Dødelig oppdrag

Flere enn 40 000 nordmenn har passet på freden under FNs lyseblå beret. I dag er det bare 70. De opplever å bli hindret av lokale myndigheter −og av at FN-soldater fra andre land er for få, for dårlig trente, for dårlig utstyrt og ikke vil gå inn i farlige områder.

FNs fredsbevarende operasjoner er blitt farligere.

Mellom 2001 og 2010 ble 92 mennesker i tjeneste for FN drept i fiendtlige handlinger. 

Fra 2010 til 2018 steg tallet til 256. 

Maktesløse

Rune Solberg, oberst ved Forsvarets høgskole, har lang fartstid fra militære operasjoner i konfliktfylte områder. Han har deltatt i fredsbevarende styrker i Kosovo og Afghanistan, men aldri har han opplevd verre tilstander enn i Sør-Sudan der han tjenestegjorde som militær stabssjef i FN-misjonen i 2015–16. Da han kom hjem, skrev han en oppsiktsvekkende kronikk i norske reserveoffiserers medlemsblad Pro Patria:

− I flere afrikanske land er myndighetene ikke i stand til å beskytte egne borgere, eller så er regjeringsstyrkene selv blant overgriperne. I Sør-Sudan angripes landsbyer av militser som støtter regjeringen. Kvinner og jenter blir utsatt for massevoldtekter. Gutter kastreres, for så å bindes sammen, deretter kastes de levende inn i brennende hus hvor de lider en grusom død.

FN-leir angrepet

Til Vi Menn sier Rune Solberg at FNs styrker i altfor mange tilfeller ikke klarer sitt oppdrag; å beskytte sivilbefolkningen:

− Man klarer knapt å beskytte seg selv.

Solberg forteller at FN-styrkene skulle beskytte 40 000 sivile i en flyktningleir i Malakal i Sør-Sudan. En natt brøt det ut kamper mellom ulike folkegrupper inne i leiren, og FN-styrkene greide ikke skille dem. Neste dag ble FN-leiren angrepet av en styrke på 100 soldater fra regjeringshæren.

Regjeringsstyrkene besto av folk fra Dinka-gruppen. De drepte mange Nuere – folkegruppen de var i borgerkrig med. FN klarte altså ikke beskytte sivile inne i sin egen leir, og langt mindre ute i det enorme landet.

− Når drapsmennene kommer fra regjeringsstyrkene, som man liksom skal samarbeide med, skjønner alle at dette er et nesten håpløst oppdrag, sier Solberg.

Freden mangler

FN har for tiden 14 fredsbevarende oppdrag rundt om i verden – halvparten av dem i Afrika.

− Det store problemet med mange av oppdragene i Afrika, er at det ikke finnes en fred å bevare. Det går an å jobbe dersom to parter har sluttet fred og ønsker hjelp av FN-styrker til å opprettholde freden. Men når det er pågående etniske konflikter i et land, ligner tilstanden mer på en borgerkrig, sier oberst Solberg.

− I Sør-Sudan opplevde jeg at regjeringsstyrkene nektet oss tilgang til visse områder. Veier var blokkert av regjeringsstyrkene. Skulle vi fly inn med helikopter, nektet de samme styrker å signere på dokumenter som garanterte at de ikke ville skyte ned våre fly og helikopter. Dette var åpenbart for at vi ikke skulle se massakrene som foregikk.

Balanserer på kanten

To nordmenn som er på bakken i FN-tjeneste i Sør-Sudan i dag, er brigader Bjørn Gaute Herlyng fra Grue og stabsoffiser Marius Gulbrandsen fra Trondheim. 

− Situasjonen er definitivt krevende, men partene har kommet frem til en fredsavtale som i hovedsak står seg. Jeg vil ikke si det pågår en borgerkrig i landet nå, men det er flere episoder med voldsbruk lokalt. Det er en balansegang for oss i FN-styrken, sier Herlyng.

− Vi samarbeider med regjeringsstyrkene og vi er ønsket i landet, men vi vet samtidig at de gjennomfører voldelige operasjoner mot grupper som ikke er tilsluttet fredsavtalen. Dette fører til unødvendige lidelser og brudd på menneskerettighetene.

Mye positivt

Kaptein Marius Gulbrandsen er ute på sitt andre FN-oppdrag i Afrika. Han tjenestegjorde tidligere seks måneder i Mali, hvor volden har blusset kraftig opp denne sommeren. Nå har han snart vært ett år i Wau i Sør-
Sudan.

− Vi i FN-styrken skal egentlig ha full bevegelsesfrihet i Sør-Sudan, men opplever stadig å bli hindret. I tillegg er veiene elendige og landet stort, så vi kommer ofte ikke frem i tide til områder med voldelige konflikter, sier Gulbrandsen, men legger til:

− Jeg vil si det har skjedd mye positivt det året jeg har vært her. Landet er i ferd med å sette sammen en regjeringshær med deltagere fra alle folkegrupper, og den siste fredsavtalen har klart seg overraskende godt.

Likevel er Gulbrandsen klar på at freden er svært skjør:

− Det at vi faktisk er her, betyr alt. Vi får ikke gjort alt vi gjerne skulle. Men å trekke oss ut ville vært katastrofalt. 

Rike land styrer unna

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Oberst Rune Solberg påpeker flere problemer med operasjonene i Afrika. Han mener FN-styrkene er for få, for dårlig trente, og for dårlig utstyrt.

− I Kosovo på 1990-tallet var vi 60 000 fredsbevarende NATO-soldater på et område som var 60 ganger mindre enn Sør-Sudan. Til sammenligning var vi bare 10 000 FN-soldater da jeg tjenestegjorde i Sør-Sudan i en konflikt der mange flere dør enn i konfliktene på Balkan. Og FN-styrken vil aldri ha en sjanse om det skulle komme til en direkte konfrontasjon med regjeringsstyrkene. De er langt tyngre bevæpnet.

Soldater fra Afrika og Asia

Alle nasjoner som sender soldater til FN-styrkene får en kompensasjon på ca. 14 000 kroner i måneden per soldat. For fattige nasjoner er dette gode penger. Land som Etiopia og Rwanda har over 6000 soldater utplassert i FN-styrkene. Rikere land fra Vesten sender heller penger og utstyr.

− Det er mange forhold vi må se på før vi sender ut våre soldater, og vi må prioritere hjemlig forsvar høyest, har forsvarsminister − og tidligere FN-soldat − Frank Bakke-Jensen sagt til Aftenposten.

− I Sør-Sudan besto FN-troppene våre utelukkende av soldater fra Afrika og Asia. De hadde svært varierte kunnskaper, men det sviktet også på motivasjonen. Hvorfor skulle en soldat fra Bangladesh dø for den gode sak i Sør-Sudan? Det er et spørsmål det er lett å forstå, sier oberst Solberg.

I tillegg opplevde Solberg flere ganger at FN-soldater trenerte et oppdrag. De ville ikke gå inn i farlige områder, og de var sannsynligvis instruert om dette fra hjemlandet. Da blir det doble kommandolinjer, og det gjør oppdraget til FNs Force Commander enda vanskeligere.

Gjør en forskjell

Brigader Bjørn Gaute Herlyng er enig i at både kvaliteten og motivasjonen hos FN-troppene kan være varierende.

− Men jeg opplever at nasjoner som har fått kritikk for dårlig innsats går inn for å forbedre seg. Og så er det riktig at vi er underlegne regjeringshæren når det kommer til militær slagkraft. Vi bør aldri gå i en større konfrontasjon med dem. Vi er stort sett alltid overlegne lokalt, men underlegne totalt. Det at vi er her, har en betydelig avskrekkende virkning. Vold og drap ville eskalert kraftig om ikke FN var til stede i landet, mener Herlyng.

Foregår krigshandlinger

Kaptein Marius Gulbrandsen har ofte vært spent på hva som møter ham under feltoppdrag rundt i landet. Kapteinen har kommet til landsbyer hvor de som bodde der er blitt drept, og nye har flyttet inn. Og han har opplevd å bli stanset på vei inn i områder der FN mistenker overgrep.

− Vi klarer ikke beskytte sivile over hele landet. Det er kanskje ikke krig her i dag, men det foregår krigshandlinger. Det kan være om politisk makt, men vi ser også drap og vold knyttet til kvegdrift. Terskelen for å ty til vold er dessverre lav i et så fattig land.

Gulbrandsen og de andre norske stabsoffiserene må leve med mye risiko. Direkte voldshandlinger kan alltid forekomme, og blir man skadd, vet man aldri hvor lang tid det tar å bli evakuert. I tillegg er det en overhengende fare for å bli rammet av malaria og Covid-19. Og hjemme sitter en samboer og teller uker til oppdraget er over.

− Jeg ser mye lidelse, men det setter også livet i Norge i et nytt perspektiv. Jeg setter ekstra pris på vår trygghet, frihet og velstand. Men den viktigste grunnen til at jeg er her, er at jeg er med å gjøre en forskjell. FN-styrkene gjør en virkelig forskjell. Uten oss ville livet vært langt verre for de sivile. Jeg representerer Norge og verdenssamfunnet med min innsats i dette krigsherjede landet, og det er jeg stolt av.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

For Marius Gulbrandsen er det motivasjon nok.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 49 2020

Denne saken ble første gang publisert 26/09 2020.