Leonardo da Vincis flyvende genistrek

26. juni 2000. En luftballong stiger til værs over slettene i Mpumalanga, Sør-Afrika. Den bærer på en 84 kilo tung fallskjerm, tolv meter bred og dyp.

Bygget etter spesifikasjonene til en mann som levde for fem hundre år siden.

LES OGSÅ: (+) Viggo er tidenes største norske bløffmaker

Skjermen av bomull er montert på en ramme av tre. Festet til skjermen er briten, ballongføreren, fallskjermhopperen og våghalsen Adrian Nichols.

Fungerer den gamle multikunstneren og vitenskapsmannens Leonardo da Vincis (1452–1519) fallskjerm, tegnet cirka 1483?

Mange har på forhånd ment at den ikke vil kunne bære vekten av en voksen mann som veier like mye som skjermen selv. Og hva med pendeleffekten? I motsetning til moderne fallskjermer har Da Vincis skjerm intet stabiliserende hull i midten.

Ingen vet.

Garanterte at den virket

– Leonardo da Vinci garanterte for at den ville fungere. Men han regnet vel ikke med at noen skulle være dumme nok til å prøve, uttalte Nichols før testen. Og det skulle altså gå over et halvt årtusen før noen var «dumme nok».

Nichols og den pyramideformede fallskjermen følger med ballongen opp til 3000 meters høyde. Så kommer det avgjørende øyeblikket. Skjermen kobles fra ballongen.

Bekymringene er over da Vincis eventuelle feilberegninger viser seg å være grunnløse. Geniets fallskjerm, med sin hengende brite, svever mykt og stabilt nedover. Først 600 meter over bakken frigjør Nichols seg, foretar et kort frittfall og løser ut en moderne fallskjerm. Han tar ikke risikoen med å lande med 84 kilo antikvert fallskjerm over hodet.

LES OGSÅ: Ni dresstabber du bør unngå

Det spiller ingen rolle for testresultatet. Leonardo da Vincis fem hundre år gamle idé om en funksjonell fallskjerm har landet trygt i virkelighetens verden.

Mannen som inspirerte Leonardo

Leonardo da Vinci var ikke den første som hadde forestillinger om en fungerende fallskjerm. Nyere forskning konkluderer med at tusenkunstneren plukket opp og forbedret ideen til Francesco Di Giorgio (1439-1501), som rundt 1470 laget en tegning av en mann som henger i en kjegleformet fallskjerm.

Di Giorgio var heller ikke først – langt der ifra. Men når ble den første fallskjermen laget, og hvem hoppet først i en?

Det vet vi selvsagt ikke med hundre prosent sikkerhet. De som måtte slåss om æren, gjorde sine pionerstunts uten pressedekning. Og hva er nå egentlig en «fallskjerm»?

Først i Europa?

Den franske kjemikeren og våghalsen Louis-Sébastien Lenormand (1757–1837) får ofte æren av å være oppfinneren av den moderne fallskjermen, og dessuten av å være den første europeiske fallskjermhopperen.

Han nøyde seg nemlig ikke med å lage skisser – han bygde skjermene og testet dem. Og han var den som kom opp med navnet «parachute».

«Para» er latinsk for «mot» eller «motvirke», mens «chute» er fransk og betyr «fall». Lenormand startet med å hoppe ned fra trær med modifiserte paraplyer. 26. desember 1783 hoppet han fra tårnet til Montpellier-observatoriet med en fallskjerm av lerretsduk med avstivet treramme og en diameter på snaut fem meter. Hensikten bak denne testen var å lage en skjerm som kunne brukes til å redde mennesker fra brennende bygninger.

LES OGSÅ: Det skulle være en enkel sveisejobb. Endte i Europas verste flyplassbrann

Første hopp fra ballong

Den første rammeløse fallskjermen kom ikke fra Sébastien Lenormand, men fra en annen franskmann – André-Jacques Garnerin (1769-1823).

Han drev med varmluftsballonger, og ville gjerne ha en fungerende fallskjerm med seg i gondolen.

22. oktober 1797 hoppet han (som den første fra en ballong) ut fra gondolen med en rammeløs skjerm laget av silke med en diameter på rundt syv meter. Før skjermen ble frigjort fra ballongen, var den sammenslått. En stang tvers gjennom skjermens midte var forbundet med ballongen via et rep, og når stangen ble fjernet av fallet, foldet skjermen seg ut.

Garnerin landet trygt, denne og mange ganger til, før han døde i en arbeidsulykke under byggingen av en ballong. Det er også verdt å nevne at Garnerin var den første som laget fallskjerm med en stabiliserende gjennomstrømmingsåpning i toppen.

Den første dødsulykken

Fallskjermene var fortsatt temmelig primitive under ballongflyvningens første tid, da uhellene i lufta var mange. Første gang en person brukte en fallskjerm for å redde seg ut fra en brennende ballong var i 1808, da polakken Jordaki Kuparento hoppet ut fra kurven, over Warszawa.

Maleren Robert Cocking (1776–1837) var også hobby-vitenskapsmann og eventyrer med hang til ballongflyvning. Han designet en kjegleformet fallskjerm mange mente ville være stabil. Cockings kjegleskjerm var dessuten også snudd – en løsning han mente ville forbedre egenskapene ytterligere.

Dagen før Kristi himmelfartsdag i 1837 – ville Cocking teste fallskjermen. Stedet var Vauxhall Gardens i London. Cocking hadde virkelig lagt sjel i prosjektet, der både venner og vitenskapsmenn hadde vært engasjert.

Nå skulle han krone arbeidet med en majestetisk nedstigning i en kurv festet under en fallskjerm, som igjen var festet til en luftballong via et rep og en bøyle. Repet gikk gjennom skjermens midte, slik at Cocking enkelt kunne løsne det fra ballongen.

I tillegg gikk en slange fra ballongen til skjermen, for å veie opp for mangelen på ballast. På den store dagen gikk alt som det skulle. Lenge. Fallskjermen ble montert på ballongen, som steg et godt stykke opp. Der ble skjermen frigjort, og så umiddelbart ut til å sveve fint. Men deretter gikk alt galt. Skjermen begynte å pendle, for til slutt å vippe over og forsvinne ut av syne for tallrike tilskuere.

Cocking ble etterpå funnet på et jorde, fortsatt i kurven, og fortsatt i live. Men han døde kort tid etterpå.

Første fallskjermhopp fra fly

To personer er aktuelle som førstemann til å hoppe i fallskjerm fra fly – Grant Morton (1857–1920) og Albert Berry (1836–1915) – begge fra USA. Men historikerne er ikke helt sikre på om førstnevnte hoppet ut over California fra en Wright Model B-fly 28. april i 1911 eller i 1912. Det som er temmelig sikkert, er at kaptein Albert Berry hoppet fra et fly 1. mars 1912.

Måten de hoppet på var uansett forskjellig. Morton hoppet med fallskjermen i fanget, mens Berry hadde den i en metallkasse under flykroppen, og begge er for pionerer å regne.

Fallskjerm i ryggsekk

Kaptein Thomas Baldwin (1854–1923) pleier å få æren av å ha konstruert den første fallskjermen rigget med sele, noe han viste frem i 1887. En annen oppfinnelse – kanskje den viktigste som er gjort i fallskjermens historie – var å pakke fallskjermen inn i en slags ryggsekk.

Tyskerne Paul Letteman og den kvinnelige luftakrobaten og ballongføreren Käthe Paulus (1868–1935) sto for den bragden i 1890. Paulus var dessuten den som kom opp med ideen om at en hovedfallskjerm skulle kunne kobles fra, og en reserveskjerm åpnes.

LES OGSÅ: Du kan måtte ta nytt sertifikat om du vil kjøre Tesla Cybertruck

Men forbedringer kom. Den amerikanske våghalsen og akrobaten Charles Broadwick (1870-1943), som egentlig het John Murray, utviklet en fallskjerm som var festet med line til flyet, og ble utløst etter hoppet – samme system som brukes av militære den dag i dag.

En historie forteller at hans adoptivdatter Georgia «Tiny» Broadwick (1893-1978)- også en berømt fallskjermhopper – ved en tilfeldighet ble den første til å løse ut en fallskjerm ved å dra i et snøre. Dette skjedde fordi snøret som var festet til et fly under et hopp hengte seg opp. I det neste hoppet kuttet hun snøret på forhånd, for ikke å få samme problem igjen, og utløste skjermen selv. Men det skjedde kun denne ene gangen, og var en nødløsning.

Den russiske skuespilleren Gleb Kotelnikov (1872–1944) viste i 1911 frem en forbedret fallskjerm i sekk. Skjermen var festet til flyet med en line som – etter at piloten hoppet – ville sørge for at skjermen åpnet seg. Piloten skulle også selv kunne åpne skjermen via et snøre.

Fritt fall

Amerikaneren Leslie Irvin (1895–1966) laget i 1919 den første fallskjermen ment for fritt fall. Som stuntmann for filmindustrien så han seg tjent med å ikke være bundet – bokstavelig talt – til en line festet til en ballong eller fly. Sammen med testpiloten og fallskjermdesigneren James Floyd Smith utviklet han en skjerm med utløsersnor, noe som kunne gjøre ham i stand til å utføre enda mer vågale stunts i høyden.

Irvin testet den selv, med Smith bak spakene i flyet, og ble således den første som frivillig hoppet med fritt fall.

Snart startet Irvin med fallskjermproduksjon gjennom selskapet Irving Air Chute (g-en på slutten sies å være en «sekretærfeil» ingen gadd å rette opp før mange tiår senere), som etter få år produserte og solgte skjermer over hele verden.

Det var dette selskapet som startet en av verdens mest eksklusive klubber – Caterpillar Club. For å bli medlem der må du kunne bevise at du har reddet livet ved å hoppe i fallskjerm fra et luftfartøy. Klubbens merke er en silkeorm i gull, og sikter til at fallskjermer var laget av silke, og at silkeormer senker seg ned i tråder de selv spinner. Klubben har i dag rundt 70 medlemmer.

Det antas at fallskjermer fra Irvin Air Chute reddet om lag 10 000 menneskeliv under den andre verdenskrig.

Fallskjerm i militæret

Det var sivile som startet med fallskjermhopping, men snart så militære ledere hvor nyttig fallskjermen kunne være, både i forbindelse med taktiske operasjoner, sabotasje og som reddende engler for piloter i ødelagte fly. Tidligere nevnte Käthe Paulus, for eksempel, startet egen fallskjerm-produksjon, og produserte 7000 skjermer til den tyske hærmakten under den første verdenskrig. De ble først brukt ved hopp fra luftballonger, men etter hvert også fra fly.

Russiske militære var først ikke særlig interesserte i Gleb Kotelnikovs fallskjerm, siden de var redde for at skjermer ville få piloter til å hoppe ut i stedet for å forsøke å redde flyet. Dette var en frykt de delte med mange andre lands militære ledere. Men fallskjermer ble benyttet i begge verdens­krigene, særlig i den andre. Blant andre utmerket den tyske generalen Kurt Student seg som en innovatør i bruken av fallskjerm-tropper i krig, som under invasjonen av Norge.

LES OGSÅ: Test av elektrisk tannbørste - Oral-B Genius X

Ram-air

Rektangulære fallskjermer av nylon kalles «ram-air», fordi konstruksjonen på samme måte som en fly-vinge utnytter luftstrømmen skapt av bevegelse til bedre oppdrift. Denne typen fallskjerm kom på markedet på 70-tallet, og har etter hvert blitt langt mer vanlige enn runde skjermer.

Kanadieren Domina Jalbert (1904-1991), en aktiv kiter på 30-tallet, får æren av å ha oppfunnet denne løsningen. Jalberts designet en ballong med vinger allerede i 1944, og fulgte opp med nye design, av blant annet en parafoil (blanding av fallskjerm og drage), som i dag regnes for utgangspunktet for blant annet kiting, hanggliding og fallskjermhopping.

Fordelen med rektangulære skjermer er at de er langt enklere å manøvrere, flyr lenger, bærer mer vekt og lander mykere, takket være en vingeformet konstruksjon.

Vingedrakt

Vingedrakt – eller «wingsuit» – er en heldrakt som brukes under fallskjermhopp, for å kunne fly mer horisontalt og tilbakelegge betydelige avstander i fritt fall. Drakten har vinger fra håndledd til hofter, og mellom bena.

Vingedrakt er langt ifra nytt. Tidligere har Vi Menn skrevet om skredderen Frank Reichelt, som 4. februar 1912, i en alder av 33 år, hoppet fra Eiffeltårnet i en hjemmelaget eksempel.

Det endte tragisk. På 30-tallet ble kraftig forbedrede utgaver prøvd, blant annet av amerikaneren Rex Finney.

Først på midten av 90-tallet kom vingedraktene vi forbinder med dagens bruk.

Franske Patrick de Gayardon (1960–1998) var fremtredende i dette arbeidet. Han utviklet en vingedrakt som var laget og brukt av amerikaneren John Carta (1946-1990), og døde i april 1998 under testing av en ny type fallskjerm-container. Finnen Jari Kuosma og kroaten Robert Pecnik får imidlertid æren av å sammen ha skapt og kommersialisert den moderne og sikre vingedrakten som brukes i dag, noe de gjorde rundt årtusenskiftet.

LES OGSÅ: 19 gode serier på Netflix

Kilder: Wikipedia, YouTube

Denne artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Du kan lese mer fra Vi Menn på www.vimennpluss.no.