habsburg-slektens eie, et dynasti med forbindelser også inn i det norske kongehuset.

Avla DNA-prøve

Både borgermesteren og turistsjefen var med på seansen. Lokalavisen Fædrelandsvennen hengte seg på og kunne stolt rapportere hjem til Kristiansand om at interessen for sørlendingenes besøk stor. Så stor at historien toppet nyhetssendingen på den største østerrikske TV-kanalen.

Borgermester Heinz Köppl av Gmunden fortalte på TV at han hadde invitert nordmennene fordi folket i byen gjerne ville vite hva som skjedde med Johann Orth.

Han lovte at byen var villig til å ofre slottet og verdiene dersom nordmennene kunne bevise at det var rettmessige arvinger til herlighetene.

Den norske delegasjonen møtte også to av keiser Franz Josefs oldebarn, Markus og Johann, som begge smykket seg med de imponerende titlene Hans Keiserlige Høyhet, Salvatore Habsburg-Lothringen, erkehertug av Østerrike.

– Men vi får ingen avklaring før Køhlers grav i Kristiansand åpnes, uttalte turistsjefen, Andreas Murray.

For da kunne DNA sikres fra den dødes levninger. Erkehertug Markus sa seg villig til å avlegge DNA-prøve som kunne bekrefte slektskap mellom den døde og habsburgene.

Åpnet graven

Mandag 26. januar 2009 skred et alvorlig følge inn på kirkegården i Kristiansand og stanset ved grav 17 på felt 5. I graven var fire mennesker stedt til hvile. Den siste var pølseselger Gudrun Aslaug som døde i 1999. Nederst lå levningene etter mannen som hadde kalt seg Hugo Køhler.

Mens kirkegårdsgraverne gjorde jobben sin, ble de holdt øye med av både etterkommere og advokater. Tingrettsdommer Per O. Refsalen overvåket det hele som offentlig oppnevnt sannhetsvitne; notarius publicus.

Nede i kirkegårdssanden fant man det man lette etter; lårbenene til Hugo Køhler. Med kyndig hånd tok DNA-ekspert Ragne Farmen de nødvendige prøvene som skulle til for å avsløre mannens DNA.

Men – DNA-resultatene har ennå ikke fått noen praktisk betydning. For da eksperter begynte å se nærmere på detaljene i Hugo Køhlers historie, sank Habsburg-etterkommernes interesse for saken.

* På tidspunktet for det angivelige identitetsbyttet i Hamburg i januar 1881, var Johann Salvatore von Toscana kommandant for den 33. østerrikske infanteri­divisjonen og befant seg i Komorn i dagens Slovakia. At han ubemerket skulle forlate sin post og komme tilbake med nytt utseende fremsto lite sannsynlig.

* At hans fornemme slektninger og hoffet for øvrig heller ikke registrerte at erkehertugen med ett var blitt bedre til å lage litografier enn å være kongelig og karrieremilitær, styrket heller ikke historien.

* Hvis eks-erkehertugen brukte identiteten til Køhler, hvem var i så fall mannen som overtok identiteten til erke-hertugen? Ingen har så langt funnet spor etter denne mannens fortid, eller tegn på at han hadde andre familiebånd enn de som ble pleid i det Østerikske-Ungarske hoff.

* Det var dessuten ikke første gang noen påberopte å være den forsvunnende Johann Orth.

Alt skar seg

Vi Menn har vært i kontakt med slektsgransker Jan Frode Moe Johansen. Han opplyser at sam­arbeidet har skjært seg med både de norske arvingene etter Køhler og kontaktpersonene i Østerrike.

Selv om erkehertug Markus ikke lenger ville gi avgi DNA for sjekk mot Køhlers DNA, hadde Moe Johansen likevel en stund et håp om å få sjekket på annet vis: Ved å sikre DNA fra en annen død slektning med Habsburg-DNA.

Men også det skar seg, ifølge Moe Johansen.

Aldri dokumentert

Han forteller at sarkofagen med de mest interessante levningene ble murt inne i en krypt like etter at den norske delegasjonen hadde vært i Østerrike.

Menigheten vil ikke tillate DNA-testing. Heller ikke andre adelige familiemedlemmer har vært villige til å la seg DNA-teste.

Moe Johansen sier han ikke har tatt i saken på mange år. Nå vil han likevel, på eget initiativ, gjøre et nytt fremstøt for å løse saken. Han sier at han tror at den ekte Køhler sannsynligvis døde i Egypt der han var til behandling for tuberkulose.

– Skipsforliset ble aldri dokumentert, hevder Moe Johansen.

– Tror du det er eks-erkehertugen som er begravet i Kristian­sand?

– Dette kan selvsagt være en god røverhistorie. Men jeg vil ikke utelukke noe før vi har fått en DNA-test å sammenligne med, sier han.

En spennende røverroman

Unni Jansen er Alexander Hugo Køhlers oldebarn. Hun var med til Østerrike da det i 2009 ble forsøkt å føre bevis for at hun er en av erkehertugens arvinger. Jansen sier at de for mange år siden brøt samarbeidet med Moe Johansen. Om statusen for familiens jakt på de østerrikske verdiene, sier hun:

– Vi har valgt å holde det fullstendig utenfor offentligheten. Vi erfarte at det ble så mye mer blest om saken enn noen av oss kunne forestilt oss på forhånd.

Ved kirkegårdskontoret blir det opplyst at det ikke er betalt avgift for graven siden 2018 og at den følgelig skal slettes. Moe Johansen står som fester av graven, selv om han ikke er slektning av Køhler.

– Det er svært viktig at graven beholdes. Da kan man eventuelt gjøre en ny gravåpning for å gjøre tannundersøkelser, noe som kan fortelle om hvor den døde har levd, slik det ble gjort med levningene av den mystiske Isdals­kvinnen i Bergen. Jeg betaler gjerne festeavgiften av egen lomme, sier Moe Johansen.

Slektsforsker Oddbjørn Johannessen sammenligner historien om Alexander Hugo Køhler med en spennende røverroman.

Ved siden av jobben som amanuensis ved Universitetet i Agder er Johannessen ivrig slektsgransker, og bidro i sin tid med å fremskaffe ligningstall og adresseopplysninger om Køhler.

Han mener det ikke finnes maken til Køhler-saken i norsk slektshistorie.

– En fantastisk fortelling, stor bløff og godt løyet, sier han.

– Historien er på så mange områder så tynn at den er lett å punktere, sier Johannessen.

Han sier at veldig mye innen eldre slektsgranskning, inkludert spektakulære historier som involverer kongeligheter, er så og si umulig å verifisere.

–Så lenge historiene ikke kan avvises, så lever forestillingen videre. Men i Køhler-saken mener jeg at hele hypotesen er blitt avvist på et faglig grunnlag, sier Johannessen.

Mysteriet lever videre

Foreløpig kan altså ingen si med sikkerhet hvem ligger nederst i grav 17 på felt 05 på kirkegården i Kristiansand.

Er det en rømt erkehertug? Eller er det den tyske innvandreren, lito­grafen, forretningsmannen og kvinnebedåreren Hugo Køhler som var gift en rekke ganger og fikk en skokk med unger?

Hvis det siste er riktig: Hvorfor tok da Alexander Hugo Køhler bryet med å snekre sammen en slik historie? Og det på en slik måte at han ville være død og dermed gå glipp av all moroa når bevis-kisten han hadde forberedt ble åpnet? Hva ville han egentlig oppnå?

I Kristiansand lever «Mysteriet Køhler» videre.