Djeveløya

Lyden i øretelefonene indikerer et funn.

Øystein Moe bøyer seg ned, legger fra seg metalldetektoren og tar frem spaden. Rutinert spar han et par tak i det grunne jordsmonnet på kjerreveien.

Arkeolog Cathrine Stangebye Engebretsen blir ivrig når hun ser hva han har fisket frem. Et lite, flatt metallobjekt med bokstavene "STAL" og de to første sifrene av et fangenummer.

Det er alt hun trenger å vite. Det er halvparten av fangebrikken til en russisk krigsfange der STAL er halvparten av ordet "STALAG" (Stammlager) som betyr krigsfangeleir.

Skjebnen hans vet vi lite om, annet at han var sendt hit for å dø.

Vi befinner oss på Mellom Bolæren utenfor Nøtterøy i Ytre Oslofjord. Her hadde soldatene på Bolærne fort treningsområdet sitt i årene etter krigen frem til det ble nedlagt på slutten av 1990-tallet.

Før det hadde øya en dyster fortid. Nazistenes ugjerninger er noe man forbinder med utryddelsesleirene i Tyskland og Polen. At de også anla en fangeleir som etter hvert ble en ren dødsleir i den idylliske Tønsberg-skjærgården er mindre kjent.

Fra høsten 1941 ble over 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt på tvangsarbeid til okkuperte Norge. Rundt 14.000 av dem døde. De aller fleste i Nord-Norge hvor de bukket under for sykdom og utmattelse.

De heldigste ble innlosjert i brakker. Andre måtte nøye seg med å bo i grisehus, eller i verste fall grave seg en hule i bakken. Tallet på døde er større enn det totale tapet av norske liv, sivile og militære i hele krigen.

Begravd i fjæra

Bolærne var en av underleirene til hovedleiren Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer. Den ble etablert i 1943 for 290 fanger som ble satt til tungt anleggsarbeid på festningen, de fleste av dem sovjetrussere.

I desember 1944 ble de fleste fangene flyttet og erstattet med fanger som var for syke til å arbeide. Flesteparten led av tuberkulose og ble sperret inne i leiren mer eller mindre overlatt til seg selv for å dø.

På grunn av smittefaren vegret tyske soldatene seg for å ha mannskaper på innsiden av det doble piggtrådgjerdet.

Bare et 20-talls friske fanger ble igjen i leiren for å gjøre forefallende arbeid på festningen. Hvordan forholdene har vært inne i leiren den siste krigsvinteren er vanskelig å forstille seg. Området innenfor det doble piggtrådgjerdet var et gjørmefelt på 125 ganger 70 meter med ti enkle kryssfinerbrakker, et likhus, en latrine og et vakthus.

Det ble sagt etter krigen at her skulle de syke være til de døde av seg selv, av en blanding av sykdom, kulde og utmattelse.

Med fillete klær lå de klemt sammen i smale senger i stanken av avføring og råtne sår mens tuberkulosen spiste dem sakte opp innenfra. Først på vårparten 1945 da telen i bakken forsvant fikk de anledning til å begrave de døde.

Før det fikk fangene beskjed om å legge likene i en papirsekk før de ble båret ned til strandkanten. Der ble de lagt i en grop som bølgene fylte med vann, så fikk havet gjøre resten.

– Selv i døden ble fangene fratatt verdigheten. Dette var Østfrontens raseideologi på sitt verste der sovjetrussere ble sett på som undermennesker, også her i Norge, forteller Engebretsen.

Som arkeolog og rådgiver i Vestfold fylkeskommune er hun prosjektleder for å kartlegge funn fra den gamle leiren. Først i de senere årene har man blitt oppmerksom på den historiske verdien til den lite kjente rene dødsleiren i Norge.

De siste årene har dugnadsgjengen Mellom Bolærens venner ryddet vegetasjon og gjenreist vaktbua og porten inn til leiren. De har også foreslått gjenreising av et vakttårn.

Operasjon Asfalt

På grunn av smittefaren ble brakkene brent høsten 1945. Men fortsatt ligger det igjen rester av fundamentene til brakkene og de to vakttårnene.

Opp av svabergene stikker jernstenger med skarpe mothaker øverst. Det er festene til piggtrådgjerdene som fortsatt krever årvåkenhet for at man ikke skal rive seg til blods.

De er den eneste kontrasten til idyllen i området der vinden og solstrålene leker med kronene til løvtrærne. Mange båtturister har sikkert ligget og solt seg på stranden uvitende om at den har vært gravplassen til 28 krigsfanger.

Gravplassen befinner seg en halv kilometer fra selve leiren på øyas sydside. Den ble etablert helt på slutten av krigen, men ble raskt fylt opp. Ifølge Krigsgravtjenesten ble levningene gravd opp og flyttet til Vestre gravlund i Oslo i 1953.

Likflyttingen var en del av Operasjon Asfalt som ble gjennomført av regjeringen hvor den tidligere motstandsmannen Jens Chr. Hauge var forsvarsminister.

Mange av krigsgravene lå i nærheten av militære anlegg. Under den kalde krigen ønsket ikke myndighetene at russere skulle reise rundt under påskudd av å besøke gravene for å snoke på norske forsvarsanlegg. De fleste ble fraktet til "Russerkirkegården" på Tjøtta hvor 7551 krigsfanger i dag ligger gravlagt.

I 2012 ble den gjengrodde gravplassen på Bolærne lokalisert og ryddet for vegetasjon. Ved bruk av georadar og metallsøker fant man et fangemerke i aluminium som alle krigsfangene bar, foruten en tann. Restene av trekorsene som opprinnelig hadde markert gravene ble også funnet der de ble etterlatt nede i jordsmonnet.

Selv om levningene er blitt flyttet påpeker Engebretsen at det er argumenter for at stedet fortsatt kan ha status som gravsted. Hun er fortsatt på jakt etter ID-brikker som kan gi viktig informasjon til slektninger og barnebarn av dem som omkom. Mange av dem vet ikke engang at bestefaren omkom i Norge.

Krigsforbryter

Russiske arkiver skal inneholde dokumenter fra rettssaker ført av den britiske krigsforbryterkommisjonen der blant annet den tyske SS-kommandanten for leiren, Walter Lindtner, ble dømt. Allikevel er det ikke mulig å tallfeste nøyaktig hvor mange som omkom i leiren på Bolærne.

Derimot finnes det flere øyenvitneskildringer fra mai 1945 da den sykdomsinfiserte leiren ble åpnet og fangene ble fraktet til Vestfold fylkessykehus.

Ifølge rapporten til komiteen for undersøkelser av tyske krigsforbrytelser i Norge står det "De tuberkuløse krigsfangene ble stuvet inn små hytter av kryssfiner under de verste forhold for å dø. Det var en lege blant fangene, men han hadde intet å hjelpe seg med. En SS-lege besøkte vanligvis leiren en gang i uken. Besøket synes mer å ha til hensikt å overvåke at fangene døde enn å yte medisinsk hjelp."

Ifølge listen til Kystartilleribrigade Østlandet døde de første fangene i mars. Deretter begynte dødstallene å akselerere. I april dør en fange annenhver dag, i mai dør opptil tre fanger daglig.

De 28 fangene på gravplassen døde bare i løpet av krigens to siste måneder. Så sent som 9. mai 1945 overførte tyskerne 120 krigsfanger til Bolærne. Dagen etter ble leiren åpnet av representanter fra Røde Kors og Milorg. De 45 sykeste av krigsfangene ble overført til epidemilasarettet samme dag, hvor halvparten døde av tuberkulose etter innleggelsen.

Funn

Noe blankt fanger oppmerksomheten blant mursteinsrestene i brannruinen til en av fangebrakkene.

Forsiktig børster Cathrine Engebretsen jord av en blikkbit som en gang kan ha vært lokket til en boks. Der, når man holder den med sollyset inn fra siden, skimter vi tegningen av en kvinne som er risset inn i metallet.

Det virker som om fangen som full av hjemlengsel risset inn bildet for drøyt 70 år siden forsøker å snakke til oss.

– Nettopp det å jobbe med ting som er så nær i tid gjør det ekstra engasjerende, sier arkeologen entusiastisk.

Fortsatt byr dødsleiren på overraskelser.

Artikkelen er hentet fra Vi Menn. Klikk her for å abonnere på bladet eller les hele arkivet på vimennpluss.no.