FORSVINNINGSMYSTERIET:
Etter at dette bildet av Roald Amundsen ble tatt, forsvant polarhelten sporløst
Bildet på flybåten «Latham» er et av de siste av Roald Amundsen. Nå pågår en ny jakt på løsningen av forsvinningsgåten fra 1928.
Nye analyser og opplysninger kan kanskje bidra til å løse gåten rundt polarhelten Roald Amundsens forsvinning.
Med et mannskap på fem dro den 55 år gamle Amundsen ved 16-tiden den 18. juni 1928 fra Tromsø med den franskproduserte flybåten «Latham». Målet var å finne og redde overlevende fra italienske Umberto Nobiles luftskip «Italia» som hadde havarert på isen nord for Svalbard.
Amundsens fly var så overlastet at det brukte uhorvelig lang «rullebane». Et øyenvitne fortalte at da flyet var over Rystrømmen, 12 kilometer fra Tromsø, hadde maskinen ikke klart å klatre høyere enn 25 meter.
Siden har ingen sett snurten av ekspedisjonen, bortsett fra en nokså vag, udokumentert og usikker observasjon om at flyet styrtet i havet ved Bjørnøya. Gjennom tidene har det blitt lansert tallrike teorier om hva som skjedde hvor.
Ukjent anrop
Mens Forsvaret, med verdens mest avanserte undervannsutstyr, forgjeves har søkt gjennom de antatt mest aktuelle havområdene ved Bjørnøya, har polarforsker Monica Kristensen gjort omfattende dypdykk i arkiver i mange land.
Hennes teori er at Roald Amundsens ferd endte i fjerne og ugjestmilde strøk på Svalbard – langt unna der Forsvaret lette.
For ved 03-tiden 19. juni 1928 skal radiotelegrafisten ved Green Harbour på Svalbard ha oppfanget et svakt anrop fra «Latham», men Amundsen-flyet hørte åpenbart ikke tilbakemeldingen fra bakken. Denne meldingen ser ut til å ha blitt oversett i diskusjonen om hvor «Latham» kunne ha landet. Telegrafisten var i hvert fall så sikker i sin sak at han sendte telegrammer om kontakten til både Aftenposten, Bergens Tidende og Adresseavisen.
Monica Kristensen velger å holde en svært lav profil om sine planer for letingen.
− Området der jeg tror at «Latham» kan ha gått ned er sårbart og øde, sier hun til Vi Menn.
− Det vil ikke tåle store leteekspedisjoner. Dessuten ligger området i en nasjonalpark der ferdsel er regulert av Sysselmannen, sier hun.
Seiglivet gåte
Etter snart 100 år er fortsatt mange opptatt av Amundsens forsvinning og spekulasjoner om hva som skjedde. Så sent som i 2002 fant Amundsen-ekspedisjonen tilbake i avisoverskriftene. Til avisen Tromsø fortalte 95 år gamle Jenny Johansen og søsteren Kaspara fra Hillesøy vest for Kvaløya at de «etter all sannsynlighet så Roald Amundsen og flybåten på havet utenfor Værholmen sensommeren 1928.»
Søstrenes observasjoner hadde forblitt en hemmelighet fordi resten av familien bare hadde føyset bort fortellingen som tøv. Deres historie fikk likevel stor oppmerksomhet. Dykkerklubben i Tromsø engasjerte seg, men undervannssøkene var resultatløse.
Jenny Johansens flyobservasjon var nok riktig, men det var neppe «Latham» hun så. Flyaktiviteten var stor i dette tidsrommet.
Flaskepost?
«Italia»-havariet
I mai 1926 nådde Roald Amundsen og Umberto Nobile Nordpolen med luftskipet «Norge».
23. mai 1928 la Nobile ut på ny Nordpol-ferd med luftskipet «Italia».
På vei tilbake kom «Italia» inn i dårlig vær og havarerte på isen i det nordøstlige hjørnet av Spitsbergen.
Gondolen ble delvis revet av. 10 mann, inkludert Nobile, ble slynget ut sammen med store mengder utstyr og proviant. Blant utstyret var også en radiosender.
Resten av luftskipet, selve ballonghylsteret, lettet igjen da vekten av gondolen forsvant. Om bord var fortsatt seks mann som forskremt måtte finne seg i en heller skummel skjebne.
Noen minutter senere observerte Nobile-leiren en røyksky. Det ble aldri funnet spor etter ballongen eller de seks som var om bord.
En storstilt redningsaksjon med innsats fra seks land ble innledet. Roald Amundsen og flyver Leif Dietrichson og fire franske mannskapsmedlemmer tok av fra Tromsø 18. juni 1928. Deres skjebne er høyst uviss.
Etter 48 dager ble de siste av åtte overlevende fra «Italia» reddet.
Til dags dato er de eneste sikre sporene etter Amundsen og «Latham» to bensintanker og en flottør.
Den første tanken ble funnet 31. august 1928 – på Haltenbanken, rett vest av Folda i den nordlige delen av Trøndelag.
Den inneholdt bensinrester, ca. 30 liter. Det mest interessante var at tanken var blitt tatt ut av flyvraket, og en knivspikket treplugg tettet et rør. Dette kunne ikke bety annet enn at flyet ikke var blitt knust i en styrt.
Senere samme høst ble en flottør fra et sjøfly funnet drivende på Finnmarkskysten. Flottøren stammet etter alt å dømme fra «Latham», men var blitt revet av flyet. Hadde Amundsen & Co forsøkt å bruke bensintanken som erstatning for den avrevne flottøren? Den samme reparasjonsmetoden hadde han tre år i forveien benyttet etter et uhell med et annet fly i isødet.
Den minste bensintanken ble funnet 11. januar 1929 i fjæra ved gården Sortland i Steinsfjorden, på yttersiden av Lofoten. I en storstorm var tanken blitt kastet på land etter et halvt års omtumlende tilværelse på Norskehavets bølger.
Etter varsom behandling under transport til Oslo, ble tanken møysommelig undersøkt av den nedsatte granskningskommisjonen etter Amundsen-forsvinningen. De skar tre store hull i den 500 liters tanken fordi man trodde at Amundsen kunne brukt den som flaskepost (!) for å informere omverden om sin skjebne.
Tanken inneholdt ingen svar. Det var heller ikke en dråpe bensin der, fordi begge rørtoppene var låst med en streng, ifølge Lofotpostens referat og observasjoner dagen etter tanken ble funnet.
I dag står den minste bensintanken utstilt på Polarmuseet i Tromsø. Flottøren og den andre bensintanken står på museum i Frankrike.
Skeptisk
«Alle» har gått ut ifra at Amundsens fly «Latham» havarerte nordøst for Bjørnøya.
I 2009 stilte Forsvaret med sitt spesialfartøy KNM «Tyr» som saumfarte et 120 kvadratkilometers område der fiskebåten «Kvitholmen» i 1933 angivelig dro opp til overflaten noe som kunne vært vrakgods av Amundsen-flyet.
Også Norsk Luftfartsmuseum og Kongsberg Maritime var med på ekspedisjonen.
Optimismen rådet. På forhånd.
Men ekspedisjonen kom slukøret og tomhendt tilbake. Den fant heller ikke svaret på hvor det angivelige vrakgodset «Kvitholmen» fant i 1933 stammet fra, og hvor resten av et vrak i så fall befant seg.
En teori går ut på at eventuelle vrakrester fra Amundsens fly i årenes løp kan ha blitt tatt opp av fiskefartøy som så har dumpet skrammelet på dypt vann, langt unna fiskefeltene.
Denne hypotesen stiller polarforsker og forfatter Monica Kristensen seg skeptisk til.
− Jeg har ment at fiskeredskaper ikke ville tåle å hale opp en over 600 kilo tung flymotor uten å gå i stykker, men det kan jo hende at jeg tar feil, sier hun.
Kristensen mener det er et nasjonalt anliggende å finne ut hva som skjedde med Roald Amundsen. Hun har gjort sine egne funn som kan kaste lys over skjebnen til Amundsen-ekspedisjonen.
Det er et helt annet område som har fenget Kristensens interesse. I boken «Roald Amundsens siste reise» utgitt i 2017 på forlaget Press, kom hun med en helt ny teori om Roald Amundsens endelikt.
Ballongduk og italienske dokumenter
I boken omtaler Monica Kristensen funnet av en leirplass i 1936, gjort av en studentekspedisjon fra Oxford, ledet av Alexander Glen.
Ekspedisjonen arbeidet på Nordaustlandet av Svalbard med base i den leide skuta «Polar» da to studenter gjorde en merkelig oppdagelse. Innerst i en liten bukt, et stykke fra stranden på østsiden av Platenhalvøya, fant de en varde et stykke fra stranden.
Nærmere undersøkelser resulterte i funn som Kristensen knytter direkte til luftskipet «Italia», blant dem en leirplass med flere esker og gamle bokser spredt rundt på bakken. I en av boksene lå det noen italienske dokumenter og noe sjokoladepapir. Det mest oppsiktsvekkende funnet var imidlertid et stort stykke gummiert bomullsduk av samme type som ble brukt til luftskip og ballonger.
I Kristensens bok fortelles det at ekspedisjonsleder Glen var svært sparsommelig med detaljer og viste stor forsiktighet i beskrivelsen av stedet der funnene ble gjort.
Det finnes kun kortfattede beretninger om leiren i tre publikasjoner – og ingen av dem røper posisjonen. Det ble nevnt funn av gamle knokler, italiensk sjokoladepapir og tørt brød i boksen med italienske dokumenter. Det blir også nevnt en mulighet for at leiren kunne være spor etter overlevende fra «Italias» ballong-del.
Poser fra Milano
I Glens bok om ekspedisjonen, «Under the Pole Star» fortelles det at man hadde funnet en gul firkant av død vegetasjon, sannsynligvis etter et telt som hadde stått på stedet i lang tid. I boksen med forskjellige ting var også to papirposer merket «Naval Store of Milano» − og en bit av en norsk avis!
Isdronningen
Monica Kristensen (70) kan trygt kalles ishavets dronning etter flere ekspedisjoner i både Arktis og Antarktis. Hun har deltatt i fem ekspedisjoner til Sørishavet.
I 1986–87 gikk hun som den første kvinnelige leder av en Antarktis-ekspedisjoni Roald Amundsens skispor for å følge hans rute til Sydpolen.
Storm og elendig vær tvang ekspedisjonen til å gjøre vendereis på Sydpolplatået ved 86 grader syd.
I 1989 tildelt Royal Geographical Societys gullmedalje og året etter ble hun kåret til «Årets budeie».
Kristensen har ikke funnet noen dokumentasjon om ekspedisjonens funn i norske arkiver. Det sto heller ingen rapporter om leiren i hverken norske eller utenlandske aviser.
Men for første gang etter havariet ble det oppdaget noe i det gamle leteområdet som kunne settes i forbindelse med mulige overlevende fra luftskipet «Italia», konkluderte Kristensen.
Hun har foretatt en grundig gjennomgang av alle ekspedisjonene som besøkte Nordaustlandet i 1928 og 1929. Ingen av dem kunne ha etablert leiren som Glens ekspedisjon fant i 1936, fastslo hun. Derfor må det ha vært en annen gruppe som kom til de øde strendene på Rijphalvøya. En gruppe som hadde med seg proviant og utstyr fra Nobiles luftskipsekspedisjon. En gruppe som bodde i en leir lenge nok til at vegetasjonen under teltet døde og som fortsatt var synlig som en gul firkant syv år etterpå. En gruppe som ikke nødvendigvis hadde vært om bord på «Italia», men som hadde funnet vraket av luftskipet.
Kristensen mener det bare gjenstår én eller to forklaringer.
− Bare to grupper av menn kunne ha etablert leiren; de seks mennene som forsvant med ballonghylsteret, eller noen fra mannskapet om bord i «Latham», skriver hun.
Det er en glemt kjensgjerning at Roald Amundsen under tidligere ekspedisjoner hadde vært i det samme området og var kjent der. Amundsen tenkte ofte i andre baner enn andre polarfarere. Kanskje var det dette området den gamle ringreven hadde i tankene da han lettet fra Tromsø, men han tiet om for ikke å ikke å sette andre på sporet av hvor han mente italienerne befant seg.
Smule-mysterium
Ett av funnene fra 1936 gjør at leirplassen på Platenhalvøya fremstår som særlig merkelig: Tørt brød.
Det fantes ikke noe slikt om bord i «Italia». Derimot mener Kristensen at det er mer sannsynlig at Amundsen & Co hadde med seg både brød og en pose kavringer i «Latham». Også den gummierte ballongduken er nesten uforklarlig. Dette var ikke vanlig utstyr på polarekspedisjoner, og var helt annerledes enn oljelerret som ble brukt til innpakking av gjenstander som skulle holdes tørre.
Kristensen påpeker at Nobile, etter erfaringer med luftskipet «Norge» to år tidligere, hadde funnet ut at en tynn bomullsduk innsatt med rågummi kunne brukes på steder der det var størst risiko for skader fra skarpe isbiter som ble slynget ut fra propellene. Forskeren mener at et stykke av dette materialet syv år senere dukket opp i en leir på Platenhalvøya, etterlatt da beboerne pakket sammen og reiste derfra.
− De etterlot gjenstander som de må ha ment at de ikke lengre hadde bruk for – et puslespill av spor, en arktisk gåte, var Kristensens konklusjon.
− Hvis min teori er riktig, så mener jeg vi skal være i stand til finne «Latham» i nærheten av dette stedet – hvis den er der, da, sier Monica Kristensen.
Flere uløste gåter
For 11 år siden var Kjell Lutnes primus motor for Forsvarets store, men resultatløse leteaksjon etter Roald Amundsens «Latham»-fly.
Ekspedisjonen baserte seg både på beretningen om hvor fiskere fem år etter forsvinningen skal ha fått en stor flydel opp til overflaten, og på avanserte modeller for drift og havstrøm gjort av Havforskningsinstituttet.
I dag er Lutnes pensjonist. Han kan se tilbake på en imponerende merittliste som flyver, generalmajor i Luftforsvaret, sjef for Ørland hovedflystasjon og kommandør for luftstridskreftene i Nord-Norge og direktør for Luftfartsmuseet i Bodø.
Lutnes mener fortsatt at Amundsens fly havarerte i nærheten av Bjørnøya. Han antar at flyet har gått inn i et flatt spinn, rundt sin egen akse mot venstre, ettersom venstre flottør var revet av bakfra.
Dessuten tror han at mannskapet overlevde havariet, men at flyet ble brutt ned av store dønninger.
− Det er ingen tvil om at bensintankene som ble funnet var manipulert for å bedre flyets flyteevne, sier Lutnes.
Han har lest Monica Kristensens bok der hun lanserer sin egen teori om hvor det ble av Amundsen.
− Kristensen gjør én feilvurdering, og det er at Amundsen aldri ville ha flydd til han var tom for drivstoff. Det strider mot enhver logikk i flymiljøet, sier Lutnes.
− Hva med det italienske sjokoladepapiret – hvordan kunne det havnet der det ble funnet, hvis ikke overlevende fra «Italia» eller Amundsen-ekspedisjonen brakte det dit?
− Nei, dette jeg har ærlig talt ingen god forklaring på, sier Lutnes.
Rett før avgang fortalte Amundsen til Aftenposten at han regnet med åtte timers flytur fra Tromsø til Kings Bay på Svalbard − og ytterligere fire timer til Nobiles oppholdssted.
Ved avgang hadde «Latham» trolig 5000 liter drivstoff om bord. Med et forbruk på ca. 200 liter i timen, kunne han i teorien hatt mer enn nok bensin til å fly direkte fra Tromsø til isflaket nordøst for Svalbard der de overlevende italienerne var strandet.
Kontrollspørsmålet blir derfor; hvis Amundsens fly styrtet ved Bjørnøya, etter bare tre timers ferd, hvordan kunne man ha brukt nesten 1100 liter bensin, ettersom to av tankene var tomme?
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 01 2021
Denne saken ble første gang publisert 07/01 2021, og sist oppdatert 24/11 2021.
