Firbente spioner, flaksende bombere og svømmende jegere
Dyriske krigere
Da Navy Seals team 6 likviderte Osama bin Laden i 2011, gikk hunden Cairo gikk i front og snuste etter feller og snubletråder. Men det er ikke første gang amerikanerne tar med dyr i krigen. De villeste ideer har slukt millioner av dollar, med spionkatter og flaggermusbomber som sannsynlige høydepunkt.
På 60-tallet var den kalde krigen virkelig iskald, og USA og Sovjetunionen gjorde alt som sto i deres makt for å finne ut hva motparten pønsket på. Amerikanerne var særlig redde for kommunistiske spioner på egen jord, enten de var russere eller hjemlige overløpere. Hvem solgte informasjon til russerne? Hvor og når ble informasjonen overlevert? Menn møttes på parkbenker og hadde korte, lavmælte samtaler. CIA lå kanskje i buskene, men kom ikke nær nok til å lytte. Hva ble sagt der borte på benken?
Den nysgjerrige katten
Nylig nedgraderte forsvarsdokumenter viser hvor desperate CIA var etter informasjon – og hvor kreative de var i sin intense spionjakt. I 1961 kom et lyst hode opp med en strålende idé; Vi monterer mikrofoner på en uskyldig kattepus – og lar henne snike seg innpå overløperne!
Som sagt, så gjort. 10 millioner dollar ble satt av til prosjektet, og forskerne skred til verket. Det topphemmelige prosjektet fikk navnet «Acoustic Kitty». De beste audioingeniørene ble satt til å samarbeide med dyktige veterinærer. Utfordringen var å gjøre alt utstyret usynlig – en katt med ryggsekk ville unektelig vekke oppsikt.
Etter litt prøving og feiling ble de enige om å operere senderen inn i hjernen på katten og legge mikrofonen ut i det ene øret. Antennen ble operert langs ryggsøylen, og batteriet ble lagt inn i brysthulen.
Det gikk naturlig nok med noen katter før de fikk alt dette utstyret til å virke uten å ta livet av dyret. Og da det endelig fungerte, meldte det neste problemet seg; hvordan få katten til å nærme seg de personene som faktisk skal avlyttes?
Spionkatter viste seg nemlig å være som katter flest – de vimset rundt etter eget forgodtbefinnende, og var mer opptatt av å lete etter mat enn sovjetiske spioner.
Dyr moro
I 1966 hadde Leonid Bresjnev tatt over for Nikita Khrusjtsjov i Kreml, og i Washington DC hadde Lyndon B. Johnson involvert seg i krigen mot kommunisme i Vietnam. CIA hadde en mistenkelig amerikaner og en russer i kikkerten, og visste at de to pleide å møtes utenfor den sovjetiske ambassaden i Wisconsin Avenue i Washington.
På dette tidspunktet hadde prosjekt «Acoustic Kitty» pågått i fem år og kostnaden var kommet opp i 20 millioner dollar. I nåverdi ca. snaue to milliarder kroner. Man kan derfor godt forestille seg at de var nervøse, spionjegerne, der de satt med hodetelefoner i en varevogn langs Wisconsin Avenue.
Katten ble sluppet ut … – og bingo! Den satte kursen rett over gata mot de mistenkelige figurene på benken! Stor jubel i spionbilen.
Men; før spionkatten rakk over gata kom en taxi i høy fart. Det hørtes et lite «splæsj» – og dett var dett. Et ørlite roadkill til 20 millioner dollar.
Noen «oppe i etasjene» skjønte at hele opplegget med spionkatter var dødfødt, og prosjekt «Acoustic Kitty» ble nedlagt.
Tannlegens briljante idé
Dr. Lytle Adams fra Pennsylvania var tannlege av yrke, men likte å pusle med ulike oppfinnelser på fritiden. 7. desember 1941 var han på ferie i New Mexico, sørvest i USA. På radio hørte han nyheten om Japans angrep på Pearl Harbor på Hawaii. Japan og alle deres fabrikker var med ett USAs hovedfiende.
Samme dag observerte Dr. Adam en stor sverm flaggermus som flakset ut av en hule i skumringen. Det fikk tannlegen til å fundere; kunne flaggermus brukes mot en fiende i krig?
Dr. Adams kjente faktisk presidentfruen, Eleanor Roosevelt, så han sendte like godt ideen sin direkte til Det hvite hus; titusener av flaggermus utstyrt med små, tidsinnstilte brannbomber − pakket sammen i en diger sylinder. Disse kunne slippes fra fly i stor høyde over Japans industribyer. Under en fallskjerm ville sylinderen dale og åpne seg før den nådde bakken. Flaggermusene ville spre seg og fly inn i diverse bygninger for å bygge seg rede. Så ville en mekanisme detonere brannbombene, og bygningen ville brenne ned. Ganske enkelt genialt?
Det syntes i hvert fall Eleanore, som formidlet ideen til sin mann, president Franklin D. Roosevelt. Han sendte ideen videre til US Army Air Force allerede 12. januar 1942. Prosjektet fikk navnet «The Adams Plan» og ble stemplet topphemmelig.
Tannlege Adams var selv i fyr og flamme og fikk delta i utviklingen av brannbomber til flaggermusene. Et annet team bygget sylinderen musene skulle pakkes inn i. I mai 1943 var det tid for testing ved den nybygde Carlsbad Air Base i New Mexico.
I den første testen ble flaggermusbomben sluppet fra fly, men med uekte brannbomber. Flaggermusene spredde seg og søkte tilflukt i ulike bygninger, akkurat som planlagt.
Friendly fire
I den neste testen festet man ekte brannbomber til flaggermusene – men pilotene ville ikke ta dyrene om bord. Pilotene mente det var for risikabelt. Derfor ble brannbombene først testet i kontrollerte omgivelser på bakken: Flaggermusene ble kjølt ned til en tilstand der de gikk i en slags dvale, og brannbomben skulle gå av 15 minutter senere. Forskerne trakk seg spent tilbake for å se resultatet.
Men flaggermusene våknet allerede etter 10 minutter – og de stakk av! Panikken brøt løs da dyrene gjorde akkurat det man trodde de skulle gjøre – de søkte ly oppunder taket i alle bygningene på flybasen.
Fem minutter senere gikk brannbombene av – og hele den nybygde Carlsbad Air Base brant ned til grunnen. Prosjektet var selvsagt så hemmelig at det lokale brannvesenet ikke engang slapp innenfor portene.
Generalene i US Army Air Force innså at det aldri kom til å bli noe angrep på Japan med flaggermusbomber. Prosjektet fortsatte en stund til, men nokså halvhjertet. For samtidig ledet Dr. Robert Oppenheimer et annet topphemmelig forskningsprosjekt, «The Manhattan Project».
Den 6. august 1945 slapp en B-29 maskin den første atombomben over Hiroshima i Japan. Og ingen kom noensinne til å snakke mer om Dr. Adams og hans «Bat Bombers».
Hvaldimir
Både amerikanere og russere har beviselig trent opp delfiner og hvaler til å spore opp miner. Om russerne ryktes det at de har trent opp hvaler til å faktisk plassere miner på fiendtlige fartøy. I 2017 var det et program på statlig russisk TV som bekreftet at Forsvaret arbeidet med å trene opp hvaler og delfiner, og at de utmerket godt kunne fungere som spioner under vann.
Ikke rart mange da skvatt da en hvithval dukket opp nær brygga i Hammerfest i fjor sommer. Hvalen hadde en stropp rundt kroppen, med teksten «St. Petersburg». Stroppen hadde festepunkt for et GoPro-kamera, og hvalen var tydelig trent og vant til mennesker.
Hvalen fikk navnet «Hvaldimir» etter utallige avisoppslag, og mange spekulerte i at dette var en spionhval fra Ivan i øst. Russerne tilbakeviste imidlertid dette, de hevdet det var en hval som ble brukt i terapi for vanskeligstilte barn, og at den hadde rømt fra fangenskap.
Så kan du jo velge selv hvilken versjon du vil tro på.
Kilder;
warhistoryonline.com
The National WW2 Museum
popsci.com, wikipedia.org
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 45 2020
Denne saken ble første gang publisert 02/09 2020, og sist oppdatert 02/09 2020.
