150 år siden første luftferd over Norge
Mennene som kom ned fra himmelen
De livsviktige etterretningsopplysningene skulle flys med den hypermoderne varmluftsballongen drøyt 200 kilometer sørover fra Paris. Ikke rart både mannskap og lokalbefolkningen ved foten av Lifjell i Telemark ble overrasket over hva som kom fra oven.
De to dristige franske soldatene Paul Rolier (29) og Léon Bézier (32) ble plukket ut til det livsviktige oppdraget: De skulle frakte ytterst sensitiv post fra et beleiret Paris rundt 200 kilometer sydover til den franske regjeringens ledelse i Tours − ikke gjennom de tyske stillingene, men over.
I luftballong. Men de kom fullstendig ut av kurs. I 14 timer ble de slynget hjelpeløst av sted med vær og vind – før de landet på en forblåst knaus på Lifjell i Seljord i Telemark.
I år er det 150 år siden den dramatiske og nesten utrolige ferden med varmluftsballongen «La Ville d’Orleans.» Det var den første luftferd over Norge noensinne, og i svært mange år også verdens lengste ballongferd.
Mer enn 1300 kilometer seilte den franske ballongen gjennom lufta før de to som hang i kurven igjen fikk fast grunn under føttene.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Søkte dekning i høyden
I november 1870 var den tysk-franske krig på sitt mest intense. Frankrike hadde erklært krig, en var presset på defensiven etter flere nederlag i knusende slag. Siden september hadde tyskerne beleiret Paris. Men i Paris nektet man å akseptere at krigen var tapt, og kjempet videre.
I byen Tours hadde advokaten Léon Gambetta dannet regjering. Da nøden sto for døren i november, ville general Louis Jules Trochu gjøre et forsøk på å bryte tyskernes blokade av Paris. For å få meldingen om den strategiske planen frem til Gambetta og hans folk i Tours, ville man bruke en hydrogenballong. Det var ikke første gang etterretningsopplysninger ble fraktet luftveien mellom Paris og Tours, selv om det var forbundet med en viss risiko. I alt ble det sendt opp 65 slike ballonger, 57 nådde sine mål.
Den unge ingeniøren Paul Rolier ble utpekt som skipper. Han fikk med seg Léon Bézier, en kar han aldri hadde møtt. Den tungt lastede farkosten var klar for avgang like før midnatt 24. november. I tillegg til de to «pilotene» var 300 kilo post samt en god del sandsekker med ballast med om bord.
Rundt 600 mennesker hadde møtt frem – medlemmer av regjeringen, ledende embetsmenn, venner og kjente og andre skuelystne. Et kvarter inn i det nye døgnet kommanderte Rolier avreise. Han foldet ut Trikoloren – det franske flagget. Så signaliserte han «Klart overalt! Slipp!»
Sekunder senere steg ballongen rolig til værs. Det siste de mange fremmøtte på bakken kunne høre fra luftfartøyet før det forsvant i natten var «Vive la France,» skrev forfatteren Einar Østvedt i 1968 – i en liten bok om den fantastiske ferden.
Selv om været var skyet, ble fartøyet observert av tyskerne som slengte en serie skudd etter dem, men uten å treffe. Rolier følte det likevel tryggest å komme seg høyere opp. De to karene kastet ut noen av sandsekkene, og ikke lenge etter viste høydemåleren 2700 meter.
Her oppe var det sterk vind. I rivende fart gikk det – ikke vestover – men rett nord.
Feid utover Nordsjøen
Ballong-skipper Paul Rolier fortalte senere at de etter en times tid begynte å miste høyde. For å holde seg på rundt 1000 meters høyde – utenfor skuddhold fra bakken, kastet de ut flere sand-
sekker.
Til å begynne med kunne de se lysene fra byer og landsbyer under seg. Så overtok mørket og kulden. De to i gondolen var slett ikke sikre på hvor de befant seg. Da det omsider begynte å gry av dag, fikk de to et skikkelig sjokk.
Det de hadde trodd var grønne skoger under dem, var i virkeligheten åpent hav. De hørte duren fra brenninger, og da tåken lettet, kunne de skimte en kyststripe i det fjerne.
Så skiftet vinden retning, og de ble feid utover Nordsjøen i stor fart.
Med full kraft gikk alvoret opp for de to karene.
De ble nærmest lamslått – og i noen øyeblikk regnet de med at de ikke ville komme fra det i live.
– Vi var forberedt på å si farvel til alle de bånd som får en til å holde på livet og som gjør jordelivets elendighet mindre tungt, sa Paul Rolier senere.
Noen timer senere hadde ballongen sunket ned til bare rundt 500 meter over havflaten. Kulden hadde lenge vært plagsom, nå satte det inn med snøvær og de to ballongfarerne frøs forferdelig.
Les også: (+) Det ikoniske trusebildet førte til kaos – nå er det gjenskapt 23 år etter
Tåkeferd til fjells
Rolier mente det var nødvendig å gå enda lavere for å kunne få kontakt med eventuelle skip som passerte. De slapp ut så mye gass at tauene under gondolen snart slepte i vannet. De ble oppdaget av et seilskip, men i frykt for å fylle gondolen med vann, valgte Rolier likevel å søke opp i luften igjen. Han skar over tauet til den største postsekken, og ballongen steg som en fugl.
Vinden økte på og den ville ferden ble enda villere. Stadig tettere tåke omsluttet ballongen. Uten at de ante det kom ballongen igjen inn over land.
Men nå gikk den vanvittige ferden mot slutten. Da ballongen kom over det flate Lifjellplatået i Telemark, kunne karene se landskapet under seg nokså tydelig. Her ville Rolier lande.
«La Ville d’Orleans» haket seg fast i en svær furustubbe. Øyeblikkelig åpnet Rolier gassventilen på fullt gap og kommanderte Bézier til å kaste ankeret. Men før han rakk noe som helst, ble gondolen nesten fylt med snø.
Rolier klarte å kaste seg ut, men så steg ballongen igjen. Béziers ene fot satt fast i tauene. Mens Rolier prøvde å holde ballongen igjen, kom makkeren seg løs og hoppet fra flere meters høyde og ned i den myke snøen.
Mens de to ballongfarerne satt uskadet, men fortumlet i snøen, fÓr ballongen av sted nordøstover.
Den ble senere funnet igjen på gården Sandum ved Noresund i Krødsherad.
Men selv om de var trygt nede på landjorden etter mer enn 15 timer i luften, var ikke prøvelsene slutt for de to tapre franskmennene.
− Vi kommer fra oven
De to franskmennene visste bare at de var nede på bakken igjen, men hadde ingen anelse om hvor. De vasset i snø opp til livet i sine lakksko, de var iskalde og forfrosne – og de hadde hverken mat eller drikke.
De satte kursen nedover fjellsiden, men måtte overnatte under åpen himmel.
Da dagen grydde, fortsatte de nedover. Snart kom de til en liten tømmerkoie på Geirsandstaulen. Glør på grua fortalte dem at eierne ikke kunne være langt unna. De forfrosne karene forsynte seg med litt lunken kaffe fra en kjele, og noen kokte poteter gikk ned på høykant. Plutselig hørte de stemmer, og da de åpnet døren sto to skjeggete karer foran dem; brødrene Harald og Klas Olsen Strand.
Språklig kommunikasjon var umulig. Med fingerspråk og mimikk forsøkte de to ballongfarerne å forklare brødrene Strand hvor de kom fra. Brødrene slet kanskje litt med å forstå hvordan de fremmede skulle ha kommet fra himmelen, men skjønte at de overraskende gjestene trengte mat og varme. De delte raust ut både smør, flatbrød, pølser og ost – og kokte ny kaffe.
Da Rolier og Bézier fikk se en fyrstikkeske med etiketten «Nitedals Tændstikker. J.L. Sundt, Christiania, lyste de opp. Nous sommes en Norvége. Il n’y a plus de doute (Vi er i Norge, det er ingen tvil), ropte Rolier til kameraten.
Han ville gi de to Strand-karene flere gullpenger som takk for hjelpen, men fikk avslag. Et par kniver og hansker og en ring tok de imot, og franskmennene kunne by på tobakk og sigarer.
Full fest
Selv så langt hjemmefra som de var, hadde de to ballongkurerene ikke glemt sitt viktigste oppdrag. Inne i klærne sine hadde Bézier sydd inn meldingen fra Trochus til Gambetta – nå hastet det å få den frem til mottageren. Rolier sprang ut døren, grep tømmene til hesten som fortsatt sto forspent, stilte seg foran sleden og ropte flere ganger «Kristiania! Kristiania!»
Harald og Klas Strand skjønte tegningen, brøt opp og satte kursen ned til bygda.
Vel fremme i bygda ble både prest og doktor kontaktet, men det var først da advokat F. Walløe og ingeniør Niels Nielsen ble hentet til gårds, at man fant noen som kunne kommunisere med ballongfarerne.
Først nå kom det for dagen hvilken eventyrlig reise de to franskmennene hadde foretatt.
Begivenheten var av en slik art at den måtte feires, og ingeniør Nielsen inviterte til selskap i sitt hjem på gården Klomset, et gilde som varte til langt på natt.
Tidlig neste morgen, søndag 27. november, gikk ferden så de 200 kilometerne til Kristiania.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 32 2020
