50 år siden de «ville streikene»
Norgeshistoriens villeste streiker
Dårlig lønn, griske bedriftsledere og krav om økt effektivitet var offisielle påskudd for streikene. Men da politiet for 50 år politiet ble satt inn, fryktet mange at arbeiderne hadde andre, mer truende hensikter.
Arbeiderne ved Norgas på Teisen i Oslo hørte ikke på bedriftsledelsen. De lot seg ikke skremme av trusler om oppsigelse. Hva fagforeningen mente, ga de også blaffen i. De var rasende, de var urokkelige, og de sto på krava: Fikk de ikke en lønnsøkning på to kroner timen, ble det streik.
Men vel så mye handlet det om en kamp om makten «på gølvet»
Steile fronter
– Norgas-streiken var den første av de såkalt «ville streikene» som preget Norge tidlig på 1970-tallet, forteller Helge Øgrim, journalist og mangeårig redaktør. Han var en av de mest profilerte i marxist-leninist-bevegelsen på denne tiden. Nettopp ml-bevegelsen spilte en sentral rolle i disse konfliktene.
Og det handlet om langt mer enn lønnsøkning.
– For en del var det nok sikkert også det første steget mot en planlagt revolusjon, mener Pål Nygaard. Han er førsteamanuensis ved institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI, og har skrevet bok om arbeidsrettens historie (se faktaboks nederst).
Men på overflaten var det misnøye med lønnsoppgjøret som kom til uttrykk.
Avtalen mellom LO – med nyvalgt leder Tor Aspengren i spissen, og NAF – Norsk Arbeidsgiverforening – var lite å rope hurra for, mente Norgas-arbeiderne. Arbeidsrettens kjennelse overså de også. At de i tillegg hadde store deler av den norske pressen mot seg, ikke minst det de omtalte som «borgerpressa», hevet de seg også over.
Norgas-ledelsen nektet å komme arbeiderne i møte, og frontene ble mer og mer steile.
Ampert i porten
20. april 1970 stanset alt opp på fabrikken som nærmest hadde monopol på produksjon av oksygengass. All utkjøring – med unntak av livsnødvendig oksygen til sykehusene – ble fysisk stoppet.
Ved porten inn til Norgas-fabrikken sto streikevaktene arm i arm og sperret all trafikk.
Da skjedde det som ingen virkelig trodde ville hende: 40–50 uniformerte politibetjenter dukket opp og tok til å rydde området.
Oppslagsbildet på forrige side viser dramaet den unge studenten og frilansfotografen Ottar Ormstad havnet midt oppi.
Han var utsendt medarbeider for Klassekampen, månedsavisen som ml-bevegelsen hadde grunnlagt året i forveien og som var i ferd med å bli talerøret for revolusjonære over store deler av landet. Om de streikende ikke fikk sympati i «borgerpressa», fikk de både spalteplass og moralsk støtte i Klassekampen – og i ml-bevegelsen for øvrig.
– Da jeg kom frem til hovedinngangen, var stemningen amper. Ryktene gikk om at en av bilene som prøvde å komme ut med oksygen hadde forsøkt å kjøre ned streikelederen, Kjell Hovden. En Viking-bil var rekvirert for å fjerne tømmerstokken de streikende hadde lagt foran hovedporten for å hindre utkjøring. Så kom politiet. For første gang etter 2. verdenskrig ble politiet satt inn for å håndtere en arbeidskonflikt, forteller Ottar Ormstad til Vi Menn.
Kritiserte «feite aksjeutbytter»
Bildene han tok vakte oppmerksomhet langt ut over Klassekampens røde leserskare. Da han tok turen innom NRK Dagsrevyen for å vise hva han hadde fanget, stimlet nyhetsredaksjonen rundt papirkopiene hans, som fremdeles luktet av fix og fremkallervæske. To av bildene ble vist på tv samme kveld. Blant annet bildet av klubbformann og streikeleder Kjell Hovden bli slept vekk av politiet.
Og da 1. mai opprant halvannen uke senere, marsjerte medlemmer og sympatisører av Rød Arbeiderfront med nettopp dette bildet som blikkfang, blåst opp i plakatstørrelse.
På Norgas hadde forholdet mellom arbeiderne og bedriftsledelsen vært betent en god stund:
1. april hadde arbeiderne satt frem lønnskrav ledsaget av en beskjed om at dersom ikke kravet ble innfridd innen utgangen av uken, sto det arbeiderne fritt til å erklære streik. Men ledelsen hadde avvist alle krav. Lørdag 4. april hadde arbeiderne holdt pressekonferanse der kravene ble gjort kjent for offentligheten.
Med på laget var Klassekampen, som også delte ut et særtrykk om konflikten – sett fra arbeidernes side. Under overskriften «Feite aksjeutbytter – usle lønninger» skrev Klassekampen at Norgas nylig hadde gitt aksjonærene sine et utbytte på 10 prosent, noe som tilsvarte flere årslønner for en vanlig arbeider. Videre at Norgas’ sitt overskudd et par år tidligere hadde vært på 3,8 millioner kroner, noe som var 15 ganger høyere enn det arbeiderne krevde i samlet lønnsøkning.
Ledelsen lot seg ikke bevege av hverken argumenter, særtrykk eller sinte arbeidere. Mandag 6. april var streiken et faktum.
Ble nektet pengehjelp
Streikekassen var beskjeden, og ml-bevegelsen gikk derfor i gang med å planlegge hvordan de kunne støtte arbeiderne økonomisk.
Helge Øgrim, som på denne tiden var formann i Sosialistisk Ungdomsforbund forfattet en søknad til Oslo politikammer. I søknaden ba han om tillatelse til at SUF (m-l) kunne samle inn penger på offentlige plasser i Oslo – til støtte for de streikende.
Svaret kom allerede dagen etter: «Da den pågående streik ved Norgas A/S etter opplysninger som er gitt både fra arbeidstagernes og arbeidsgivernes organisasjoner antas å være ulovlig og er brakt inn for Arbeidsretten, finner man for tiden ikke å ha adgang til å innvilge Deres søknad om innsamling av penger på offentlige steder i Oslo til inntekt for Norgas-arbeidernes streikefond».
Brevet var undertegnet politiinspektør G. Topp.
«Mannen med kofferten»
– Interessant. Dette brevet hadde jeg faktisk glemt, humrer Helge Øgrim da Vi Menn presenterer det for ham.
Brevet får ham til å tenke på de andre metodene ml-bevegelsen tok i bruk for å skaffe til veie penger. Blant annet sørget «Mannen med kofferten» for at de som sto på barrikadene fikk økonomisk støtte.
For en del var det nok sikkert også det første steget mot en planlagt revolusjon.
– «Mannen med kofferten» het egentlig Viggo, husker jeg, og han samlet inn penger i blant annet Studentersamfunnet. Pengene havnet i en koffert. Og denne hadde han med seg rundt til streikende arbeidere og delte ut fra, erindrer Øgrim.
Men hvorfor var ml-bevegelsen så engasjert i nettopp Norgas-streiken og de andre lignende konfliktene som fulgte i kjølvannet av denne?
– Bevegelsen ønsket å fremstå som noe mer enn noen langhåra studenter fra Oslo. En bevegelse som viste solidaritet, engasjement og støtte til «vanlige arbeidsfolk». Det var viktig for moralbyggingen. Og en ypperlig anledning til å riste av seg småborgerlige ideer, sier Øgrim, men medgir;
– Dessuten er det jo ikke til å nekte for at politiaksjonen på Norgas genererte oppmerksomhet.
Fastlåst – men løst
Jo lengre tid som gikk, jo mer fastlåst ble konflikten. Og siden streiken var erklært ulovlig, ble altså politiet koblet inn.
Vi ble forespeilet lange fengselsstraffer.
Streikeleder Kjell Hovden gikk bort i 1998. I tidsskriftet Vardøger, også det et radikalt magasin etablert i 1969, fortalte han om denne dramatiske dagen da Norgas-ledelsen bad politiet om hjelp til å få bort uroelementene:
«De tilkalte politi, som kjørte opp med 40–50 politifolk som tok seg god tid til å vise oss langkøllene sine og bikkjene som var med. Vi skulle bli helt klar over at dersom vi tok igjen når de kom og tok på oss, så skulle vi få smake … Vi ble forespeilet lange fengselsstraffer og ble fortalt at samfunnet kom til å slå hardt til mot oss som drev slik opprørsk virksomhet».
I dagene etter politiaksjonen ble fagforeningsledere fra andre bedrifter koblet inn i et forsøk på å bidra til en løsning. Og omsider var en avtale i boks: 80 øre mer i timen – samt forsikringer om at man heretter skulle holde seg til tariffavtalene.
Skremte LO og arbeidsgivere
Norgas-streiken inspirerte til andre «ville streiker» i Norge.
I Oslo Sporveier og på smelteverket i Sauda gikk arbeiderne til aksjoner. Streikene ble stemplet «ulovlige», og fikk heller ingen støtte av LO. De streikende arbeiderne fikk delvis innfridd sine lønnskrav, Men hva var egentlig årsaken til de ville streikene?
− De som sto bak og organiserte de «ville streikene» i 1970, ønsket å vise at en annen verden var mulig. For en del av dem var det nok sikkert også det første steget mot en planlagt revolusjon.
Det sier førsteamanuensis Pål Nygaard ved Institutt for rettsvitenskap og styring ved BI. Nygaard har forsket på emnet, og er medforfatter i boken «I arbeidsfredens tjeneste – Arbeidsretten gjennom 100 år».
Etter 2. verdenskrig ble det etablert klare spilleregler i arbeidslivet, og med LO og NAF (nå NHO) som dominerende aktører. LO skulle få slite med å holde alle fraksjoner blant arbeiderne samlet. Flere mente at LO ikke klarte å fange opp den nye virkeligheten mange arbeidere befant seg i, og misnøyen med fagorganisasjonen økte.
− Dette i kombinasjon med en oppvoksende generasjon der mange var kritiske til deler av det bestående samfunnet, gjorde at det ut over på 1960-tallet oppsto en sterk spenning i deler av arbeidslivet. I denne spenningen var det at ml-bevegelsen fikk fotfeste, forklarer Nygaard.
Inspirasjonen til Norgas-streiken hentet arbeiderne fra en gruvestreik i Kiruna i Nord-Sverige noen måneder tidligere. Her hadde de ansatte fått igjennom flere krav, og det på siden av de etablerte forhandlingsordningene.
− Marxist-Leninistene klarte ikke å etablere et alternativ til LO, og det hele smuldret etter hvert opp. Men de klarte å sette en skikkelig støkk i arbeidsgiverne og i LO. LO ble svekket av blant annet dette, og har vært det siden, mener Pål Nygaard.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 43 2020
Denne saken ble første gang publisert 04/09 2020, og sist oppdatert 04/09 2020.
