Spradebassen som ble forbilde for James Bond
Dobbeltagenten «Dusko» var virkelighetens James Bond
Ved et kasinobord i Portugals hovedstad Lisboa klasket Dusan «Dusko» Popov 50 000 pund ned på den grønne filten – og satset alt i ett spill. Fra et bord like ved stirret en MI6-agent vantro på opptrinnet. Der og da ble agent 007 James Bond født.
Den bråkjekke litaueren fanget raskt oppmerksomheten til den serbiske rikmannssønnen og levemannen «Dusko» Popov da han ruslet inn på Casino Estoril i Lisboa.
Året var 1941 – andre verdenskrig var i full gang over store deler av Europa. Lisboa i det nøytrale Portugal, var verdens spionsentral nummer én.
Og Casino Estoril var det fremste samlingsstedet. Agenter fra en lang rekke land sirklet rundt hverandre, mer eller mindre fulle av hemmeligheter – og på jakt etter nye.
Den litauiske forretningsmannen proklamerte høyt og tydelig at han ville matche enhver innsats ved hans bord. Popov ble irritert, og hadde det som skulle til for å gi mannen «en på kjeften». For i en koffert «Dusko» bar med seg, hadde han 50 000 pund − tilsvarende mer enn 35 millioner kroner i dag.
Pengene kom fra tysk etterretning som startkapital til en spionring Dusko Popov skulle etablere i England. Det nazistene ikke visste, var at Dusko Popov var engelsk dobbeltagent, og at pengene skulle overleveres til engelske MI6 i Lisboa. Ja, det var faktisk en engelsk etterretningsagent diskret til stede i kasinoet.
Agenten var sendt av MI6 som forsikring mot at Popov ville gjøre noe dumt med pengene – som å satse dem i en eneste runde Baccarat. Akkurat det Popov nå var i ferd med å gjøre:
Serberen gikk bort til litauerens bord, la de 50 000 pund på spilleflaten – og ventet.
Hele kasinoet ble stille. Og MI6-agenten ble iskald. Skulle den serbiske kjekkasen ødelegge hele operasjonen?
Episoden ble starten på en romanserie på 14 bøker og en serie filmer der den 25. har premiere i april. MI6-agenten het Ian Flemming, og casino-scenen ble forbilde ved introduksjonen av James Bond i «Casino Royale».
Les også: (+) Superspionen avslørte alle KGBs hemmeligheter – slik var hans flukt i Norge
Biler og babes
Andre verdenskrigs kanskje fremste dobbeltagent ble født i Dubrovnik i 1912 og døpt Dusan Popov, men ble best kjent under kjælenavnet «Dusko». Hans familie var ekstremt velstående, og han vokste opp uten sorger og bekymringer, oppvartet av en flokk tjenere.
Lille Dusko viste seg tidlig som smart, kunnskapshungrig og interessert. Foreldrene sendte ham til flere av de beste lærestedene rundt i Europa. Slik lærte han seg tidlig både engelsk, fransk og tysk flytende.
På universitetet i Beograd avla han eksamen i juss. Deretter ville Popov tilbake til Freiburg i Tyskland for å gå løs på en doktorgrad og for å perfeksjonere tysken. Der traff han Johann Jebsen – halvt tysk og halvt dansk. Som Popov kom Jebsen fra en rik familie – og hadde svært sofistikerte vaner.
Les også: (+) Christines drag på menn skulle både føre til død – og evig berømmelse
De to ble øyeblikkelig nære venner.
– Vi var sterke tilhengere av raske biler og sporty kvinner – og vi hadde nok penger til å holde dem i drift, sa Popov senere.
Dusko Popov var ikke direkte flott og elegant, men han hadde noen strålende, grønne øyne som kvinner ikke kunne motstå. At han levde i luksus og cruiset fra nattklubb til nattklubb i en lekker sportsbil, hjalp også på imaget.
Han og Jebsen hadde ikke bare sansen for luksusliv til felles. Begge hatet også nazistene som hadde tatt kontrollen over deres nye hjemland Tyskland.
Særlig Popov snakket høyt og tydelig om sin forakt for Hitler og hans parti – også lenge før krigen. I 1937, da han sto på farten for å reise til Paris for å feire en eksamen, ble han arrestert av Gestapo, anklaget for sjikane av partiet.
Jebsen orienterte Popovs far om sønnens arrestasjon. I åtte dager satt unge Popov i en celle i Freiburg før faren, med bistand fra jugoslaviske myndigheter, fikk ham løslatt. Dusko ble satt på et tog til Sveits, der Jebsen ventet på ham. Popov sa da at hvis han noen gang kunne gjøre gjengjeld for tjenesten, så ville han gjøre det.
Les også: (+) Oleg hadde han «tilgang til Putins skrivebord». Nå er han på flukt, og frykter russernes hevn
Skiftet side
Sjansen kom snaue tre år senere. I 1940, en tid etter krigsutbruddet, kontaktet Jebsen sin venn og ba om et møte på hotell Serbian King i Beograd. Den Jebsen han møtte var ikke lenger den livsglade og festglade vennen, men et nervøst, tørst og kjederøykende vrak.
Forvarsel?
Dusan Popov hevdet etter krigen at han varslet FBI om at tyskerne var interessert i amerikanernes flåtebase i Pearl Harbor. Men FBI-sjefen la rapporten i en skuff – fordi han hadde en sterk personlig motvilje mot Popov og hans utsvevende livsstil, hevdet Popov.
Noen få måneder senere bombet Japan Pearl Harbor.
Historikere flest mener at nazilederne ikke hadde kunnskap om at japanerne planla angrepet. Men Popovs påstander reiser en mulighet for at noen i den tyske etterretningen ante hva som var i emning.
Jebsen trengte hjelp for å få familiens skip gjennom den britiske blokaden i Trieste. Popov lovte å bistå. Men da Jebsen kom tilbake to uker senere, fortalte han at han hadde sluttet seg til Abwehr, den tyske militære etterretningstjenesten.
Popov ble overrasket; han hadde trodd at vennen var minst like antinazistisk som han selv. Og nå ville Jebsen at Popov også skulle begynne å arbeide for Abwehr. Om Popov kunne bruke sine kontakter til å skrive en rapport om den politiske og militære situasjonen i Frankrike? Den tyske krigsmaskinen trengte opplysningene i forberedelsene til invasjonen av landet.
Dusko nølte, men gikk med på forslaget etter en søvnløs natt. Han laget rapporten, og ga den til tyskerne. Men han sørget for å ta en kopi. Den tok han med seg på en fest der også Clement Hope, tjenestemann i den britiske legasjonen i Jugoslavia, deltok.
Popov fikk med seg Hope ut på en balkong og redegjorde for situasjonen før han diskret stakk kopien i diplomatens lomme.
Dermed var Dusko Popov effektivt blitt dobbeltagent. Han fikk kodenavnet «Scout», og Clement Hope rådet ham til å samarbeide med Jebsen.
Det holdt på å gå skeis. Dusko Popovs sjåfør hadde fått snusen i opplegget og truet med å avsløre spillet. Jebsen advarte Popov, og før noen fikk sukk for seg, var sjåføren skutt og drept.
Popov etablerte base i London. Hans familie drev omfattende import og eksport, og denne virksomheten utgjorde dekkhistorien for hyppige reiser frem og tilbake mellom ulike land, ikke minst til Lisboa.
Les også: (+) Spionen som rundlurte Nansen
Populær på begge sider
Fra MI6 ble dobbeltagenten foret med informasjon som han ga videre til tyskerne. Det meste av var enten falskt eller verdiløst. Derimot kunne han ved flere anledninger sende svært verdifull etterretning den andre veien.
Agent Popovs rapporter ble varmt mottatt i begge leire. Analysene hans fremsto som skarpsindige, nøyaktige og detaljerte. Både fra Abwehr og fra MI6 fikk Popov svært godt betalt for sine tjenester, og han opparbeidet seg et rykte som litt av en playboy med kvinner i hver by, og en betydelig sans for uteliv, champagne og hasard.
Tyskerne inviterte ham til det nøytrale Portugal for å møte sjefen for Abwehr i Lisboa, major von Karsthoff, en mester i spionlivets regler og muligheter. Han lærte opp Popov i bruken av hemmelige koder og kontaktmetoder, lærte ham bruken av usynlig blekk og hvordan man laget det. Av von Karsthoff fikk Popov kodenavnet «Ivan».
Da Dusko Popov forsto at han fullt ut hadde tyskernes tillit, foreslo han at han personlig skulle organisere en ring av spioner som kunne operere for Tyskland fra Storbritannia.
Tyskerne gikk med på planen som fikk navnet «Operasjon Midas», og ga Popov 50 000 pund til å bygge opp spionringen med.
Popovs plan var at MI6 skulle få disse pengene, nå var det bare å finne en måte å overlevere dem på. Det var i dette ærend Dusko en kveld i 1941 oppsøkte kasinoet i Lisboa. Men planen kunne fort gått i vasken på grunn av Popovs irritasjon over den breiale litauiske forretningsmannen som tilbød seg å matche enhver innsats.
Popov satset hele «Midas»-budsjettet. Hans engelske føringsoffiser Ian Flemming fryktet for hele operasjonen fra sitt bord like ved.
Les også: Hotelletasjen som ikke fantes
Telefonnummer 007
Men den litauiske gambleren ble rystet. Dette var mer enn han hadde finansiell ryggrad til. Han spurte om kasinoet ville backe ham dersom han tapte, men fikk et knusende svar: – Det ville aldri komme på tale.
Dermed hadde forretningsmannen ikke noe valg; han måtte trekke tilbake sin utfordring. Popov på sin side gliste fornøyd, pakket ned pengene sine igjen mens han høylytt erklærte at «kasinoet ikke burde slippe så uansvarlige spillere til ved bordene. De var jo rett og slett til irritasjon for seriøse gamblere».
Men også MI6-offiseren skulle ristes litt, innrømmet Popov senere.
Ian Fleming selv ga senere flere ulike versjoner av hendelsen i Lisboa, blant annet at det var ham selv som spilte mot en gruppe tyske gamblere. Forklaringen kan ha vært at Fleming hadde forbud mot å røpe tidligere klassifiserte operasjoner, eller at han ville beskytte Popov, som åpenbart hadde gått ut over sine fullmakter.
Scenen fra spillebordet i Lisboa ble senere skrevet inn i den aller første av Ian Flemings Bond-romaner «Casino Royale», der Bond ruinerer en russisk agent i et skyhøyt spill baccarat.
Det er blitt hevdet at Bonds kodenavn – 007 – også stammer fra Popov. Han hadde nemlig en avtale med sine britiske oppdragsgivere om at hvis han var i trøbbel, eller trengte hjelp og råd, så skulle han ringe sin onkel, Milovaj Popov. Hans telefonnummer i Beograd var 26–007.
Les også: (+) Under den kalde krigen er atomkraftverket på Kjeller i full drift. Ingen vet at sjefen er dobbeltagent
Tysk tillit
Hendelsen på kasinoet fikk ingen negative følger for Popovs forhold til tyskerne.
Snarere tvert om.
Ikke lenge etter ville de at han skulle organisere en ring av spioner også i USA. I et intervju etter krigen fortalte Popov at tyskerne var spesielt interessert i opplysninger om den amerikanske flåtebasen i Pearl Harbor (se egen sak).
Tåkela invasjonsplan
Da landgangen i Normandie ble forberedt i 1944, fikk de allierte bruk for hver eneste dobbeltagent de hadde klart å skaffe seg i løpet av krigsårene. En av de mest effektive var – igjen – Dusko Popov.
Ekte forbilder
Tidligere MI6-agent Ian Flemming skrev i alt 14 bøker om James Bond, en oppdiktet kommandørkaptein av nobel, britisk herkomst. Den første var «Casino Royale» i 1953. I boken lanserer han også den kvinnelige agenten Vesper Lynd, trolig skapt med MI6-agenten Christine Granville som forbilde.
Den første kinofilmen om James Bond, «Dr. No» kom i 1962. Siden den gang har 23 filmer kommet før årets premiere. I film nummer 25 om verdens mest slitesterke hemmelige agent; «Time to Die». blir Bond, som egentlig har trukket seg tilbake fra aktiv tjeneste, hentet inn igjen når det dukker opp en fare verden aldri tidligere har stått overfor.
Bond-filmene er i all hovedsak bygget med samme dramaturgi, den såkalte «Bond-formelen», uten at publikum ser ut til å gå lei. Kanskje skyldes det at filmene har ligget helt i spiss i spesial-effekter, kombinasjonen humor, action, aktuelle fiendebilder, teknologi − og pene damer.
Sammen med andre agenter klarte han å overbevise tyskerne om at landgangen ville skje i nærheten av Calais eller Dieppe, og ikke i Normandie.
Så dyktige var agentene til å plassere uriktig informasjon, at selv etter at «Operasjon Overlord» var i gang, holdt den tyske ledelsen tilbake en reservestyrke som ellers kunne tippet hele balansen i deres favør. Tyskerne var overbevist om at landgangen i Normandie var en avledningsmanøver for den virkelige invasjonen.
Ett år etter Operasjon Overlord var krigen over. Dusan «Dusko» Popov slo seg ned i Frankrike. På 1970-tallet utga han en bok om sitt liv som spion, men bortsett fra det holdt han seg i stor grad unna offentligheten.
Et liv der heftig røyking og store mengder alkohol hadde vært viktige elementer, tok etter hver knekken på den flamboyante eks-agenten. Popov døde 10. august 1981 – etter lang tids sykdom.
Han ble 69 år gammel.
Kilder: allthatsinteresting.com, Wikipedia, historienet.no
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 07 2020
Denne saken ble første gang publisert 11/02 2020, og sist oppdatert 06/10 2021.
