Anne-Cath. Vestly 100 år
Tro det eller ei: Derfor ble mange provosert av bøkene til Anne Cath Vestly
– I dag er det jo nesten ubegripelig at slikt kunne provosere, synes forfatterens sønn.
Anne-Cath. Vestly ble født på Rena i Hedmark 15. februar 1920, oppkalt etter farmor som het Anne og mormor som het Catharina.
Familien besto av far som var forretningsmann, mor som var lærer og storebror Mentz som var fem år eldre.
Da hun var syv år flyttet familien til Jessheim, fordi storebror skulle begynne på middelskolen. Ni år gammel begynner Anne-Cath. Vestly i speideren, og der spilles det teater.
Hun var en ganske sjenert liten pike, men merket snart at hun elsket å stå på scenen og spille en annen enn seg selv.
Kledde seg ut som gutt
- Norsk barnebokforfatter og skuespiller, 1920–2008.
- Kjent stemme fra barnetimen på NRK Radio og forfatter av en lang rekke barnebøker.
- Bøkene er samlet i serier med kjente hovedpersoner som Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Aurora, Guro, Kaos og Ellen Andrea.
- Anne-Cath. var gift med kunstner og illustratør Johan Vestly, mor til Jo og Håkon og farmor til ni barnebarn.
Etter den oppdagelsen ville hun helst spille teater hele tiden. Hun kunne finne på å kle seg ut som en gutt, og en gang haiket hun helt til Trondheim ikledd farens kjeledress og skyggelue, og spilte gutt overfor alle hun møtte.
Da faren døde og storebror ble student i Oslo, flyttet mor og datter etter. Her kom Anne-Cath. Vestly i kontakt med ulike teatermiljøer, og begynte å skrive egne monologer, samtidig som hun studerte fransk på universitetet.
Men så brøt krigen ut, og det meste ble lagt på is. Hun måtte jobbe. Først som kontordame, deretter i en bokhandel.
Så fikk hun tuberkulose og må slutte, til fordel for langvarig rekonvalesens på et sanatorium.
Les også (+): Kong Olavs ukjente historie: Ikke mange visste om hans plagsomme handikap
Å spille andre gjorde at all redsel forsvant
Mot slutten av krigen ble Anne-Cath. Vestly erklært frisk, og kom hjem til Oslo.
Der ble hun medlem av en fri teatergruppe oppkalt etter, og inspirert av, den russiske regissøren og teaterpedagogen Konstantin Stanislavskij, som fornyet teaterkunsten. Og hvis metoder i dag er grunnprinsippene i enhver skuespilleropplæring.
Også her var hun forut for sin tid.
Stanislavskijs metode gikk ut på at en skuespiller, for virkelig å bli god, måtte leve seg hundre prosent inn i livet til personen man spilte.
Metoden passet unge Anne-Cath. Vestly perfekt, for dette hadde hun jo gjort helt siden hun kledde seg ut som gutt og haiket til Trondheim. Og det å bli helt fri fra seg selv som hun skriver i biografien sin, var noe av det beste hun visste.
Da forsvant all redsel. Da ble hun modig og våget det meste.
Evnen til å gå inn til margen på personene hun spilte tok hun med seg som forfatter. De litterære personene hun beskriver i bøkene sine, er så ekte at ethvert norsk barn fra 1950 og 60-tallet føler de er personlige venner av Ole Alexander, Lillebror og Knerten, Aurora i blokk Z, Mormor og de åtte ungene og enda flere.
Anne Cath. Vestlys litterære univers er i dag en del av vår alles barndom.
Var der for barna
– Mor skrev hjemme i stua eller ved kjøkkenbordet mens jeg lekte på gulvet. Og ikke en eneste gang kan jeg huske at jeg følte meg oversett eller glemt, eller at jeg ikke ble hørt, forteller sønnen Jo Vestly.
I begynnelsen skrev moren for hånd, men etter hvert hørte sønnen lyden fra skrivemaskinen.
– Men alltid var hun der for meg, og svarte krystallklart når jeg spurte om noe, forteller han, som i ti år var enebarn med to hjemmearbeidene kunstnere til foreldre. Mamma skrev, og pappa Johan Vestly tegnet, malte og illustrerte det moren skrev om.
Jo Vestly spøker med at han vokste opp i et tåkelagt hjem. Begge foreldrene var storrøykere, men begrepet passiv røyking var jo ikke funnet opp den gangen. Heller ikke ordet multitasking, noe hans mor gjorde daglig lenge før ordet var oppfunnet.
Hun klarte nesten det umulige, nemlig å passe sitt eget barn samtidig som hun skrev så ekte og levende at sønnen følte at Ole Aleksander Filibom-bom-bom bodde i samme leilighet som ham.
– Ja, og det gjorde han jo, sier Jo Vestly alvorlig. Han og jeg, vi er to gode kamerater. Han ble jo til i rommet der jeg vokste opp.
Barnetimen
I 1952 tok sjefen for radioens barneprogrammer, Lauritz Johnson (Onkel Lauritz), kontakt med Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen.
Han lurte på om de kunne tenke seg å være med i Barnetimen for de minste.
– Prøysen ville skrive og fortelle om en liten gutt som kom fra landet, mens mor begynte på historien om en liten gutt som vokste opp i den store byen, sier Jo Vestly.
– Jeg var fire år da Ole Aleksander så dagens lys, og resten kjenner vel de fleste til, tror Jo Vestly.
Og var han den første tilhøreren som fikk vite hvordan det gikk med Ole Aleksander, kapittel for kapittel?
– Nei, mor testet aldri sitt persongalleri på hverken på meg eller min lillebror. Hun leste for meg, men ikke egne historier. Gjerne noe av Astrid Lindgren.
Les også (+): Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Kjendisstemme
Anne-Cath. Vestly forklarte sin sønn at dette var fordi det måtte være ekte, og akkurat slik historien kom til henne. Hun ville ikke gjøre forandringer ut fra noe andre sa.
– Hun var i boblen når hun skrev, og visste som regel ikke selv hvilken vei historien tok. Den ble til mens hun skrev. Det var derfor hun syntes skrivingen var så spennende, forklarte hun meg. Hvis hun ville vite hvordan det gikk, måtte hun jo skrive det selv.
For å få tid nok, sto Anne-Cath. Vestly ofte opp grytidlig.
– Da hun begynte å lese i barnetimen ble hun kjendis, men ikke slik vi forstår kjendis i dag. Min mor hadde kjendisstemme. Når vi kom inn i en butikk var det ingen som reagerte, men når hun begynte å snakke oppdaget folk hvem hun var, minnes sønnen Jo.
Etter hvert som Vestly ble mer kjent, og fikk ulike oppdrag rundt i landet, hendte det at sønnen fikk være med. Enkelte steder ble hun nærmest mottatt som en dronning.
– Og jeg er glad for at hun fikk oppleve anerkjennelsen for arbeidet sitt, for egentlig var hun et ganske sjenert og beskjedent menneske, som tidvis kunne tvile på seg selv, forteller Jo Vestly.
Les også (+): Jørgine kom fra lutfattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Fikk klagebrev fra lyttere
Da hun var ganske ung, hadde Anne-Cath. Vestly ofte kjent på usikkerheten i forbindelse med hva hun skulle bli her i verden, og om hun var god nok til å bli det hun ønsket mest av alt.
Men da hun satt foran mikrofonen i studio i NRK på midten av 1950-tallet, var den unge moren ikke det minste redd. Snarere tvert imot.
Med hele Norge som sitt publikum, fremsto hun uredd og modig. For mens det på den tiden var aldeles uhørt å snakke med små barn om hvordan babyer ble til og hvor de kom fra, fortalte den nye barnetimedamen alle barn i Norge at babyer ble til i mammas mage, og lå der til de var klare for å komme ut.
Det førte til lytterstorm og sinte klagebrev i hopetall. Opprørte foreldre ville ha seg frabedt at barna deres fikk høre slikt «skittent snakk» i en statskanal.
Onkel Lauritz ba Anne-Cath. om å ta lytterstormen til etterretning. Det kunne hun gjerne, men å si til
barna at små babyer kom med storken, det nektet hun plent.
Provoserte mange
på Aurora da? Vestly var relevant lenge før skolefritidsordningen (SFO). Foto: Gyldendal
Noen år senere dukket provokatøren i henne opp på ny, mente lytterne.
For forfatteren selv, som var småbarnsmor med hjemmekontor på kjøkkenbordet, og bodde sammen med sin kunstner-ektemann som også jobbet hjemmefra, ble det tidlig naturlig å dele på omsorgen for de to sønnene.
Så tegner og illustratør Johan Vestly ble ofte sett trillende på en barnevogn, mens kona satt hjemme og skrev.
Og i hennes bøker om Aurora i blokk Z er det pappa som er hjemmeværende mens mamma går på jobb. Pappaen til Aurora trillet også vognen med minstemann Sokrates.
Det var ikke noe problem for Aurora, men for nordmenn flest var det et kjempeproblem. Menn trillet bare ikke barnevogner på midten av 1960-tallet. Og de var så visst ikke hjemmeværende.
Anne-Cath. Vestly var faktisk så forut for sin tid at det skapte debatt. Menn skrev sinte brev. Kvinner var opprørt, og syntes synd på den stakkars mannen hennes som måtte trille barnevogn i alles påsyn, noe mange mente var fornedrende.
– I dag er det jo nesten ubegripelig at slikt kunne provosere, synes forfatterens sønn. Moren var aldri sterkt politisk engasjert, bare nysgjerrig, sier Jo Vestly. «Hvorfor er det slik?», lurte mor – og håpet kanskje at andre voksne ville stille seg de samme spørsmålene.
Les også (+): Jobbet for «sultelønn»: Slik var det store hermetikkeventyret i Norge
Hele Norges mormor
Bøkene om Mormor og de åtte ungene ble til fra midten av 1950-tallet og frem til 1961, med to ekstra bøker så sent som i 1986 og 1999. Serien er uten tvil Anne-Cath. Vestlys største suksess, og er oversatt og utgitt i ni land.
Mens tidligere bøker gikk fra å være manus for barnetimen til å bli bøker, er det omvendt med Mormor og de åtte ungene, som så dagens lys først i bokform, for deretter å bli opplesningsserie på radio.
Med disse bøkene tok det helt av. Anne-Cath. Vestly ble rikskjendis og ektemannen Johan Vestlys illustrasjoner ble kjente og kjære skikkelser, og gode venner for hundretusenvis av norske barn.
I begynnelsen mente forlaget at noen andre burde stå for illustrasjonene, men der var Anne-Cath. svært bestemt, og insisterte på at ektemannen skulle gjøre det.
Han hadde studert tegning og maling både i Paris og i Oslo, og var en anerkjent kulissemaler ved teatrene.
Sosialrealisme på sitt beste
Ekteparet var dessuten et perfekt team. Men trangboddheten var ikke alltid lett når to sterke personligheter skulle jobbe i samme hus. Etter suksessen med Mormor og de åtte ungene kunne de imidlertid endelig kjøpe seg eget hus på Bøler i Oslo. Der fikk de hvert sitt atelier, og kunne jobbe uten å forstyrre hverandre.
I 1957 fikk ekteparet sønn nummer to, Håkon. Det ledet Anne-Cath. inn på tanker om hvordan det er for et barn å være minstemann i familien, noe hun også selv hadde vært.
Nå begynte hun på historien om Lillebror og Knerten, som ble en serie på åtte bøker, og senere en stor filmsuksess.
Også i disse bøkene er hun forut for sin tid, og berører det som siden kommer til å bli en viktig samfunnsdebatt. Lillebror og Knerten er sosialrealisme på sitt beste. Tidvis tårner nemlig problemene seg opp når Lillebror og familien flytter i nytt hus.
Det nye huset koster mange penger, og i tillegg til at pappa jobber som handelsreisende må mor ta seg jobb i butikk. Hvem skal da se til Lillebror?
Dette skrives i en tid da retten til barnehageplass var lysår unna, og SFO (skolefritidsordningen) ennå ikke var oppfunnet.
Feires
Anne-Cath. Vestly døde i 2008, men bøkene er like levende i dag, og flere filmatiseringer av disse er store suksesser.
Hun henvendte seg til barn, men mellom linjene snakket også de fleste bøkene hennes til datidens voksne. Hun ga den tids moralisme og fastlåste kjønnsrollemønstre en kraftig utfordring, ved å skrive om utearbeidende mødre og hjemmeværende fedre som trillet barnevogn.
Hun tok barns følelser på alvor og beskrev en verden der barn ble tatt hensyn til og respektert på en helt annen måte enn det som var vanlig.
I anledning vår store barnebokforfatters hundreårsjubileum, blir det slått på stortromma flere steder rundt i landet.
I 1992 ble hun hedret av kongen og utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. I 2020 blir hun hedret med en minnemynt fra Norges Bank; en splitter ny 20-kroning. Posten produserer et samlerfrimerke. Og plassen utenfor Oslos splitter nye hovedbibliotek (Deichman), som åpner i mars, skal hete Anne-Cath. Vestlys Plass.
Les også (+): Hyller husmødrene: Slik var de med på å bygge samfunnet
