Dødelig møte i tett tåke

Et voldsomt brak vekket skipskokken John Walden og de andre mannskapsmedlemmene som hadde lugarer i akterskipet til Stolt Dagali.

I det samme krenget skipet over på siden, og iskaldt sjøvann fosset inn gjennom ventilene. Dørken var allerede dekket av vann før de fortumlede sjøfolkene rakk ut av køyene.

De visste ikke at skipet hadde blitt revet i to. De visste ikke at akterdelen der de selv befant seg, var i ferd med å synke, og at de neste timene skulle bli de verste − eller siste − i deres liv.

Kollisjonskurs

Den 20 000 bruttotonn store norske kjemikalietankeren Stolt Dagali var natt til 26. november 1964 på vei fra Philadelphia i USA til Rotterdam i Nederland. Tankene var fylt med flybensin og vegetabilske oljer.

Fra New York hadde kaptein Avner Freudenberg nylig stevnet ut med SS Shalom, en nybygget luksusliner på jomfrutur på vei til Karibia.

Utenfor kysten av New Jersey havnet skipene i en tett tåkebanke. Sikten var nær null i regnværet og den sterke vinden.

Kaptein Kristian Bendiksen på Stolt Dagali besluttet å kutte motorkraft og gå med lav fart i uværet. Kaptein Freudenbergs kommanderte SS Shalom gjennom den tette tåken i normal marsjfart.

De to skipene havnet på nærmest perfekt kollisjonskurs.

Eventyrlyst

I akterenden av Stolt Dagali var John Wolden (22).

Drevet av eventyrlyst hadde gutten hoppet av skole- og universitetsutdannelse. Under en ferie i Norge fulgte han en innskytelse, dro innom sjømannskontoret i Oslo, og søkte hyre. Han ville til sjøs, og fikk hyre som kokk på sitt første fartøy; Stolt Dagali.

Da klokken nærmet seg 02 denne november-natten, krøp han i dekning for uværet på lugaren − lykkelig uvitende om et skjebnesvangert sammenfall av to begivenheter om bord på SS Shalom like i nærheten..

Om bord på det nye og luksuriøse passasjerskipet oppdaget radaroperatøren at det var forstyrrelser på radaren. Like før hadde utkikken fått fri for å hente seg en kopp kaffe å varme seg på.

Da mannskapet omsider fikk skikk på radaren, kunne folkene på broen allerede se hovedlanternen i Stolt Dagalis mast og de røde sidelanternene nærme seg i tåkehavet på styrbord side.

Kaptein Freudenberg reduserte farten, blåste i tåkehornet og la hardt om til babord, men for sent. Stolt Dagali ble truffet av det over 5000 tonn tyngre passasjerskipet bak broa.

Lasteskipet ble delt i to. Forskipet med broa og offiserslugarene holdt seg flytende takket være store, lufttette beholdere med last.

Akterskipet med mannskapslugarene begynte å synke.

Skylt til havs

John Walden kom seg raskt opp på dekk etter kollisjonen. En tank med vegetabilsk olje hadde sprunget lekk i sammenstøtet, og et flere centimeter tykt lag av olje dekket nå det islagte dekket og gjorde det forrædersk glatt.

I bare underbuksa sto John på det islagte dekket sammen med mannskapskolleger. Ingen hadde rukket å kle på seg. Alle visste at skipet var på tur ned. Likevel var ikke stemningen panisk. Beskjeder og ordre ble gitt. Alle forsto at dette handlet om å redde livet. Sitt eget og kameratenes.

John og de andre begynte å låre en livbåt ned mot sjøen. Fire mann kløv om bord for å manøvrere livbåten idet den kom i vannet. Med ett kom en bølge som fylte livbåten, og tyngden av vannet gjorde at festene røk. Livbåten falt det siste stykket ned i det opprørte vannet og ble slukt av det sorte havet.

− Det var så mørkt. Tykk skodde var alt vi så. Da bølgen forsvant, var de borte. Vi så dem aldri mer, husker John Walden.

Sistemann som hoppet

Kystvaktstasjonen Moriches på Long Island mottok klokka 02.25 et anrop fra SS Shalom om at hun hadde truffet et uidentifisert fartøy.

Klokka 02.44 rapporterte broen fra forskipet til Stolt Dagali, som fortsatt var flytende, det samme.

Syv helikoptre, fly og mange redningsfartøy ble dirigert mot ulykkesstedet. Men da de ankom, var søkeforholdene håpløse.

Redningsmannskapene fant hverken båtene eller mannskapet som lå og kjempet for livet i sjøen i den tette tåken og høye sjøen.

John Walden hadde stått på dekk og sett på mens én etter én av kollegene hoppet i det iskalde vannet. Til slutt var det bare han og en eldre kar som jobbet som tømrer igjen. Walden gruet seg. Håpet i det lengste at redningen skulle komme, at han skulle slippe å hoppe, men innså at det var uunngåelig. Waldon prøvde å få med seg kollegaen.

Tømmermannen sto imidlertid som fastfrosset og bare ristet på hodet. John innså at han måtte fokusere på seg selv. Så hoppet han.

Planken fra himmelen

Sjøen var dekket av olje, både fra den ødelagte tanken med matolje, og olje fra skipsmaskinen. John fikk saltvann og olje i munnen, følte han måtte brekke seg. Samtidig kjente han at dragsuget fra det synkende skipet begynne å trekke i ham.

− Jeg svømte vekk, men hvor skulle jeg svømme? Jeg var i ferd med å gi opp, forteller han i dag.

Så, ut av ingenting kom en dekksplanke flytende.

− Jeg fikk tak i den og tenkte; OK, jeg må se dem igjen, jeg kan ikke gi opp.

«Dem» var familien hans.

Rundt fløytet skip som lette etter dem. John hadde kommet bort fra de andre.

− Jeg hørte dem, men visste ikke hvor lyden kom fra.»

Mens han klamret seg til planken, fikk han plutselig øye på redningsflåten som brukte å henge løs på skorsteinen til Stolt Dagali for å kunne drive opp dersom skipet gikk ned.

− Det var helt utrolig, planken og flåten ble ført med strømmen til samme sted, sier Walden.

Svekket av kulden trengte John hjelp til å komme opp av vannet. De fire kollegene i flåten fikk sammen dratt ham om bord.

Karene krøp tett sammen i et forsøk på å holde varmen. Rundt seg så de himmelen bli opplyst av lys fra små fallskjermer flyene slapp ut, og av lysstråler som sveipet over sjøen fra fartøyene som lette i området. Men ingen av dem oppdaget flåten med de fem fra Stolt Dagali.

Reddet og fotografert

Med ett dukket en livbåt opp. Den hadde blitt satt ut av SS Shalom for å lete etter overlevende. De fem i flåten ble flyttet over i livbåten som returnerte til passasjerskipet.

Da de skipbrudne kom opp på dekket av SS Shalom, skitne av olje, gjennomvåte og forkomne i bare underbukser, sto hundrevis av turister med kameraer og tok bilder av dem. Så ventet varme bad, konjakk, og tørre, varme klær.

Først klokka 05.28 lyktes det kystvaktfartøyet Point Glover å lokalisere fremre delen av Stolt Dagali som fortsatt var flytende. Alle de 11 som oppholdt seg i forskipet ble reddet. I tillegg ble fjorten mann reddet opp fra sjøen.

Nitten mann, blant dem tømmermannen, var ikke like heldige. De møtte døden denne novembernatten for 56 år siden.

John og de andre ble satt i land på kaia i New York. 10 000 mennesker sto på kaia for å hylle de overlevende, og både den norske konsulen og rederen ventet på dem. I den norske sjømannskirken fikk de overlevende hvile ut noen dager.

− Vi fikk erstattet det vi mistet, tre måneders lønn, et «takk» og ha det bra. Det var ikke som i dag, hvor man snakker ut om alt mulig, forteller Walden.

Livet etter forliset

John fortsatte til sjøs etter forliset. Noen år senere gikk han i land i Bergen, fikk jobb som servitør og senere kokk på Hotell Norge. Her traff han også sin blivende kone Elin. Sammen stiftet de familie og slo seg ned i Os.

Selv sier John at han har klart å bearbeide minnene fra den forferdelige natten.

− Av og til tror kona jeg har glemt alt. Jeg har ikke traumer eller noe sånt.

Men helt glemt redslene har han ikke:

− Når jeg hører båter som fløyter, tenker jeg på skipsfløytene den natten, sier han, og priser seg lykkelig over at han − og veldig mange andre − tross alt slapp billig:

− Rett foran der Stolt Dagali ble truffet, kanskje en meter eller to, var en svær tank med flybensin. Hadde den blitt truffet, kunne begge båtene gått til himmels.»

Vanskelig rettsoppgjør

Sammenstøtet skjedde i internasjonalt farvann. Det skjedde mellom to skip fra to ulike nasjoner med ulike lovverk.

I den påfølgende sjøforklaringen ble ingen endelig skyld fordelt, USA hadde ingen sterke interesser i det siden ingen av skipene kom derfra. Det norske rederiet AS Ocean, som mente sin israelske motpart, det israelske rederiet Zim Line hadde skylden, tok derfor saken i egne hender. Da skipet Naharyial som var eid av Zim Line etter rettssaken la til kai i Göteborg, fikk det norske rederiet svenske myndigheter til å holde skipet tilbake.

AS Ocean krevde Zim line for 1,5 mill. dollar for at skipet skulle slippes. AS Ocean saksøkte også Zim Line på ny, uten å vinne frem. I 1965 konkluderte en israelsk undersøkelseskommisjon med at SS Shalom ikke hadde skyld i kollisjonen, og Zim Line krevde deretter AS Ocean for 2,3 mill. dollar. Dette var 1,9 mill. dollar for skader på skip og tapt arbeidsfortjeneste, samt 450 000 dollar i erstatning til de pårørende, som Zim Line hadde tatt utgiftene med.

Noen av cargoeierne som hadde mistet verdifull last da Stolt Dagali sank, saksøkte også Zim Line i det som ble et massesøksmål. Også denne saken ble ført for en domstol i USA. Det endte med at Zim Line måtte erstatte 90 % av tapt gods og materielle utgifter, AS Ocean måtte bekoste de resterende 10 %. Det ble utgangen på en årelang og komplisert rettstvist.

Stolt Dagalis forskip sank ikke. Det ble tauet til New York havn, forseglet, og deretter fraktet til Eriksberg mekaniske verksted i Göteborg der det ble skjøtet sammen med akterskipet til MT Gogstad.

Skipet fikk det nye navnet Stolt Lady. Hun endret senere navn og eiere flere ganger før hun ble hugget opp i Bilbao, Spania, i 1979.

SS Shalom byttet også både navn og eiere en rekke ganger. På sin siste seilas, på vei til India for å bli hugget opp, sank hun utenfor kysten av Cape st. Francis i Sør-Afrika 26. juli 2001.

Akterskipet til Stolt Dagali er i dag ett av de mest populære dykkermålene utenfor kysten av New Jersey. Selv om det ligger 24 km fra kystlinjen, er havet der akterskipet ligger bare 40 meter dypt. Vraket stikker opp til 20 meters dybde, noe som gjør det til et yndet mål for fritidsdykkere.

Det varme vannet fra Golfstrømmen gjør at det er et rikt dyreliv i området, og både hval og hai kan observeres sporadisk i farvannet rundt vraket.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 14 2020