Skar opp kvinner i vilt raseri
The Yorkshire Ripper død av korona
Peter Sutcliffe myrdet minst 13 kvinner og er blitt kjent som en av Storbritannias verste seriemordere. Han hadde en rekke kroniske sykdommer som en følge av at han har fått juling i fengsel, som kan ha vært medvirkende til at han i døde av korona.
Mellom 1975 og 1980 terroriserte seriemorderen Peter Sutcliffe West Yorkshire med en serie brutale drap og angrep på kvinner. Angrepene var så voldsomme at han ble omtalt som The Yorkshire Ripper.
Men det var i starten lite som tydet på at Sutcliffe skulle bli en bestialsk seriemoder. Han ble født 2. juni 1946 i den lille byen Bingley i Yorkshire. Han hadde en forholdsvis alminnelig oppvekst, selv om det riktignok var spenninger i hjemmet.
Sutcliffes far hadde mistanke om at moren var utro, og enkelte hevder at dette kan ha utløst Sutcliffes dype kvinnehat. Men Sutcliffe selv var en stillferdig type som ikke skilte seg ut på noen måte.
Les også (+) Mannen kjørte rundt i Troms 70 dager med et lik i bagasjerommet – så leverte han bilen til reparasjon
Mørke besettelser
Da Sutcliffe ble voksen, begynte han å vise foruroligende adferd. Før han giftet seg med sin kone Sonia i august 1974 – den første kjæresten hans – hadde han en rekke forskjellige jobber. Blant annet jobbet han som kirkegraver, og skal ha forferdet arbeidskameratene sine med stadig snakk om nekrofili. Han hevdet også å ha stjålet trofeer fra likene han begravde.
I 1969 begikk han sitt første bekreftede angrep. Sutcliffe påsto at en prostituert hadde lurt penger av ham, så han dro på leting etter henne sammen med kameraten Trevor Bridsall. Sutcliffe greide ikke å spore opp kvinnen, men angrep i stedet en annen kvinne med en stein skjult i en sokk, før han gikk tilbake til Bridsalls varebil og forlangte at kameraten skulle kjøre ham vekk.
Kvinnen hadde imidlertid tatt nummeret på varebilen, og neste dag ble Sutcliffe brakt inn til avhør. Overfor politiet hevdet Sutcliffe at han hadde slått kvinnen med bare nevene. Sutcliffe hadde flaks og slapp unna med en streng irettesettelse; kvinnen som var en kjent prostituert. Hun hadde dessuten en kjæreste som satt fengslet for vold, men som hun ikke ville anmelde.
I 1975 fikk Sutcliffe vite at hans kone Sonia ikke kunne få barn. Juni samme år fikk han førerkort for vogntog. I det ene vinduet på førerhytta hadde han et noe spesielt oppslag: «I denne bilen sitter en mann med en latent genialitet som ville ryste nasjonen hvis den ble sluppet fri, og genialitetens dynamiske energi ville overmanne alle omkring ham. Like bra å la ham sove?»
Om vi setter inn «ekstrem vold» i stedet for «latent genialitet», skulle senere hendelser vise at han ikke tok helt feil.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Yorkshire Ripper oppstår
Kort etter brøt voldsbølgen hans løs. Natt til 5. juli 1975 var Anna Rogulskyj på vei hjem igjen til kjæresten i Keighley etter en krangel. Sutcliffe ventet. Han angrep henne med en hammer, slo henne nesten i hjel og skar henne flere ganger med kniv. Han ble forstyrret av en nabo, men klarte å overbevise vedkommende om at alt var i orden. Rogulskyj ble funnet livstruende skadd og kjørt til sykehus i all hast der legene maktet å redde livet hennes.
Olive Smelt ble det tredje voldsofferet hans. Fredag 15. august ble hun uten varsel angrepet med en hammer og kniv i nærheten av sitt hjem i Halifax, West Yorkshire. Da Sutcliffe hadde slått henne bevisstløs, begynte han å skamskjære henne. Han ble imidlertid forstyrret av en bil som passerte, og flyktet før han ikk fullført angrepet.
Wilma McCann var en prostituert fra Leeds og ble Sutcliffes første bekreftede drap. Firebarnsmoren fikk haik med seriemorderen i oktober 1975 og ble drept med hammer og kniv ved en lekeplass, ikke langt fra McCanns hjem. Politiet forbandt ikke drapet med Sutcliffes tidligere angrep, tross en storstilt etterforskning som omfattet over 100 politifolk og mange avhør. Sutcliffe var fri til å fortsette med angrepene. Og han benyttet muligheten.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Rasende av parfyme
Emily Jackson jobbet innimellom som prostituert. 20. januar 1976 forlot hun mannen sin på Gaiety pub i Leeds for å ta en runde, og ble plukket opp av Sutcliffe. Jackson ble utsatt for massiv vold. I ettertid uttalte Sutcliffe at Jackson duftet av billig parfyme, noe som fikk ham til å hate henne intens. Jackson ble funnet drept med blant annet 52 stikk fra skrujern.
9. mai 1976 overlevde Marcella Claxton utrolig nok et angrep i Roundhay Park i Leeds etter å ha takket ja til å bli kjørt hjem. Claxton måtte gjennom omfattende kirurgi og legene sydde igjen skader i hodet med 52 sting. Hun vitnet senere i straffesaken mot Sutcliffe.
Irene Richardson var ikke like heldig. 5. februar 1977 ble hun slått i hjel med hammer og maltraktert med kniv. Angrepet skjedde også i Roundhay Park der Claxton var blitt angrepet.
23. april samme år slo Sutcliffe til igjen. Denne gangen var den prostituerte Patricia Atkinson som ble offer. Hun ble drept i sin egen leilighet i Bradford. I blodpølen på åstedet fant politiet fotavtrykk etter Dunlop Warwick-gummistøvler som matchet avtrykk som ble funnet på åstedet der Emily Jackson ble drept. Dermed ble det klart for politiet at The Yorkshire Ripper hadde utvidet territoriet sitt til Bradford.
Les også (+) Mysteriet om Bermuda-triangelet kan være løst. Og løsningen fantes i Nordsjøen
Første «uskyldige» offer
Jayne MacDonald ble utsatt for Sutcliffe 26. juni 1977 da hun kom for sent til bussen og ikke fikk tak i drosje. Liket ble funnet i en lekepark. Hun var en ekspeditrise på bare 16 år og jobbet ikke som prostituert. Blant folk flest, pressen og politiet var hun dermed å anse som en alminnelig og respektabel jente.
Drapet vakte mer oppstandelse enn de andre hadde gjort. At en helt alminnelig jente kunne bli offer for en seriemorders brutalitet, gjorde at det ikke lenger bare var prostituerte som fryktet å bli utsatt for The Yorkshire Ripper.
i 1981. Foto: Mike Hayward Archive / Alamy Stock Photo
Utvidet territoriet
Kun to uker etter drapet på Jayne MacDonald angrep Sutcliffe igjen. En beruset Maureen Long ble plukket opp i Manningham Lane i Bradford. De avtalte sex, men da Long satte seg ned for å urinere på en øde tomt ved Bowling Back Lane, slo Sutcliffe henne i hodet med en hammer.
Til Sutcliffes store overraskelse, overlevde Long. At bilen hans var observert av en vaktmann gjorde Sutcliffe nervøs. Det holdt ham ikke fra å drepe igjen. Men han utvidet området til Manchester.
Prostituerte Jean Jordan, kalt «Scotch Jean» av andre prostituerte, ble drept 1. oktober. Liket ble liggende uoppdaget, og Sutcliffe vendte tilbake fire dager etter drapet for å ransake liket på jakt etter en seddel han trodde kunne spores tilbake til ham. Seddelen fant han ikke, noe som gjorde ham så rasende at han maltrakterte liket ytterligere. Sutcliffe skal ha forsøkt å skjære hodet av Jordan slik at drapet ikke skulle kjennetegnes av The Yorkshire Rippers kjenneteg.
Angrepet på Jordan var så voldsomt at det ikke var mulig å identifisere ansiktet hennes. Ni dager etter drapet, ble liket oppdaget av Bruce Jones, som den gang arbeidet på et meieri i nærheten, men som senere ble skuespiller og spilte «Les Battersby» i evighetsserien Coronation Street
Kalt inn igjen
Politiet fant seddelen i Jordans håndveske og sporet den tilbake til en bankfilial i området. Sutcliffes frykt hadde vært begrunnet: Det ble fastslått at han var en av dem som kunne ha mottatt seddelen. Sammen med 5000 andre menn ble han avhørt om den. Han ble imidlertid ikke mistenkt for noe kriminelt.
Denne streifkontakten med lovens lange arm dempet ikke Sutcliffes blodtørst, og 14. desember slo han til igjen. Marilyn Moore slapp levende fra det brutale angrepet, og ga politiet et signalement på voldsmannen. På åstedet fant politiet dessuten dekkavtrykk som stemte med noen de hadde funnet etter et tidligere angrep.
Prostituerte Yvonne Pearson ble myrdet i Bradford i begynnelsen av januar 1978, bare 21 år gammel. Liket lå gjemt under en sofa på et forlatt område, og ble ikke funnet før i mars. Senere samme drepte han 18 år gamle Helen Rytka i Huddersfield. Liket av den prostituerte ble funnet etter tre døgn under noen asbestplater mellom noen tømmerstokker og en ødelagt garasje.
Drepte ung og gammel
Sutcliffe drøyde til 16. mai 1978 med å oppsøkte sitt neste offer. Vera Millward i Manchester. Hun ble hans siste offer i 1978 og hans siste offer blant prostituerte. Og det skulle gå nesten ett år før Sutcliffe begikk flere drap.
4. april 1979 ble den 19-årige bankfunksjonæren Josephine Whitaker funnet død på grøntområdet Saville Park Moor i Halifax. 1. september samme år ble 20-årige Barbara Leach, som studerte ved universitetet i Bradford, funnet død i nærheten av studentboligen. Hun skulle bli hans siste offer i 1979.
Nå fulgte et opphold på nesten ett år før han drepte den godt voksne Marguerite Walls, 20. august 1980. Walls var uvanlig gammel til å bli angrepet av Sutcliffe; de fleste ofrene var unge.
Det neste angrepet skjedde i oktober 1980, og i årets siste måneder gikk han løs på folk gjentatte ganger uten at angrepene fikk fatal utgang.
Det siste drapet
20 år gamle Jaqueline Hill skulle bli det siste drapsofferet til The Yorkshire Ripper. Hun studerte ved universitetet i Leeds, og ble drept 17. november 1980. Det ille tilredte liket ble funnet i nærheten av studentboligen Lupin, ikke langt fra universitetet.
5. november 1980 overlevde 16 år gamle Theresa Sykes et angrep i Huddersfield. Angrepet ble i første omgang ikke knyttet til Sutcliffe. Men angrepet på Sykes og drapet på Hill ble Sutcliffes siste udåder. Han ble arrestert 2. januar 1981 mens han satt i bilen sin i Sheffield. Sammen med ham var prostituerte Olivia Rievers, som ikke var klar over at Sutcliffe hadde to kniver, en hammer, et tau og ambisjoner om å drepe henne.
Tatt i tilfeldig kontroll
Han ble arrestert i en tilfeldig kontroll som avslørte bilens falske nummerskilter, noe som antagelig reddet livet til Olivia Rievers. Under påskudd av å gå for å late vannet, greide Sutcliffe å gjemme hammeren, tauet og en av knivene, men politiet fant alt sammen dagen etter. Sutcliffe ble kjørt til politistasjonen i Dewsbury for videre avhør.
Siden Sutcliffe svarte til signalementet politiet hadde på Yorkshire Ripper, ble han rutinemessig avhørt om angrepene. Han hadde allerede vært inne til en rekke avhør uten å bli siktet. Til avhørsledernes forbauselse tilsto han 4. januar 1981. Etter å ha gitt en detaljert tilståelse ble Sutcliffe fremstilt for domstolen i Dewsbury 5. januar, opprinnelig siktet for å ha drept Jaqueline Hill og stjålet de falske skiltene som ble funnet på bilen hans. Rettsmøtet ble kort.
20. februar var tiltalen for 13 drap og syv drapsforsøk klar. Ved domstolen i Leeds 14. april ble aktorat og forsvarer enig om at han burde få saken behandlet i et annet distrikt. Offentlig fiendtlighet i Yorkshire kunne undergrave sjansene for en rettferdig behandling av saken. Han ble overført til straffedomstolen i London. Der ble saken opprinnelig berammet til 29. april.
Arrestasjon og rettssak
I første omgang erklærte Sutcliffe seg ikke skyldig i 13 forsettlige drap, men skyldig i uaktsomt drap på grunnlag av redusert tilregnelighet. Han hevdet at han lystret Guds vilje, at stemmer beordret ham til å myrde prostituerte, og at de stemmene kom fra Gud via en avdød polsk arbeiders grav. Han erklærte seg også skyldig i syv drapsforsøk.
I første omgang var aktoratet villig til å godta påstanden, men dommeren stilte seg mer skeptisk. Dommer Boreham lot seg orientere av flere psykiatere når det gjaldt Sutcliffes angivelige paranoide schizofreni. Boreham avviste Sutcliffes påstand. Rettssaken mot ham pågikk i to uker i den berømte «Rettssal En» i London.
Sutcliffes forsvarer var James Chadwin. Leder for aktoratet var riksadvokat Sir Michael Havers. Det var uvanlig at riksadvokaten personlig førte saker. At det ble gjort i dette tilfellet, viste derfor at myndighetene regnet Sutcliffes forbrytelser som ekstraordinære.
Med det sterke bevismaterialet som forelå, særlig forklaringer fra overlevende vitner og Sutcliffes egen tilståelse, var selve rettssaken nærmest en formalitet.
Sutcliffe fikk livstidsstraffen for 13 drap og syv drapsforsøk, med en minimumstid på 30 år før Sutcliffe overhodet kunne søke om prøveløslatelse, men Boreham håpet at han aldri ville slippe ut. Han beskrev Sutcliffe slik:
«En usedvanlig farlig mann. Når jeg sier livsvarig, uttrykker jeg håp om at det vil bety nettopp det.»
Veis ende
Etter domsavsigelsen ble Sutcliffe sendt til Parkhurst, et kategori «A»-fengsel på Isle of Wight hvor spesielt farlige forbrytere plasseres.
Sutcliffe delte sitt nye hjem med noen av de verste forbryterne Storbritannia har fostret, blant andre barnemorderen Ian Brady og giftseriemorderen Graham Young. Der ble han bare et par år. I 1983 ble han angrepet av medfangen James Costello, men kom levende fra det. Han ble forflyttet til Broadmoor Hospital i 1984, grunnet schizofreni. Broadmoor, et av Storbritannias mest beryktede psykiatriske sykehus, har huset mange alvorlige forbrytere. Blant dem gangsterne «Mad» Frankie Fraser og Ronnie Kray, «Stockwell-kveleren» Kenneth Erskine. Sutcliffe skal ha blitt angrepet av andre fanger en rekke ganger, noe som skal ha medført kroniske skader, noe som kan ha medvirket til at han døde av korona.
Sutcliffe anket senere livstidsdommen og begjærte utmåling av en minimumsstraff. Ankedomstolen og Høyesterett vviste begge begjæringene og ankene hans på grunnlag av psykiatriske rapporter, antallet ofre og forbrytelsenes brutalitet.
Dommer Mitting hadde denne kommentaren i 2010: «Disse drapene var et felttog som terroriserte befolkningen i store deler av Yorkshire i flere år. Den eneste mulige forklaringen, ifølge juryens kjennelse, var sinne, hat og besettelse. Bortsett fra terrorhandlinger er det vanskelig å forestille seg omstendigheter hvor én mann kan kreve så mange ofre.»
Sutcliffe uttrykt aldri anger over det han har gjort. En bestemt bemerkning tilkjennega holdningen hans tydeligere enn noe annen: «Kvinnene jeg drepte var bare dritt – prostituerte svin som forsøplet gatene. Jeg renset bare litt opp der.»
Les også: (+) Atom-mareritt i norsk boligfelt
Ga nye metoder
Sutcliffes ugjerninger har påført mange stor lidelse og sorg, men jakten på ham og arrestasjon medførte ett viktig fremskritt: Etter Ripper-saken, som var en av de største menneskejaktene i britisk kriminalhistorie, ble politiet utstyrt med en egen database for større etterforskninger. Med den kunne de sjekke bevismateriale mye raskere enn tidligere da etterforskerne måtte bla gjennom tusener av kartotekkort og mapper, bare for å sammenholde én liten opplysning med en annen. Etter Ripper-saken kan politiet over hele Storbritannia bekjempe kriminalitet med et elektronisk våpen som het «Home Office Large Major Enquiry System», eller simpelthen HOLMES.
Oppsiktsvekkende påstander
Yorkshire Ripper-saken synes ikke å ta slutt. I 2015 utga journalisten Tim Tate og Chris Clark, som tidligere tjenestegjorde i politiets etterretningsavdeling, boken «Yorkshire Ripper: The Secret Murders», der de langt på vei hevder at politiets udugelighet ga Sutcliffe mulighet til å begå flere drap enn han opprinnelig ble dømt for.
I boken kommer det frem detaljerte anklager om at Sutcliffe. Forfatterne hevder at Sutcliffe drepte i andre distrikter enn West Yorkshire, og at politiet vet adskillig mer enn de vil innrømme, men er redde for ytterligere kritikk.
I boken lister Tate og Clark opp forskjellige personer de mener er dømt for forbrytelser Sutcliffe kan ha begått.
Stephen Downing ble feilaktig dømt og sonet 27 år for et drap Sutcliffe kan ha begått. Anthony Steel sonet 25 år for å ha drept Carol Wilkinson i Bradford i 1977. Andrew Evans sonet 25 år for å ha drept Judith Roberts i Tamworth i 1972. Både Downing, Steel og Evans hadde lærevansker eller mentale problemer som gjorde dem mer sårbare for press fra etterforskerne. Til sammen sonet de 77 år før dommene ble opphevet.
Det er ikke avklart om Sutcliffes forbrytelser var mer omfattende enn antatt, og om politiet har prøvd å berge sitt omdømme ved å skjule andre påståtte Ripper-forbrytelser, slik Tate og Clark påstår.
Sutcliffe ble 74 år gammel og sonte livstidsdommen i kategori A-fengselet HM Prison Frankland i Brasside i County Durham fram til sin død. Han ble overført dit fra Broadmoore i 2016, og var blant annet delvis blind, som en følge av angrep fra andre innsatte.
Bløffmakeren John Humble, også kjent som «Wearside Jack», forkludret jakten på seriemorderen ved å utgi seg for å være The Yorkshire Ripper.
Humble innrømmet at opptaket han sendte til visepolitimester George Oldfield, der han påsto at han var Yorkshire Ripper og hånte Oldfield personlig for at han ikke hadde klart å ta ham, begynte som en skøyerstrek. Han hevdet til og med at han ringte politiet mer enn én gang for å få dem til å godta at «Wearside Jack» bare var en skikkelse han hadde diktet opp. Dessverre for Humble, politiet og Sutcliffes ofre fikk den såkalte skøyerstreken alvorlige følger. Politiet, som hadde et enormt press på seg fra publikum, mediene og politikere for å fange Ripper, avhørte 40 000 mistenkte og lanserte en publisitetskampanje til en million pund.
I mellomtiden gikk Peter Sutcliffe fri og kunne drepe om og om igjen i ganske trygg forvissning om at politiet jagde en mistenkt som ikke eksisterte.
Det gikk ille med Humble også. Lenge etter at saken var oppklart og Sutcliffe hadde påbegynt en livstidssoning for drapene, ble Humble arrestert i forbindelse med en gjennomgåelse av gamle, uoppklarte saker. En DNA-prøve som ble tatt av ham i 1991, da han ble satt i fyllearresten, identifiserte ham som «Wearside Jack».
I 2006 ble han dømt til åtte års fengsel for å ha forkludret politiets arbeid. Siden han hadde sendt en rekke brev til avisene i tillegg til lydopptaket han sendte visepolitimester Oldfield, ila dommeren ham en streng straff. Humble er senere blitt løslatt. Etter løslatelsen har han fått alkoholproblemer og begått en serie selvmordsforsøk. Familiens bolig har vært utsatt for hærverk flere ganger på grunn av det Humble er kjent for å ha gjort. I praksis ødela Humble både sitt eget og andres liv for alltid.
Denne saken ble første gang publisert 13/11 2020, og sist oppdatert 11/02 2021.
