Fra sittepinne til forbrenningsdass
Det lille huset
Olav Tryggvason skal ha hatt 22 sitteplasser på sin utedo på kongsgården, og fortsatt har mange norske hytter et lite uthus med avtrede. Dette er historien bak utedoen.
Vi har vafler, Kvikk Lunsj, langrennsski, pølse i lompe, Dovrefjell, bunad, brunost, torsk, hardingfele og Prøysen. Det er likevel få ting som definerer oss nordmenn mer enn evnen til å føle en viss tilfredshet over å gjøre vårt fornødne på gammel, vindskeiv utedo. Eller utedassen som mange sier. Trolig kommer ordet «dass» fra det tyske «das Häuschen», som betyr «det lille huset».
Det er en glede knyttet til det å trekke på seg slagstøvlene en vinterkveld, traske ut av den peisvarme hytta, gjennom snøen og under stjernehimmelen, og sette seg ned og kontemplere over livet.
Dette var trolig Thor Gotaas klar over da han skrev boka «Norske Utedoer» som kom ut i fjor. Denne reportasjen er i stor grad bygget på hans dassverk, og her er det i utgangspunktet utedoen på gårder og hytter som vi skal ta for oss.
Les også: Ole kjemper for å beholde utedassen: – Vil koste 624 kroner per dobesøk
FRITTSTÅENDE: Utedo i Sørdalen ved svenskegrensen i Narvik.
Foto: Harald GrovenFor de kongelige
De eldste toalettene vi kjenner til befant seg i oldtidsriket Sumer – midt i «Sivilisasjons vugge» – i dagens Irak. Her sto et palass fra rundt 2300 f.Kr. med seks doer, og for kong Sargon den første, innebar dette at dagene da han måtte huke seg ned blant buskene som vanlige folk, endelig var over.
Doer, uansett hvor simple de var, ble først vanlig blant de kongelige og geistlige. Olav Tryggvason hadde blant annet en do på kongsgården på Nidaros med 22 seter hvor livvakter og andre betrodde menn kunne gjøre sitt fornødne.
Baron Bjarne Erlingsson, som var en av Håkon V Magnussons nærmeste, skal trolig hatt tilknytning til gården Knarvik i Nore og Uvdal, og på Søre Knarvik finnes et langloft med et pissehull i ytterveggen. Yttersiden er den dag i dag tydelig bleket av urin.
Les også: 10 grunner til at du skal ha utedo på hytta
Doene poppet også opp i de større byene, og vi vet at de fantes i blant annet Bergen allerede på 1200-tallet. Disse ble bygget og plassert etter regler om hygiene og lukt.
Proto-doene
På landsbygda artet det seg annerledes. Der gjorde man sitt fornødne der hvor man følte det egnet seg, men en var av en viss oppfattelse av det helst burde skje utenfor folks synsvidde. Langs kysten hadde man gjerne et bestemt skjær – et såkalt «drittskjær» – som man satte seg ned ved.
Trolig ble det først vanlig å ha en doinnretning for reisende på skysstasjonene og herbergene langs veier og tråkk. Disse doene var gjerne av det simpleste slaget, og besto ofte av ei stang en kunne sitte på, som typisk var plassert ved fjøset.
Forløperne til det vi i dag kaller utedoer var gangtung, dunk og mitting. Folk på bygda fant tidlig ut at avføring kunne brukes som gjødsel, og et gangtun var gjerne en bestemt plass på tunet hvor gårdsfolket satte seg ned. Gjerne ved fjøset, slik at avføringen kunne blandes med den fra husdyra. På Sørlandet fantes det gangtung til midten av 1800-tallet.
Dunken, eller bøtta eller stampen, burde være selvforklarende, og avfallet havnet som regel på åker og enger.
Les også: (+) Sigmund (76) stjal en russisk grensepåle og måtte i fengsel
En mitting var en dynge for gjødsel og avfall, som gjerne var plassert i fjøset, og hvor hele familien gjerne satte seg på huk for å spe på gjødselen. Som Gotaas skriver, viste disse anretningene «et samfunn med stor grad av selvberging» og «utnyttelse av ressurser ved å forene hele syklusen fra avling til avfall og gjødsel».
Vi bygger doer
På 1800-tallet ble det gjort store medisinske fremskritt, og hygiene, eller mangel på sådan, ble satt i sammenheng med en rekke sykdommer, deriblant spedalskhet og kolera. Dermed ble det satt i gang tiltak ledet av distriktslegen, og blant annet ble det bygget doer.
Av og til var disse tilknyttet en møkkakjeller, men ofte var de også frittstående. Doer ble også bygget over bekker og sjøer, og det hendte seg at unggutta gikk på do med fiskestanga, for de visste at det gjerne kunne være godt ålefiske i og rundt en do som sto over vann.
Les også: Slik bygger du en bra bålpanne-benk
Teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt var blant de første som kartla folks forhold til renslighet og hygiene, og undersøkelsen ble nedtegnet i boka «Renligheds-stellet i Norge» fra 1869. Da Sundt vandret rundt i 1850-årene kunne han se at det i Hardanger var en do på nesten hver eneste gård. I Lom var det derimot færre enn 10 doer fordelt på nesten 5000 mennesker, og disse lå på embetsgårder og skysstasjoner, så det var ikke alle som tok renslighetstiltakene like seriøst.
Les også: (+) Stor knivguide: Slik velger du riktig kniv
Sosial funksjon
Ifølge Gotaas ble utedoene brukt til mer enn det de ble bygget for. Flere utedoer ble bygget med flere hull, og gjerne i barnestørrelse og voksenstørrelse, slik at far og sønn, eller mor og datter, kunne ta seg en prat. Flere historier i «Norske Utedoer» handler om smugrøyking, sjekking, vågale manndomsprøver og generelle pøbelstreker. Utedoen hadde sosial funksjon, hvor gutter ble menn, og jenter ble kvinner.
Doene var også et fristed hvor en kunne få være i fred for en stakket stund. Her kunne en lese en avis, eller filosofere over livets små og store forundringer.
Gotaas forteller også om dotømmerne på bygda. Disse var gjerne landstrykere, eller loffere, som kom innom en gang i året for å gjøre jobben andre kviet seg for å gjøre, med spade og trillebår.
Hyttedoer
I etterkrigstiden ble vann og avløpssystemet utbedret, og naturlig nok var det i byene at de gamle bakgårdsdassene og «klaskedassene» først ble erstattet med vannklosetter. På bygdene fulgte trenden like etter. Når det er sagt, var det fortsatt over 7000 doer uten vann i Oslo i 1970; tre år før Helserådet påbød å stenge alle klaskedasser.
Samtidig vokste nordmennenes behov for å bygge seg hytte, og særlig etter 1960, da bilsalget ble fritt og folk slapp å forholde seg til tog og buss. Utedoen forsvant altså ikke med utbyggingen av infrastruktur. Den bare forflyttet seg litt lenger inn i skauen, lenger opp på fjellet eller lenger ut på vidda. I 1970 fantes det rundt 191 000 fritidsboliger i Norge, og mange av disse hadde utedo.
Les også: Vi fant Norges Sahara i Norge
Også de kongelige har benyttet seg av utedass. I 1946 ble historiens første NM-femmil arrangert i Alvdal, og kronprins Olav var til stede. På renndagen ruslet han, og et lite følge, fra Storsteigen i retning Folldalskrysset. Etter noen kilometer fikk kronprinsen ett behov og gikk opp til et bruk oppe i lia. Der sto en av bygdas minste og skrøpeligste utedasser, men det var nok for han som i 1957 skulle bli den folkekjære kongen. I 1955 var det femmil i Trysil, og da bygde arrangørene en egen do for kronprinsen som sto på stadion på Borgjordet. Doen fikk senere navnet «Olavs Minde», og står i dag ved en hytte i Drevdalen.
De «nye» doene hadde som regel en relativt ny funksjon som ikke var å oppdrive på de gamle utedassene. I 1947 lette nemlig The Dow Chemical Company etter noe som kunne erstatte gummi, og fant en metode å lage ekspandert polystyren på. Dette produktet besto av 98 prosent luft og litt polymer, og er det vi kjenner som isopor.
I 1956 begynte firmaet Brødrene Sunde å produsere dette produktet, og det skulle gjøre dobesøket til en langt mer behagelig opplevelse på iskalde vinterkvelder.
Bjørnsons ritual
I dag blir flere og flere hytter som ikke er tilknyttet vann og avløp utstyrt med forbrenningstoalett. Det er sikkert vel og bra, men det dreper utvilsomt noe av sjarmen med å være på hytta. For store tanker er klekket ut på utedasser over hele landet.
Gotaas forteller blant annet om Bjørnstjerne Bjørnson, og at han var av typen som satt lenge på utedassen som en del av morgenritualet. Der satt han gjerne med døra oppe, og var ikke sjenert. Ofte kunne han slå av en prat med forbipasserende, og hvem vet … uten utedassen er det ikke sikkert vi hadde hatt «Ja, vi elsker dette landet».
