dommerdrapene på Sicilia
«Svinet» har et rulleblad som ikke ligner grisen. Nå er han en fri mann
På motorveien utenfor Palermo ventet 13 tønner med sprengstoff på mafiaens svorne fiende, dommer Giovanni Falcone og hans følge. Dommermassakrene som rystet Sicilia sommeren 1992 fikk en helt annen effekt enn det mafiaen trodde.
Giovanni Brusca (64) har 150 liv på samvittigheten, og da han ble fengslet i 1996, skulle det være for livet.
Rullebladet hans er nærmest ufattelig, men hans kanskje grusomste handling skal være å ha beordret å henge en gutt på 11 år. Liket ble deretter oppløst i syre, skriver NRK.
Nå er imidlertid «Svinet» eller «Folkets slakter», som han kalles i Italia, sluppet fri, noe som skaper voldsomme reaksjoner i landet.
Mafiatoppen begynte å samarbeide med politiet i 200o, og dette er årsaken til at han har fått straffen redusert. 25 år etter fengslingen, er han igjen en fri mann.
Her er hele den bestialske historien om «Svinet» fra Sicilia:
Årvåkne øyne fulgte dommer Giovanni Falcone (53) da han gikk om bord i flyet i Roma. Da det landet på flyplassen i Palermo en time senere, var mafiaens menn allerede på plass. De observerte bevegelsene på avstand.
Falcone hadde hatt kontor i hovedstaden de siste par årene, men i helgene ville han hjem til sitt Sicilia. Sitt farlige Sicilia, der øyas mafia, Cosa Nostra, hadde hatt ham på dødslistene i årevis og bare ventet på det rette øyeblikket.
Falcone gikk rett inn i den ventende bilen, en pansret, hvit Fiat Croma. Hans kone Francesca tok plass ved siden av ham. De syv livvaktene fra politiet hoppet inn i to lignende biler, bare mørkere i fargen. Den ene la seg foran den hvite Cromaen, den andre bak, og den lille kortesjen kjørte raskt ut av flyplassen, inn på motorveien østover langs kysten mot Palermo.
På en parallell vei fulgte en annen bil etter et lite stykke, før hastigheten ble for stor og Falcones følge dro unna. Men mannen bak rattet hadde sett nok. Han snakket inn i en mobiltelefon.
– De er på vei.
Ved veis ende
Noen kilometer unna, i et skur i den karrige åssiden ved avkjøringen til den lille landsbyen Capaci, nikket Giovanni Brusca (35) og la fra seg telefonen.
Han hadde god oversikt over motorveien. Mennene hans hadde for sikkerhets skyld kappet ned noen trær i siktelinjen.
Han kunne se dreneringstunnelen hvor de hadde jobbet så hardt i noen dager. De hadde hatt på seg veiarbeiderklær og kjørt veivesenets lastebil. Ingen hadde reagert. Nå lå det 13 tønner TNT der inne, under motorveien.
Giovanni Brusca var fornøyd. Det var et ærefullt oppdrag han hadde fått av Cosa Nostra-lederen Salvatore «Totò» Riina, mannen som alltid var på flukt, og styrte imperiet i skjul. Riina, som de innviede kalte Capo dei Capi – sjefenes sjef, og alle andre kalte «Beistet».
Selv ble Brusca kalt «Svinet» og «lo scannacristiani» – «Kristenmannsslakteren».
Dette oppdraget tok han som et bevis på at han hadde steget høyt i gradene siden han utførte sitt første mafiadrap. Hvor mange hadde det blitt gjennom årene? tenkte Brusca. 100? 200? Det var ikke lett å huske.
Og nå skulle han drepe selve erkefienden. Hevnens time var kommet. Han så bilene som kom i stor fart vestfra. Ikke tid til nøling. Giovanni Brusca trykket inn utløserknappen.
Et halvt tonn sprengstoff eksploderte idet den første pansrede Cromaen kjørte over dreneringstunnelen. Bilen med de tre agentene Vito Schifano, Rocco Dicillo og Antonio Montanari ble slynget i været og deiset tungt i bakken i en olivenlund. Alle tre ble drept momentant.
I bil nummer to hadde hverken Giovanni Falcone eller hans kone festet sikkerhetsbeltet. Den hvite Cromaen traff veggen som plutselig reiste seg foran dem da motorveien ble forvandlet til en bølgende masse av stein og betong, og begge ble kastet med voldsom kraft ut av frontruta.
Mafiajegeren var død, og som en politiinformant senere skulle fortelle: Den lørdagskvelden i slutten av mai 1992 skålte Cosa Nostra-bossene i champagne.
Gjennombrudd
Giovanni Falcone begynte i jobben hos påtalemyndigheten i Palermo i 1980, og var en torn i mafiaens øye resten av sitt liv.
Falcone visste godt hva han gikk til. Mafiaen ryddet vekk alle som sto i veien. Den nye bossen, Riina fra Corleone, hadde fjernet sine rivaler i en blodig klankrig om makten innad i mafiaen. Like nådeløs var han mot offentlige personer som prøvde å ta opp kampen.
På den tiden Falcone startet sitt korstog, var både politisjefen og sjefanklageren i Palermo blitt drept i attentater. Det gikk bare et par år, så hadde deres etterfølgere lidd samme skjebne.
Å ta jobben som etterforsker og arbeide for å stille mafiaen for retten, var ensbetydende med å signere sin egen dødsdom. Men Giovanni Falcone gjorde det likevel.
Gjennom 1980-tallet ledet han en rekke store antimafia-operasjoner – med oppsiktsvekkende resultater. I starten var han nærmest en enmannshær, som bygget opp sterke saker med nye metoder.
Falcone fulgte pengestrømmen gjennom bankopplysninger, og narkotikastrømmen helt til USA. Han hadde minimale ressurser de første årene. Han reiste selv rundt til bankene på Sicilia for å hente datautskrifter, som han siden gikk gjennom på kontoret utover kveldene og gjennom nettene.
I den første store rettssaken oppnådde Falcone 77 fellende dommer, og kampen mot mafiaen fikk medvind. Falcone fikk selskap av tre andre magistrater i en egen antimafia-avdeling. En av dem var Paolo Borsellino. De to hadde vokst opp i samme nabolag i Palermo og spilt fotball sammen på Piazza Magione. Der det tidligere hadde vært én underskrift på påtaleordrene, var det nå fire. Mafiaen måtte drepe fire i stedet for én.
Det store gjennombruddet kom med den såkalte Maxiprocesso-rettssaken i 1986. Den var også et resultat av at det brutale veldet til Totò Riina begynte å slå tilbake på ham selv. Hans rivaler i mafiaen fryktet for sitt liv og søkte beskyttelse der de kunne.
I 1983 tok drapsmannen og narkotikasmugleren Tommaso Buscetta kontakt med politiet og ba om å få snakke med Falcone.
– Jeg er lei av å se alle vennene mine bli drept, og jeg er lei av å flykte, sa Buscetta.
Han fortalte alt Falcone ville vite. Senere ble det flere hundre slike informanter, pentiti, som med løfter om mildere straffer la kortene på bordet.
Fengslet – egentlig for alltid
De ansvarlige for dommerdrapene på Sicilia i 1992 slapp ikke unna.
- Mafiabossen Salvatore Riina ble pågrepet i januar 1993, og dømt for å ha beordret drapene på Falcone og Borsellino, i tillegg til over 100 andre mafiadrap. Han soner tre livstidsdommer. I vår åpnet høyesterett for at Riina, som nå er 86 år gammel, kan flyttes til husarrest og dø med verdighet. Det vakte sterke reaksjoner, og mange ga uttrykk for at Riina ikke er ønsket i hjembyen Corleone.
- Giovanni Brusca, overhode for en underavdeling av Riinas mafiaklan og mannen som utløste bomben som drepte Falcone, ble pågrepet i 1996. Han sa seg villig til å samarbeide med politiet i bytte mot bedre soningsforhold og beskyttelse. Brusca var selv ansvarlig for kidnappingen av den 11-årige sønnen til et pågrepet mafiamedlem som ga informasjon til politiet om drapet på Falcone. Gutten ble holdt fanget i over to år før han ble kvalt og senket i syrebad. Brusca skulle i utgangspunktet sitte i fengsel til han dør, men er innvilget enkelte permisjoner og ble løslatt i 2021.
- Bernardo Provenzano tok over som øverste sjef for mafiaen på Sicilia da Riina ble arrestert. Han ble dømt in absentia for sin medvirkning i dommerdrapene, og til slutt pågrepet i 2006. Da hadde han vært på rømmen i 43 år siden han fikk sin første drapsdom. Provenzano døde i 2016.
- I alt 43 personer ble dømt til livstidsstraffer i tre ulike rettssaker etter drapet på Paolo Borsellino, mens 12 personer opprinnelig ble dømt for drapet på Falcone. Flere er dømt for medvirkning til begge.
Riina reagerte på Buscettas svik på den eneste måten han visste om. Hans menn plasserte en bombe på et ekspresstog mellom Napoli og Milano like før jul 1984. 17 mennesker ble drept og 264 skadet i eksplosjonen. Riinas eneste tanke med angrepet var at etterforskningen ville påvirke politiets ressursbruk og dermed hindre avsløringene rundt Buscettas opplysninger.
Handlingen ødela livene til mange italienske familier, men den stanset ikke Falcone.
Levende blink
Maxi-rettssaken ble holdt i en spesialbygd bunker i fengselet i Palermo. 360 mafiamedlemmer ble dømt, 119 av disse in absentia, til fengselsstraffer på i alt 2700 år.
Og viktigst av alt: Det var en juridisk bekreftelse på at Cosa Nostra eksisterte. Sicilia var ikke full av små bandittgjenger som herjet med sitt, hver for seg. Det handlet om en kriminell organisasjon, ledet av en kommisjon. Det hadde aldri noen våget å si altfor høyt.
Cosa Nostra hadde holdt virksomheten i gang i tiår etter tiår med bestikkelser, tjenester, trusler og drap.
Politikere og politimenn med svak ryggrad og sterkt ønske om å leve godt, visste at den sikreste måten å beholde helsa på, var å fylle lommene med mafiagaver og se en annen vei. Så fikk de heller tåle et og annet skjellsord eller en spyttklyse fra en opprørt folkemengde når enda et offer for mafiaen, når enda en anstendig mann eller et uskyldig barn, skulle begraves.
– Det finnes ingen mafia her, sa borgermesteren i Trapani i 1985.
Uttalelsen falt dagen etter at en ung kvinne og hennes tvillingsønner var drept av en bilbombe ment for en av Cosa Nostras fiender.
Noen måtte brøyte vei for å endre samfunnet. Maxi-rettssaken gjorde Giovanni Falcone til nasjonalhelt. Men det gjorde ham også til det som italienerne kaller et vandrende lik, et åpenlyst mål for mafiaens drapsmaskiner.
Han var alltid omringet av livvakter og bodde til tider på militærbaser. Da han giftet seg med sin Francesca, skjedde det i dypeste hemmelighet. I 1989 fant livvaktene en sekk med dynamitt like ved et feriehus han leide.
Mange informanter fra mafiaens egne rekker har vitnet om de tette båndene mellom mafiaen og politikere, helt opp til statsministernivå.
Det gjorde tilværelsen enda vanskeligere for Falcone å ha fiender på innsiden. Ikke bare fordi mafiaen dermed ble holdt underrettet om hans bevegelser, men også fordi han ble motarbeidet. Falcone ble åpenbart forbigått da Corrado Carnevale ble ansatt som øverste dommer i Palermo i 1989.
Carnevale var vennlig innstilt til appellsakene som plutselig dukket opp fra Maxi-rettssakene. Mange ble løslatt på grunn av sykdom og tekniske detaljer. I 1990 satt bare 60 av de 370 dømte fortsatt inne. Mange satt godt. En boss sonet straffen på et privat sykehus der han var eneste pasient. Han hadde hjernesvulst, men ingen symptomer.
Igjen var det Giovanni Falcone som gikk til angrep, denne gangen fra Roma. Der hadde han arbeidet i en ny stilling i justisdepartementet. I 1992 avviste Høyesterett appellene fra Maxi-rettssaken og opprettholdt de opprinnelige dommene. Falcone hadde vunnet igjen.
Det var mer enn Toto Riina kunne tåle. Han sendte bud på Giovanni Brusca. Kristenmannsslakteren.
Motangrep
Brusca trykket på utløserknappen og Falcones kamp mot Cosa Nostra endte i en sky av stein og støv og betong.
Hans gode venn og dommerkollega Paolo Borsellino holdt tale i begravelsen. 10.000 sto utenfor kirken i regnet. Ropene var høye da de mange prominente gjestene viste seg. «Mordere! Skam dere!». Så taktfast: «Rettferdighet! Rettferdighet! Rettferdighet!».
57 dager etter attentatet mot Falcone var også hans naturlige arvtager Borsellino død. Hans nærmeste forklarte senere at Borsellino hadde vært oppskaket. Borsellino ble som oftest sett med en sigarett i munnviken.
– Men de siste dagene han levde, hendte det han glemte seg og røkte to samtidig, sa broren hans, som selv har hevdet at italiensk etterretning var innblandet i attentatet.
Borsellino skulle besøke moren sin i Palermo. Også han var omgitt av livvakter i et følge av Fiater. Da Borsellino gikk bort til døren for å ringe på, gikk en parkert bil i lufta. Eksplosjonen drepte dommeren og fem av de seks politimennene som skulle passe på ham.
Trolig skålte Toto Riina i champagne den kvelden også. Men gleden ble mer kortvarig enn han hadde forestilt seg.
Bilbombene tok livet av Falcone og Borsellino, men ikke det de sto for. De taktfaste ropene på rettferdighet steg høyere. Sicilia hadde fått nok.
De neste årene slo myndighetene hardt tilbake mot mafiaen.
En av følgene var at Cosa Nostra ble svekket, i konkurransen mot mafiaorganisasjonene på fastlandet. Camorra i Napoli og Ndrangheta i Calabria forsynte seg grådigere av andelene.
Toto Riina ble arrestert halvåret etter dommerdrapene i Palermo.
Giovanni Brusca var en jaget mann før han ble pågrepet i 1996. Han sa seg umiddelbart villig til å tyste på de andre.
Tiden da blodige lik i gatene i Palermo var hverdagskost, er over, men mafiaens innflytelse er fortsatt sterk i Italia. Italienerne kaller organisasjonen piovra, blekkspruten. Tentaklene når langt inn i landets politiske og økonomiske struktur.
– De driver fortsatt med smugling av våpen og narkotika, men mafiaen har blitt dyktigere til å skjule sine ulovlige aktiviteter i lovlige selskaper. Cosa Nostra er svært aktive i bygnings- og eiendomsbransjen, sier Francesco Mazzotta i det italienske Økokrim.
Mange av dem som i dag vier livet til kampen mot mafiaen, er inspirerte av Falcone og Borsellino. Dommere, anklagere, politifolk. Vincenza Rando er bare én:
– Jeg møtte dem da jeg studerte. Gode mennesker som gjorde jobben sin, uten frykt for konsekvensene. De lærte meg at det er slik vi kan vinne.
Mafiadrapenes tid
OFRE: General Carlo Alberto Dalla Chiesa ble drept sammen med sin kone og en livvakt i mai 1982.
Under Salvatore Riinas styre raste mafiakrigene på Sicilia som sterkest i perioden fra midten av 1970-tallet til det kulminerte med drapene på dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino i 1992.
Det er anslått at rundt 1000 personer ble drept i interne oppgjør mellom rivaliserende mafiaklaner før Riina hadde endelig kontroll rundt 1983. Samtidig slo mafiaen til mot myndighetspersoner de anså som fiender.
Her er bare noen av attentatene i Palermos gater.
- Dommer Gaetano Costa utstedte 55 arrestordrer i den første store antimafiaetterforskningen som Giovanni Falcone ledet. Skutt og drept 6. august 1980.
- Kommunistpolitikeren Pio La Torre la frem forslag til nye antimafialover. Han ble skutt og drept i bilen sammen med en livvakt 30. april 1982.
- General Carlo Alberto Dalla Chiesa hadde bred erfaring fra antiterror-arbeid, og ble sendt til Palermo i mai 1982 for å rydde opp i mafiakrigene. Nøyaktig tre måneder senere ble han drept av en gruppe motorsyklister som presset bilen hans av veien og pepret den med kuler. Generalens unge kone og en livvakt mistet også livet.
- Libero Grassi var en tekstilhandler fra Palermo som gjorde noe uhørt. Han nektet å betale sin pizzo, beskyttelsespengene, som mafiaen etter eldgammel tradisjon krevde inn. I stedet skrev han et leserbrev og oppfordret alle andre butikkeiere til å slutte. Sammen er vi sterke, skrev Grassi. Han ble skutt utenfor hjemmet sitt en morgen noen måneder senere, i august 1991.
- Salvatore Lima ble drept bare to måneder før attentatet mot Falcone, og mange tok drapet på politikeren som et forvarsel om hva som var i vente. Lima var regionspresident på Sicilia og kjent for sine nære bånd til mafiaen. Drapet ble tolket som straffen for at Lima ikke klarte å hindre høyesteretts-avgjørelsen som stadfestet dommene fra den store Maxi-rettssaken mot mafiaen.
Kilder: The Independent, BBC, Newsweek, New York Times
Denne saken ble første gang publisert 02/06 2021, og sist oppdatert 03/06 2021.
