Johnny Haglund i Algeries ekstreme hjørne
Forandring fryktes
M’Zab dalen i Algerie huser kanskje de mest konservative muslimene i Afrika. Og siden de har levd svært isolert i nesten 1000 år, er deres verden som en tidsreise. Men å kikke på damene deres, er ikke så smart.
Se video nederst i saken.
Vi gjør aldri en flue fortred. Derfor er det veldig trygt her, skryter personen som kommer mot oss, inntullet i et stort stykke tekstil og med fremtoning som et vandrende teppe.
Og det er like før det smeller.
Under det vandrende teppet befinner det seg nemlig en kvinne. Det eneste jeg kan se av henne i den tradisjonelle habitten, er føttene som så vidt stikker ut under teppet. Ser godt gjør hun ikke, for utsikten foregår kun via et smalt hull øverst i kledningen.
Jeg vet selvsagt at man skal være forsiktig med å fotografere kvinner i de mer konservative, islamske miljøene, så jeg lar kameraet henge over skulderen. Men jeg faller for fristelsen til å kaste et veldig kort, nysgjerrig blikk på henne. Jeg har jo ikke sett slik klesdrakt før. Damen slipper ut et hyl. Snurper teppet enda mer sammen og begynner å løpe fra meg som om jeg har antastet henne.
Jeg kikker på min lokale tolk Mohammed og lurer på hva som skjer.
– Inn her, kommanderer han og småløper mot en sidegate. Jeg følger etter og snart er vi oppslukt av andre, trange smug. Mohammed ler.
Les også: Boeing 747, flyet som forandret verden
– Hun trodde du tok et bilde av henne. Tar du bilde av en kvinne i disse gatene, risikerer du å bli lynsjet, forteller han.
Jeg lurer på hvor det ble av «vi gjør aldri en flue fortred».
– Å du vet, kvinnene ser jo ikke så mye og de antar det verste, ler Mohammed, og bare trekker på skuldrene over at jeg faktisk risikerte å bli lynsjet for noe jeg ikke hadde gjort.
Oase
– Velkommen til M’Zab dalen, afrikanske muslimers mest konservative hjørne, messer han, og unnskylder kvinnens oppførsel med at kvinner i dette miljøet nesten hele livet lever adskilt fra menn.
– Damene er i huset, mennene nærmest bor i sine butikker. Og når damene skal ut, må de dekke seg til med sin haik, en kompakt dress hvor bare det venstre øyet kan se ut mot omverdenen.
– Og slik har det vært i 1000 år, påpeker han.
M’Zab-dalen, en oase i Sahara rundt 60 mil sør for hovedstaden Alger, består av fem små landsbyer. Stedet er så unikt at det i 1982 havnet på UNESCOs verdensarvliste. Ibadi-muslimene som etablerte landsbyen El-Atteuf her i år 1013, har i generasjoner vernet sterkt om sin religion og levesett. Og siden det aldri har vært særlig interesse hos andre for å bosette seg i dette ugjestmilde strøket før olje og gass ble funnet her i 1958 og 1980, er området som en tidsreise. Selv i dag.
– Sement og armeringsjern har kommet hit også, men vår tradisjonelle måte å bygge hus på lever ennå, hevder Mohammed, og forteller stolt om hva som fortsatt henger igjen av gamle tider.
Lovlydige ibaditter
FAKTA: Ibadi-muslimer
Ibadi-muslimer følger Koranen ordrett Ibadittene gifter seg svært sjeldent utenfor sin sekt, noe som har medført flere tilfeller av innavl i de mer isolerte Ibadi-områdene, som M’Zab- dalen. I dag finnes de fleste ibadittene i Oman, mens det finnes mindre grupper i Libya, Tunisia, Zanzibar og Algerie. Ibadi- islam er ikke veldig forskjellig fra sunniislam. Ibadittene ser ikke på andre muslimske grupper som vantro, men som dårligere muslimer. Omtrent 1% av verdens muslimer er i dag ibadi-muslimer. Ibadittene er kjent for å ta sterk avstand til vold, med unntak av når en leder som anses som veldig dårlig i henhold til Koranens lover, må fjernes. Men også ibadi-muslimene omfavner jihad – villighet til å bli drept eller drepe for islam.
Ingen tvil om at M’Zab-dalen er eksotisk. Med sine sandfargede bygninger under Saharas ørkenhimmel, er det nesten som å stikke hodet inn i et fordums eventyr. Min lokale kjentmann leder meg inn i bebyggelsen som utgjør Algeries mest konservative hjørne. Sammen går vi gjennom trange smug mens mullaene messer sine bønnerop. Min tolk Mohammed skryter stolt av denne lille utposten på kanten av Algeries sørlige Sahara.
– Her kan du gå med dollarsedlene hengende utenfor lomma uten at noen vil røre deg, hevder han, og påpeker at alle her er ibadi-muslimer, kalt ibaditter, en gren av islam som ble etablert før både sunni og sjia.
– Vi har alltid vært tolerante overfor utenforstående, og vi tar sterk avstand fra vold. Med mindre vi må forsvare vår religion, forklarer Mohammed.
Og de lokale damenes anseelse og verdighet, selvsagt.
Les også: Galskapen i Mogadishu - norsk soldat var midt oppe i "Black Hawk Downd"-krisen
Mohammed legger til at her i M’Zab-dalen er det profeten og den hellige Koranens lover som gjelder, og ingen andre.
Berbere mot arabere
Siden ibadittene kom til dette avsides hjørnet på 1000-tallet, har det vært lite problemer. Men én konflikt mellom berbere og arabere i området, som startet i 2008, utartet til en voldelig konflikt.
Hovedsakelig var det unge berbere og unge arabere som på hver sin side kastet brannbomber, brant ned butikker og plyndret hus. Ifølge ibadittene var utgangspunktet for konflikten at det lokale politiet, gendarme, oppfordret arabere til å gjøre opprør mot de berbiske ibadittene.
Derfor, når vi en ettermiddag brått observerer unge gutter brenne store bål i Ghardaia, M’Zab-dalens største by, blir Mohammed bekymret.
– For ti år siden hadde vi en del turister her og de gav oss gode inntekter, helt til konflikten eskalerte i 2009, forteller Mohammed, og legger til at det inntil for bare noen uker siden var påbudt med politieskorte for utenlandske besøkende, nettopp på grunn av konflikten.
– Men nå skal fred herske her, hevder han med en bekymret mine, men heldigvis uten grunn. Gjengen av unggutter som bokstavelig talt leker med flammer, gjør faktisk en samfunnsnyttig oppgave.
– Vi brenner søppel, forteller den eneste voksne, Ali Mustafa, guttas far. Han priser Allah og forteller at det å gjøre nytte for seg er en av pilarene i islam.
– Og mine gutter skal lære seg det, messer han, og forteller via Mohammed at ingen av hans gutter skal bli ilagt tabriya.
Deretter ler han høyt. Men ikke Mohammed. For ham er tabriya et alvorlig tema.
Strenge lover
Tabriya er en straff for dem som bryter religiøse lover. Straffen kan være alt fra ubehagelige blikk til å bli utvist fra oasen, men i praksis betyr tabriya utvisning fra moskeen, at synderen ikke vil bli betjent i butikkene og at ingen ville kommet i bryllupet dersom han skulle gifte seg.
– Vel, sånn var det i alle fall inntil nylig, og slik skulle det fortsatt, synes Mohammed, og forteller at da han var ung på 1970-tallet, var det opplest og vedtatt at uten tabriya ville verden slik vi kjenner den opphøre.
Men nå betyr i praksis tabriya ingenting.
– På 1980-tallet bodde det 100 000 i M’Zab-dalen, nå bor det 360 000 her. Skulle noen få en tabriya mot seg i dag, er det nok av folk som opprinnelig ikke kommer herfra og som dermed ikke bryr seg. Så da er det bare å menge seg med dem, medgir Mohammed, og kommer til hva han og mange av de opprinnelige innbyggerne frykter; forandringer.
– Da jeg var ung, sa de gamle at hva som har overlevd i 1000 år, ikke kan ødelegges på noen tiår, uansett kriser og fristelser. Og selv flere tiår etter oljefunnet i 1958, var forandringene minimale, forteller Mohammed, men innrømmer at slik er det ikke lengre. Og brudd på ibadittenes konservative lover er i dag så vanlige at selv Mohammed daglig bryter dem.
På en liten kafé sitter flere andre menn. Også de bryter lovene, ifølge Mohammed.
Jeg snuser i lufta og tenker at kanskje blander karene alkohol i kaffen eller leser de pornografiske blader og slår vitser om Allah? Heldigvis holder jeg mine tanker for meg selv, for lovbruddet mennene jevnlig begår kan bringe selv puritanske nordmenn ut av fatning:
– Vi røyker, forklarer Mohammed.
Og hevder at en rettroende ibadi ikke skal røyke fordi det er skadelig for kroppen.
– Her gjør vi det åpenlyst og ingen bryr seg, så hvor dette ender aner jeg ikke. Men jeg frykter det verste, avslutter Mohammed skamfullt med røyken i munnviken.