Pussy Galore, Honey Ryder og Miss Onatopp
De mest ikoniske Bond-damene
Idet Ursula Andress steg opp av vannet iført hvit badedrakt med en kniv på hofta, som Honey Ryder i filmen «Dr. No», ble det skapt en forventning til alle senere James Bond-filmer om hvem som skulle være den neste Bond-damen. Spørsmålet er om det egentlig noen gang har vært noen bedre?
Når franske Léa Seydoux senere i år gjør comeback som doktor Madeleine Swann, jenta som i 2016-filmen «SPECTRE» reddet James Bond både fra onde skurker og den gryende kjærlighetssorgen, så er det i en tradisjon som strekker seg tilbake til første James Bond-film i 1962.
Den britiske spionen tar seg alltid tid til en flørt (eller flere), innimellom all slåssing med onde, stormannsgale skurker, dreping og generell avverging av globale katastrofer.
Her er ti minneverdige kvinner i Bonds liv.
Honey Ryder (Ursula Andress)
Scenen der Ursula Andress kommer opp fra Det karibiske hav, med en kniv på hofta og en gigantisk konkylie i hånda, ble umiddelbart ikonisk. Salget av bikinier skal ha eksplodert etter denne filmen, og Ursula ble ett av sin tids største sexsymbol over natten.
«Dr. No» fra 1962 var hennes første virkelig store rolle, til tross for at hun i 1955 hadde signert en sjuårskontrakt med Paramount Pictures, og senere, etter å ha kjøpt seg ut av denne, signerte med Colombia Pictures.
Les også: (+) Nazienes glemte nakenfester endte i fiasko
Hun datet James Dean en periode, før hun giftet seg med storsjarmøren John Derek, men heller ikke dette resulterte i noen filmroller. Den sveitsiskfødte jenta snakket rett og slett for dårlig engelsk til at det ble noen store roller.
Men etter sju år i Hollywood, der hun tilbragte det meste av tiden med å se på Marlene Dietrich-filmer og altså date Hollywood-smukkasene, ble det først en rolle i TV-serien «Thriller»
– en antologiserie med makabre grøsserhistorier fra virkeligheten – før hun ble plukket ut til å spille den kvinnelige hovedrollen i den første filmen om den britiske spionen med kodenavnet 007.
Det hører riktignok med til historien at den godeste James Bond allerede har nedlagt to kvinner på dette tidspunkt i filmen, men med Honey Ryder må 007 jobbe litt hardere.
Pussy Galore (Honor Blackman)
En av de mest meritterte Bond-damene ble født i 1925 i Essex i England. Blackman var allerede et kjent fjes da hun fikk den kvinnelige hovedrollen i «Goldfinger»
(1964) etter å ha spilt i serien «The Avengers» fra 1962 til 1964. Og selv om hun også senere skulle spille i en lang rekke kjente filmer og TV-serier, skulle Honor Blackman for alltid bli forbundet med James Bond.
Noe av forklaringen er selvfølgelig det fantastiske navnet Ian Fleming ga karakteren hennes, nemlig Pussy Galore. I Flemings romaner er hun lederen for en gjeng kvinnelige akrobater, som grunnet lite suksess i sirkusmanesjen bestemmer seg for å bli innbruddstyver. De blir etter hvert en fullt ut lesbisk gjeng, fordi ... hvem vet. Ian Fleming var en merkelig skrue.
I filmen har man selvfølgelig skrudd opp volumet enda et par knepp, og gjort Pussy Galore til lederen for en gjeng kvinnelige luftakrobater kalt Pussy Galore’s Flying Circus. Hun er også dreven i judo og gir Agent 007 en aldri så liten omgang juling, for deretter å overgi han til skurken Goldfinger.
Senere ender likevel James og Pussy opp med å rulle i høyet (bokstavelig talt – de har sex i en låve), selv om de er fiender og Pussy er lesbisk. Honor Blackman døde dessverre i april i år, 94 år gammel. Men Pussy Galore vil leve evig.
Fiona Volpe (Luciana Paluzzi)
Luciana nærmest ramlet inn i skuespilleryrket ved en tilfeldighet, hjemme i Italia. Hun debuterte i 1954, og fem år og et knippe italienske filmer senere, reiste hun til Hollywood. Den store suksessen uteble imidlertid, og hun gikk tilbake til italienske filmer i noen år. Så, i 1965, landet hun rollen hun er best kjent for: Leiemorderen Fiona Volpe i den fjerde Bond-filmen, «Thunderball». Egentlig forsøkte Luciana å få rollen som filmens «hoved-
Bond-pike» Domino, men den rollen snappet Claudine Auger.
Luciana endte dermed opp som organisasjonen S.P.E.C.T.R.E.s vakre og dødelige håndlanger. Først var hun knust over å miste den kvinnelige hovedrollen, men hun fant raskt ut at det var mer gøy å spille slem pike.
Mary Goodnight (Britt Ekland)
Svenske Britt var allerede etablert som skuespillerinne og sexsymbol da hun fikk rollen som James Bonds assistent Mary Goodnight i «Mannen med den gylne pistol»
(1974).
Kvinnerollene i Bond-filmene har utviklet seg i takt med tiden, men i 1974 var man ikke kommet særlig langt: Anmelderen i den britiske avisen Sunday Mirror omtalte Eklands karakter som «en forbløffende dum, blond britisk agent». Hennes bidrag består da også i stor grad av å måtte bli reddet av Bond, selv om det skal sies at hun ender opp med å sprenge øya til skurken Scaramanga – dog noe utilsiktet. Britt Ekland så imidlertid fantastisk ut uansett hva hun foretok seg i filmen, og det holdt i massevis i 1974.
Octopussy (Maud Adams)
Nok et svensk bidrag, selv om navnet kanskje ikke tyder på det. Men, hvis vi avslører at døpenavnet hennes er Maud Solveig Christina Wikström, høres det straks mer svensk ut. Som så mange andre startet hun karrieren som modell, først hjemme i Sverige og deretter i New York. Dette førte til roller i TV-serier som «Hawaii Five-O» og «Kojak», før hun etter hvert fikk roller i spillefilmer.
Maud har faktisk dukket opp i hele tre forskjellige Bond-filmer: Først som elskerinnen til Christopher Lees skurkekarakter i «Mannen med den gylne pistol» (1974), deretter som den sexy smugleren filmen «Octopussy» (1983) er kalt opp etter, før hun hadde en ukreditert statistrolle i «Med døden i sikte»
(1985). De fleste Bond-damer hadde hittil måttet nøye seg med én film, men Bond-produsent Albert Broccoli hadde såpass sansen for svenske Maud, at han ville ha henne med flere ganger. Og det kan vi jo godt forstå.
Anya Amasova (Barbara Bach)
Etter å ha vært en av sekstitallets mest ettertraktede modeller, flyttet New York-jenta til Italia på syttitallet og satset på en filmkarriere. Etter roller i et knippe italienske filmer, landet hun rollen som den russiske spionen Anya Amasova i Bond-filmen «Spionen som elsket meg» (1977), mot Roger Moore. I filmen dreper Bond elskeren til Anya Amasova, selvsagt uten at det hindrer de to spionene i å inngå en romanse. Det var jo bare sånn James Bond holdt på, på den tiden.
Kanskje var det filmens heller tvilsomme kjærlighetsplott som gjorde at Barbara Bach senere uttalte at karakteren James Bond var en «mannssjåvinist som bruker kvinner som menneskelige skjold mot kuleregnet». Særlig imponert virket hun i hvert fall ikke å være. Etter sin rolle som Bond-dame, spilte Bach blant annet i «Styrke 10 fra Navarone», og var nær å lande en rolle i TV-serien «Charlie’s Angels».
Naomi (Caroline Munro)
Den engelske brunetten med de lange bena startet også karrieren som modell før hun gikk over til filmen. Etter å ha spilt i en rekke skrekk- og science fiction-filmer på syttitallet, fikk hun i 1977 tilbud om å spille den kvinnelige skurken Ursa i filmen «Superman» (1978). Caroline takket nei, og forståelig nok; hun hadde nemlig fått tilbud om rollen som Naomi i «Spionen som elsket meg» (1977). Naomi var assistenten og piloten til hovedskurken Stromberg, som møtte en ublid skjebne da James Bond sprengte henne i fillebiter med en rakett fra undervannsbilen sin.
Kanskje burde Caroline heller gått for rollen i «Superman», men etterpåklokskap er lite verdt. Dessuten er det vel ikke så mange av oss som husker mye av Ursa, eller hvordan det gikk med henne. Caroline gjorde derimot et stort inntrykk som Naomi i «Spionen som elsket meg». Det er rett og slett noe eget med en sexy kvinne som flyr et kamphelikopter.
Natalya Simonova (Izabella Scorupco)
Izabella ble født i Polen, men flyttet til Sverige med moren da hun var liten. Hos naboene våre studerte hun drama og musikk, samtidig som hun gjorde modelloppdrag over hele Europa, og Izabella var også avbildet på forsiden av motebladet Vogue.
Kun 17 år gammel ble hun oppdaget av regissøren Staffan Hildebrand, som ga henne en rolle i filmen «Ingen kan älska som vi». Det store gjennombruddet var selvfølgelig i Bond-filmen «GoldenEye» i 1995, der hun spilte en russisk dataprogrammerer som Pierce Brosnans Bond stadig måtte berge, men som til slutt endte opp med å redde dagen. Alt mens hun snakket engelsk med «russisk» aksent.
Man skulle tro at dette ble starten på en lang og rikholdig karriere i Hollywood for Izabella, men «GoldenEye» er og blir den største filmen hun har spilt i. Noe som i bunn og grunn er litt merkelig; dama er jo ikke bare smellvakker, hun er også en fullstendig habil skuespiller, og har i tillegg sangstemme nok til å ha solgt til gullplate hjemme i Sverige.
Xenia Onatopp (Famke Janssen)
Nederlandske Famke har for lengst etablert seg som en superstjerne, etter å ha slått igjennom i «GoldenEye» som den mildt sagt outrerte Xenia Onatopp: Jagerpilot og leiemorder, med en forkjærlighet for å klemme ofrene til døde med lårene sine. Karakteren er urealistisk sadistisk og, vel, klin sprø – selv til Bond-skurk å være. Men, Famke greier likevel å levere en prestasjon som gjør at man kun trekker litt på smilebåndet et par ganger, i stedet for å skoggerle. Dét skal man ikke kimse av.
Onatopp og Bond barker blant annet sammen i en slags badstue, og man blir aldri helt sikker på om de to slåss, eller holder på med en heller voldelig form for forspill. Det hele ender uansett med at Bond dreper Onatopp ved å kvele henne mot et tre ved hjelp av et helikopter.
Madeleine Swann (Léa Seydoux)
Franske Léa har en lang rekke prisvinnende og kritikerroste filmer på CV-en, i tillegg til kassasuksesser fra Hollywood som
«Inglourious Basterds» (2009) og «Mission: Impossible – Ghost Protocol» (2011). Smellvakker og ung, men også særdeles dyktig og allsidig – perfekt for den moderne versjonen av James Bond, altså.
Hun dukket opp som Dr. Madeleine Swann i «SPECTRE» (2015). Léa måtte kjempe om seerens oppmerksomhet med den italienske forførersken Monica Bellucci, noe hun greide med glans.
Léa leverte en solid prestasjon som Dr. Swann, og vi må være såpass gammeldagse at vi innrømmer at det ikke akkurat svir i øynene når fransøsen fyller skjermen. At hun gjentar rollen i årets Bond-film, «No Time to Die», er derfor særdeles gledelig nytt.
Ikonisk badedrakt
Det er regnet som den mest kjente bikinien i verdenshistorien, og har sin egen side på Wikipedia. Ursula Andress kan ha sparket i gang den seksuelle revolusjon da hun trådte opp av vannet som skjellfangeren Honey Ryder.
De fleste gjenkjenner scenen da Ursula midtveis i filmen «Dr. No» stiger opp av vannet, og litt mistroisk hjelper James Bond med å ta seg til øya der skurken med det avvisende legenavnet holder til. Det har blitt kåret til filmhistoriens mest sexy øyeblikk, det skal ha boostet salget av bikinier, og det gjorde den sveitsiske skuespillerinnen til sexsymbol øyeblikkelig.
Det var for øvrig Ursula Andress som designet bikinien selv, sammen med filmens klesdesigner. For 20 år siden ble bikinien solgt for over 400 000 kroner på auksjon i England.
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2020, og sist oppdatert 29/09 2020.
